Folk flest er også forskjellig

Publisert i Dagbladet 16.08.09

I “Folk flest vet best”, Dagbladet 08.08 svarer kulturpolitisk talsmann i Frp, Ulf Erik Knudsen på undertegnedes innlegg “Frps forakt for fagkompetanse“. Knudsen har dessverre ikke fått med seg at jeg snakker om kunsten før den er produsert og ikke etter at den er produsert, som Knudsen velger å fokusere på i sitt tilsvar.

Ivar Bjørnson i Enslaved trekker i Dagbladet 12.08 debatten tilbake til det den handler om, nemlig at folk flest ikke vet best og legger til; ”Derfor kjøper jeg bøker, hører på radio, ser dokumentarer, spør fagfolk, mine foreldre og så videre”

Jeg ga i mitt innlegg uttrykk for at det skal være folk med fagkompetanse som velger ut hvilke prosjekter som skal bli tildelt statlige midler, og at det ikke er kunstnerne sin oppgave å tilfredsstille massene eller fôre massene med det de vil ha. At publikum får velge hvilke kunst og kulturtilbud de ønsker å utsette seg for etter at kunsten er produsert, er en selvfølge, men det er vel et poeng at det er et variert tilbud å velge mellom.

jeg argumenterte også for at kunstnernes oppgave er å skape, ikke tilfredsstille massenes ønsker. For hva vet vi om hva folk vil ha? Er det ikke litt frekt å påberope seg kunnskapen om hva folk ønsker å oppleve av kunst og kultur?

Knudsen har to fordommer han trekker frem så fort anledningen byr seg:

1. Kunstnerne sitter på Kunstnernes Hus og drikker rødvin.
2. Kunstnere har sugerør ned i statskassen.

Knudsen kan ikke komme med tall eller kilder som understøtter disse påstandene. Dette gir assosiasjoner til innvandrer-regnskapet Frp bestilte i 2000 fordi de var så skråsikre på at man skulle få tall som viste at flyktningene støvsugde Os’ kommunekasse. Det endelige regnskapet viste at innvandrerne bidro positivt til kommunekassa. Et kunstnerregnskap vil kanskje vise at kunstnerne bidrar til å øke samfunnsøkonomien?

Men fakta ikke er interessant for Frp. Frp søker å finne syndebukker, ikke realiteter. I tur og orden har Frp tatt for seg innvandrere, alenemødre, bønder, finnmarkinger, sosialklienter, homofile, narkomane og prostituerte. Og nå er det kunstnernes tur. Dette er ikke politikk, men ren strategi som har som mål å skape et offentlig rom for hets og stigmatisering av ulike grupperinger.

For å belyse Knudsens mangel på respekt for fagkompetanse vil jeg trekke frem en episode omtalt i media. Det dreier seg om en kunstner som søkte Norsk Kulturråd om støtte til et kunstprosjekt hvor hun skulle strikke en stålampe. Da Knudsen fikk høre om dette og så for seg en strikket stålampe, fikk han latterkrampe, gikk ut i media og latterliggjorde fagkomitéen som ville tildele dette prosjektet statlige midler. Det Knudsen ikke skjønte var at det patetiske bildet han fikk av en strikket stålampe i hodet sitt, var det han som skapte. At Knudsen høylydt driter ut sin egen evne til å forestille seg kunstnerens prosjekt, er bare et godt argument for at det bør sitte fagfolk i disse komitéene.

Å være profesjonell kunstner er ingen lek eller hobby. Det er hardt arbeid. Samfunnet trenger vårt bidrag, og Frp trenger en kulturpolitisk talsmann med større refleksjonsevne.

Tonje Gjevjon
Billed- og performancekunstner

"Nazi-Tyskland? Firkantet klode? Helgefylla?"

Ivar Bjørnson, komponist og gitarist, Enslaved

svarer på Ulf Erik Knudsens innlegg " Folk flest vet best"

-Ikke tro på Frp når de sier at "folk flest vet best"

Innlegget finner du her:

Tilsvar fra Ulf Erik Knudsen, kulturpolitisk talsmann i Frp

Folk flest vet best

tilsvaret leser du her:

Frp`s forakt for fagkompetanse

Innlegg i Dagbladet 4. august 2009

Innlegget finner du her

”Labyrintprosess” i Norsk Kulturråd

I Klassekampen 8. juli var det to tilsvar på undertegnedes innlegg ”Kulturrådets Hemmelighetskremmeri”. Jeg forholder meg til fungerende direktør i Norsk Kulturråd Guris Skjeldals tilsvar ”Om utvalgsoppnevning i Kulturrådet” da jeg mener det også dekker Tove Bakkes synspunkter i ”Gjevjons kremmerier”, om enn i en annen form.

SkjeIdal hevder jeg har gitt uttrykk for at ”det er suspekt at rådgiverne i Norsk Kulturråds administrasjon kommer med forslag til fagutvalgsmedlemmer” og at ”(…) kunstnerorganisasjonene bør ha rett til å foreslå hvem som skal sitte i fagutvalgene”. Dette stemmer ikke. Det jeg har hevdet er at det åpner for spekulasjoner når forlagstillers forslag til kandidater ikke er tilgjengelig for offentligheten og at kunstnerorganisasjonene, fordi de forvalter Statens Kunstnerstipend, ikke bør ha forslagsrett til hvem som skal sitte i fagutvalgene. Mitt anliggende er å unngå maktkonsentrasjon.

På NRK Dagsnytt Atten den 7. juli presiserer Skjeldal at det ikke er enkeltpersoner i administrasjonen som finner kandidater til fagutvalgene. I følge Skjeldal er det administrasjonen som system som står bak de forslagene som legges frem for rådet. Hvordan er det mulig? Administrasjonen består jo av enkeltpersoner med hvert sitt hode? Det dukker vel ikke bare plutselig opp et navn fra en hatt i administrasjonens korridor?

Skjeldal mener at administrasjonens praksis omkring forslag til fagutvalgsmedlemmer bør være unntatt fra offentlighetsloven gjennom § 14.1 i Offentlighetsloven.

Ser man nærmere på § 14.1 finner man at Norsk Kulturråd kan, men ikke må, nekte offentligheten innsyn i den prosessen vi her snakker om.

Det store spørsmålet er likevel hvorfor ledelsen i administrasjonen ønsker at den delen av prosessen som administrasjonen er ansvarlig for skal være lukket og unntatt offentlighetslovens § 14.1

Åpner man for offentlig innsyn i denne prosessen vil det kunne medføre følgende:

1. Den reelle forslagsstiller i administrasjonen eller rådet ansvarliggjøres

2. Den enkelte rådgiver eller rådsmedlems forslag, med begrunnelse, blir således en del av et offentlig dokument som allmennheten har innsyn i.

3. Innsyn og personlig ansvar vil styrke og legitimere rådgivernes, rådets og de valgte medlemmenes arbeid overfor en kritisk offentlighet.

Så hvorfor gjemme seg bak § 14.1 i offentlighetsloven?

Fagutvalgene i Norsk Kulturråd tildeler flere hundre millioner kroner til diverse kunstprosjekter. Innsyn og åpenhet gir tillit. Det handler om etterrettelighet.

Det er ledelsen i Norsk Kulturråd sin oppgave å sørge for å skape denne tilliten.

Tonje Gjevjon; Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

gjevjon@online.no

Tilsvar på " Hemmelighetskremmerier i Kulturrådet"

Fungerende direktør i Norsk Kulturråd Guri Skjeldal sitt tilsvar finner du her. 

Lenke:

Saksbehandler i Norsk Kulturråd Tove Bakke sitt tilsvar finne du her. 

Lenke:

Etterlyser "åpent" Kulturråd

Kafka i Kulturrådet.
Klassekampen 7. juli 2009. Se lenke

" Ingen ønsker seg homofile barn"

Dette er filosof Nina Karin Monsens påstand i Dagsavisen den 2.mai. Personlig har jeg ikke før nå viet spørsmålet en tanke. For et ønsket barn er en gave, en gave som ikke kan måle seg med noe annet. Når vi, min mann og jeg, holdt vår førstefødte i armene elsket vi henne akkurat som hun var. Vi var og er enda utrolig stolt og lykkelig over å ha skapt noe så utrolig flott. Når hun så kom og fortalte at hun hadde møtt ”the love of her life” en jente. Ja, så laget vi til bryllup, samlet familie og venner og festet langt ut i de små timer. Vi har fått en fin svigerdatter og har en lykkelig datter. For du skjønner, eller kan hende det er det du ikke gjør, filosof Nina Karin Monsen, at det å være mor og far er ikke å gradere menneskeverdet til våre barn etter hvilke seksuell legning de har.

Monsen gjentar i Dagsavisen sine tidligere uttalelser om kronprins Håkon og prinsesse Märthas valg av livspartnere der hun sier at ” Håkon og Märtha har (i vårt sosiale hierarki) valgt seg livspartnere på laveste hylle” En uttalelse hun utdyper med følgende tilleggskommentar. ”Det finnes vel en hylle under dem, uteliggere, prostituerte og kriminelle”.

Hvilke menneskesyn er det her Monsen avslører? Hvor vi befinner oss innenfor det sosiale hierarki sier da uendelig lite om oss som mennesker, det være seg om vi befinner oss på topp eller bunn. En slik nedlatende og indirekte fordømmende beskrivelse av mennesker er slik jeg leser ikke bare denne, men mange andre av Monsens uttalelser og tekster, et varemerke for hennes ”modige” samfunnsengasjement. For i Fritt Ord komiteen kaller de visst den skribent virksomhet hun bedriver for å utvise personlig mot. Et ”personlig mot” som nå har ført til at mobben har kunne slå seg løs og drapstrue Friele.
Hva sier så leder og nestleder i Fritt Ord til den reaksjon som valg av prisvinner har fått?
Styreleder Francis Sejersted kommenter den slik i Dagbladet den 30 april: ”Vi var forberedt på demonstrasjoner og diskusjon, men at noen skulle bli trakassert var ikke i våre tanker. Det er veldig leit at Kim Friele opplever dette nå”. Det spørsmål jeg da stiller meg er: hvilken verden befinner Sejersted seg i? Er det en virkelig en nyhet for ham at det skjer trakassering, mobbing og drapstrusler mot homofile?

Nestleder Rieber-Mohns kommentar er: ”Det har vært en voldsom baluba, og det kan tyde på at vi har gjort noe viktig”. En kommentar jeg lar tale for seg selv.
Slik jeg ser det går i år Fritt Ord pris til en person som underbygger, ikke bryter ned fordommer.


Gunhild Gjevjon

Revolusjonerende fra Kulturminister Trond Giske.

Innlegge ble publisert i forkortet versjon Klassekampen 13.05.09


Norsk Kulturråd har for mange byråkrater og akademikere, sier avgått kulturrådsmedlem Marit Moum Aune til Klassekampen 08.05.09.

Dagen etter lanserte Kulturminister Giske forslag til endringer i Norsk Kulturråd. Regjeringen og kulturministeren vil frata Kulturrådet rollen som kulturpolitisk arena. Giske foreslår blant annet å erstatte Kulturrådet med et kunstnerråd bestående av kunstnere. Giske begrunner sine endringer med at han vil ha flere aktive, utøvende kunstnere inn i rådet. Det kan styrke dets legitimitet og prestisje i de ulike fagmiljøene, i alle fall hvis man unngår de mest forutsigbare organisasjonspampene og velger frittalende personer som kan snakke med en klar og tydelig stemme i offentlighetens kunst- og kulturdebatter.

Gjennom dette forslaget til endringer anerkjenner Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske den kunstfaglige kompetansen kunstnere innehar. Og ikke nok med det, Giske viser sin tillit til kunstnernes fagkompetanse gjennom å gi kunstnere posisjon og påvirkningskraft over eget fagfelt. Dette er et tydelig signal fra den rødgrønne regjeringen om at det å være kunstner er et yrke og at det er kunstnere som skal være premissleverandører innefor kunstfeltet. Dette er vel strengt tatt et så stort løft at ingen har maktet å ta det innover seg ennå.

Slik jeg ser det er det naturlig at utnevnelsen av Kulturrådet ligger under Kulturdepartementet som faktisk er det departementet som har overordnet ansvar for kulturfeltet. Det medfører dessuten tydeligere ansvarsfordeling og mer gjennomskinnelighet at utvelgelsen av rådet samles på ett sted. At utvelgelsen foretas av andre enn kunstnere og deres respektive organisasjoner kan medføre mindre muligheter for kameraderi og korrupsjon. Medlemmene i Norske Billedkunstnere velger selv kandidater til stipendkomiteen som tildeler Statens kunstnerstipend. Å fordele makten er bra. Rådgiverne innenfor hvert fagfelt i Norsk Kulturråd er selve hukommelsen og kontinuiteten når det gjelder kunnskap om søknadsmassen. Det er rådgiverne som fremlegger søknadene for fagutvalgene med en førstehåndsinnstilling. Å trekke veksel på den oversikten og kunnskapen disse rådgiverne har tilegnet seg er viktig. Det bør derfor vurderes om rådgiverne innefor det enkelte fagfeltet, sammen med respektive seksjonslederne skal kunne forslå medlemmer til fagutvalgene. Det vil så fall medføre at tre forskjellige instanser utnevner til tre forskjellige utvalg, og det er et godt argument for å unngå maktkonsentrasjon.

Vigdis Moe Skarstein er nasjonalbibliotikar og leder for Norsk Kulturråd. Løken-utvalget vil ha slutt på slike rollekombinasjoner, og dette slutter Regjeringen seg nå til. En naturlig konsekvens av dette er at Kulturrådets administrasjon følger opp dette signalet og sørger for at fagutvalgene ikke består av kunstkritikere eller kuratorer som definitivt innehar dobbeltroller og klare interessekonflikter. Dobbeltroller og korrupsjon var et av temaene i vinterens debatt “Toppstyrt kunstfelt” som ble ført i Klassekampen. Undertegnede startet debatten og er veldig fornøyd med at Kulturminister Giske, teaterinstruktør Marit Moum Aune og flere andre kommer med forslag som styrker og legitimerer kunstnernes faglige kompetanse og posisjon i samfunnet. I det øyeblikket man blir tilkjennegitt maktposisjoner har man som yrkesgruppe blitt anerkjent for å inneha en særegen fagkompetanse innefor sitt felt. Sånn sett er Giskes forslag om et kunstnerråd revolusjonerende.

At Giske foreslår å innskrenke Rådet til 10 personer er uproblematisk. Man kan hente inn ekstern kompetanse om man skulle komme i situasjoner der Rådet ikke selv besitter den nødvendige kompetansen.

Kunstnere og deres kunst inngår i en sammenheng med andre mennesker. Denne konteksten medfører at kunstnere er nødt til å forholde seg til etiske problemstillinger. Den senere tids diskusjoner omkring Morten Traaviks ”Miss Landmine Angola”- prosjekt, Bjarne Melgaards siste maleriutstilling og for den saks skyld Fritt ords valg av prisvinner for 2009 er tegn i tiden. Tegn på at etisk og moralsk ansvar ikke lenger er ansett som nødvendig. Kan man diskutere om rådet også kunne fungere som et etisk råd, som på grunnlag av etiske vurderinger skal kunne gripe inn og eventuelt avvise innstillinger fra fagutvalgene? Diskusjon og bevissthet omkring etiske problemstillinger burde være en vesentlig oppgave for Kulturrådet, og en prinsipiell debatt omkring dette er kanskje på sin plass?

“Likevel betyr Trond Giskes nye, stramme grep om Norsk kulturråd en sterk sentralisering av den offentlige kulturmakten – til statsrådens kontor. Mange kulturaktører synes ikke å skjønne hva dette kan føre til, fordi de naturlig nok er så begeistret for den rekordstore økningen i statlige tilskudd en meget sterk statsråd har fått til. Også de kommer til å angre på manglende motstand mot maktkonsentrasjonen den dag en kulturminister fra det Fremskrittspartiet de forakter så dypt kan begynne å utnevne folk til alle nøkkelverv i norsk kulturliv” hevder Kulturredaktør Knut Olav Amås i en artikkel I Aftenposten 10.05.09

Jeg skjønner poenget til Åmås, men om Fremskrittspartiet får makt, endrer de bare systemet så de får gjennomført sin destruksjon av det offentlig støttede kulturfeltet uansett. Det kan jo ikke være sånn at Giske skal måtte lage vanntette systemer som FrP ikke kan omgjøre?

Materie og mening

Jørund Aase har skrevet en masteroppgave som heter "Materie og mening"
Ønsker man et jorda blikk på forhold mellom kunst, praksis, teori og mening bør man lese denne masteroppgaven.
Mange kunstteoretikere kan lære noe av Aases genuine ønske om og evne til å kommunisere...
Jørund Aases masteroppgave finner du her:

HVILKE TEORISKEPTIKERE?

Truls Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori. Undertegnede skrev et tilsvar, men fikk tilbakemelding fra Aftenposten som lød:"Innlegget ditt er aktuelt, men det er litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige leser av våre debattsider, så vi takker høflig nei denne gangen".

Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:


Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.

Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:

1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.

2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.

3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.


Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

slik har det alltid vært, slik skal det alltid være? Tilsvar til Ole Jacob Bull, Direktør Norsk Kulturråd

Slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være?

Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009.
 Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.

Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?

Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig. 

Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? 
Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.

Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. 
Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.

Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. 
Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.

Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.

Tonje Gjevjon

Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

Uhåndterlig fra Tonje Gjevjon

Med tanke på Klassekampens lesere skal jeg på vegne av Kulturrådet gjøre et forsøk på oppklare noen av de misforståelser Tonje Gjevjon bringer til torgs. I det siste innlegget den 2. mars ser det ut til å være Kulturrådets arbeidsformer som bekymrer henne, og jeg skal punktvis kommentere noe av det som er forståelig i det hun skriver.

1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.

2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.

3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?

4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.

Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.

Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd

Følg debatten omkring det toppstyrt kunstfeltet på Norsk Kulturråd sin sider

Debatten i Klassekampen som startet med kronikken "Toppstyrt Kunstfelt" har pågått i to måneder.
Les alle innleggene i debatten her:

Hijab-kunstnerne, teoriskeptikerne og samplingkultur.

Mona Klubbens tilsvar til Truls Ramberg.
Dette innlegget ble avvist av Aftenposten.

Truls Ramberg kommenterer i Aftenposten 4.mars under metaoverskriften «Teoriangsten herjer i kunstlivet» debatten omkring det “Toppstyrte kunstfeltet” som siden januar har pågått i Klassekampen.

Ramberg har kun tilsynelatende synliggjort noen poeng når han stiller seg metakritisk til Klassekampens debatt. Hans kommentator- og kritikerspråklige nyanser er direkte samplede vendinger fra siste tidens hijabdebatt. Innlegget hans evner å ytterligere konstatere at det er noe ved kunsten, og dette noe kan man enten kan være for eller mot. Denne konstateringen begrunner han gjennom å lade sin egen tekst med samplede strofer fra ytterpunkter i den siste tidens hijabfikserte mediespråk.

Ramberg mener at avisen Klassekampen ved å slippe til grupper som er motivert av egen posisjonering og som ikke er interesserte i å vise bredde og derfor stigmatiserer andre fagfeller, bidrar til polarisering av kunstfeltet. Man vil med andre ord ikke ha mangfold; man vil ha det man kjenner til, man kjenner seg utrygg når det skjer noe nytt; Klassekampens debatt er rett og slett preget av de som lider av fremmedfrykt!

Rambergs metakommentar føyer seg inn i rekken av tekster som nyter godt av strømninger som preger samtiden for å få frem et bestemt syn, det kalles populisme. Så kan man spørre seg hva Ramberg ønsker å oppnå ved å sample fra et polarisert mediaspråk?

Det blir vanskelig å se hvilke klargjørende tilskudd Ramberg tilføyer debatten mellom «kunst- og teori» og «kunstteori» når en vurderer teksten i lys av drøftingsteknikk. Hva slags mediapraksis samplingen hans fører til er en annen sak. Tar man kommentaren «teoriangsten herjer i kunstlivet» på alvor og blir det naturlig å spørre seg om Ramberg går i ledetog med «kunsthijaben»? Sidestiller han seg selv og kommentarens ståpunkt med et gitt hijabsyn, er Ramberhg solidaritetsforkjemperen i kunstverdenen som bryter ned og avslører farlige tendenser?

Ramberg går altså ut og «avslører» teoriskeptikerene ved å skrive en kommentar ved hjelp av sampling, men bryter ikke selv inn som kommentator.

Mona Klubben
billedkunstner og styremedlem i
Miljøpartiet de Grønne, Oslo.

HVILKE TEORISKEPTIKERE?

Tilsvar til Truls Ramberg " Teoriangsten herjer i kunstlivet 4 mars. Aftenposten avviste innlegget.

HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, blant annet at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori.

Ramberg må skille mellom kunstteoretikere og teori. Kunstnere har alltid brukt teori som et av flere verktøy i sin kunstneriske praksis. Teori satt i system av f.eks filosofer og sosiologer og teori bygget på erfaringer og kunnskap. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid satt spørsmålstegn ved hvordan en teoretisk retning får dominere et kunstfelt som burde romme et mangfold av retninger. Og det er argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.

Den rådende teoribaserte kunsten som Ramberg omtaler, er slik jeg ser det, ofte readymades flankert av verbale referanser presentert som akademisk kunstteori. Men hva er kunst og hva er rene tankeeksperimenter presentert som kunst?

Ramberg etterlyser konkrete eksempler omkring det jeg mener er destruktive konsekvenser ved teoretikernes posisjonering i kunstfeltet. Et eksempel er ”stiloppgavene” til Kulturrådet som leder for fagutvalget for billedkunst, kunsthistoriker Per Kvist forsvarer med den begrunnelse at oppgavene gjenspeiler strømningene i søknadsmassen til Kulturrådet. Men hvorfor konstruerer Kulturrådet oppgaver der kunstnere for å slippe gjennom i en søknadsprosess må tilpasse seg gårsdagens trender?

Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge dem. Trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Når kunsthistorikere og kunstteoretikere setter agenda for kunstfeltet er det en katastrofe for utforskningen og utviklingen av nye uttrykk. Kunstteoretikere er analytikere som kan si noe om hva som rører seg i kunsten, ikke hva som burde røre seg i fremtidens kunstuttrykk. Det er bare kunstnere har kompetanse på å utvikle og lage kunst.

Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet. Ramberg får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.

Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

HVEM HERJES AV HVA? Hanne Hermans tilsvar til Truls Ramberg

HVEM HERJES AV HVA?
Hanne Herrman
Akademiker og billedkunstner

Onsdag 4. mars gir Truls Ramberg en tolkning av de siste ukers kunstdebatt i Klassekampen som fortjener et svar. Under tittelen Teoriangsten herjer kunstlivet forteller Ramberg at kunstnerne er redde for at teorien ødelegger kunsten.

Ingen, bortsett fra teoretikerne, har hevdet at billedkunstnere er redde for teori. Teori er nyttig og viktig og har til alle tider fulgt kulturfeltet. Det nye og problematiske er en teori som har svekket billedkunsten og gitt rom for et kunstsyn og -praksis som fordrer profesjonelle tolkere av Rambergs kaliber, og at denne forsøker å styre billedkunstfeltet. Det er protesten mot denne praksisen Ramberg med urette anfører som en fremmedfrykt som står i veien for en genuin opplevelse av mye av dagens viktigste samtidskunst.
Genuin kan denne praksisen vanskelig kalles. Idet den hverken er opprinnelig eller ekte, men formidlet gjennom et minefelt av teoretiske krumspring. Her tales et stammespråk som er beregnet på de innvidde og som står den erfarings-, livs- og kroppsbaserte billedkunsten fjernt. Som en følge av profesjonelle tolkere, er den håndverksmessige, sanselige siden av billedkunsten sterkt svekket – det er symptomalt når det forelås at stipendieutstillingen skal nedlegges pga mange verksløse arbeider - med en påfølgende endring av språket i dens beskrivelse av og tilnærming til billedkunsten.
Ramberg m.fl. opplever ikke et kunstverk, det leses. Hva er vunnet ved et slikt begrepsskifte? Jo, billedkunsten er blitt tekst. Dermed har man åpnet for litteraturteoretiske innfallsvinkler til billedkunsten.
Å lese er uttrykk for en bestemt handling basert på et felles system, språket, som selv om det er arbitrært, baserer seg på en felles forståelse av hva tegnene henviser til. Billedkunsten operer ikke med et felles språk. Billedkunsten er bærer av bilder og tegn som unndrar seg slike tilnærminger. Det lesehandlingen har til felles med opplevelsen av et kunstverk er at den opplevende eller lesende er medskaper i lesningen og opplevelsen.

Ramberg har sansen for utstillinger der jeg fylles med spørsmål og blir tvunget til å revurdere mine egne oppfatninger, enn at alt umiddelbart faller på plass på etablerte knagger. Det er i grunnen en redegjørelse av billedkunsten slik den tradisjonelt har virket på sitt beste, og av kunst overhodet: Som fornyer og provokatør, men det fordrer et uttrykk som er i kontakt med livet og menneskene. På en genuin måte.

Det denne delen av debatten har dreid seg om er favoriseringen av et teoretisk styrt kunstuttrykk som er tappet for fysisk kraft, for risiko, som kretser rundt seg selv i et slags lukket kvasiakademisk språkrom, og skaffer jobber, anseelse og kunstnerstatus til dem som innehar verv og tilgang på midler i det offentlige kunstrommet (den andre delen av debatten).

Klassekampen beskyldes av Ramberg for å bidra til en polarisering av kunst og teori. Klassekampen har gjort det en avis skal gjøre: Bidra til en åpen og kritisk debatt rundt et viktig samfunnsområde.

Hanne Herrman

Grøtvedt sitt tilsvar til Rambergs "Teoriangst i kunstfeltet" Aftenposten 4. mars

EN KUNSTANMELDERS UFORSTAND
(Innlegget ble avvist av Aftenposten)

Aftenpostens kunstanmelder Truls Ramberg har registrert at teoriangsten herjer i kunstlivet. (Aftenposten 4.mars).
På bakgrunn av en omfattende debatt i Klassekampen om forholdet mellom kunst og teori, finner han ut at angsten bare skyldes fordomsfulle kunstnere, som ikke skjønner eller vil akseptere at samtidskunsten er intellektuelt krevende.
I hans perspektiv koker det hele ned til bakstreverske kunstnere som motsetter seg forandring. Det er tydelig at Ramberg ikke har skjønt så mye av denne debatten, heller ikke hva som skjer i det norske kunstlivet. For det første handlet debatten om definisjonsmakt, om hvilken kompetanse som bør være utslagsgivende når kunst skal defineres og evalueres. Er det den kunstneriske kompetansen eller er det den kunstteoretiske?

For det andre handlet debatten om hvorvidt det er teorier og begreper som utgjør det kunstneriske, eller om kunsten ligger i det praktisk skapende. I løpet av de to siste tiårene har norsk kunstliv fått en markant dreining i retning av at kunst er et spørsmål om teori. Ja, fra visse hold er det endog hevdet at kunsten utelukkende er et begrepsmessig fenomen og har intet med det praktisk skapende å gjøre.
Ut fra et slikt perspektiv er det forståelig at kunstteoretikerne rykker inn i kunstfeltet og etablerer et begrepsmessig hegemoni. Først etablerer de et kunstbegrep tuftet på begreper og rasjonell tenkning, hvilket legitimerer deres egen kompetanse som den eneste med forstand på kunst, dernest ekskluderes også kunstnerne. De har jo ikke den nødvendige kompetanse for å forstå og vurdere kunst.

Dette er noe av bakgrunnen for kunstnernes engasjement i denne debatten. Den handler om innflytelse, og om å få aksept på hva deres egen virksomhet og kompetanse går ut. Når en hel profesjonsgruppe som kunstnerne blir utdefinert og nedvurdert i sin spesifikke kompetanse, er det naturlig at de protesterer og gjør opprør. Det er tross alt de som skaper kunsten. Følgelig bør de også kunne bestemme over hva de gjør. Og ikke minst med full rett angi noen premisser for hva det kunstneriske består i.

Når Ramberg tolker dette som teoriangst og fordommer, er han helt på jordet. Og det er bekymringsfullt, for leserne. Kunstnerne på sin side, er vant med en slik teoretisk uforstand. De møtte den allerede i 1880-årene, da de kjempet for retten til å formidle kunsten på egne premisser og ut fra en faglig ervervet kompetanse. Kunstnerne gikk seirende ut av den kampen. I ettertid har den da også vært retningsgivende for kunstnernes selvråderett og kompetansebevissthet.

Paul Grøtvedt

KUNSTEN OG MAKTEN

KUNSTEN OG MAKTEN
Paul Grøtvedt tilsvar til Aslaug Vaa sitt innlegg i Klassekampen 02.03.09

Siden slutten av 1800-tallet har norske kunstnere utkjempet en rekke nødvendige kamper. Det startet med kravet om selvråderett og styring over kunstformidlingen. Motstanderne var borgerskapet, som kontrollerte utstillingssteder og forsvarte sin egen konvensjonelle smak.
Kunstnerne argumenterte den gang for at det var de som hadde den rette kompetansen, følgelig fikk de etter hvert også gjennomslag for sine krav.

Denne striden og dette utfallet ble retningsgivende for kunstnernes kamp om selvstendighet, faglig innflytelse og levelige kår. Kunstnerne gikk her i bresjen på så mange måter, ikke minst på det kunstneriske feltet. Det var ikke teoretikerne som introduserte de mange moderne uttrykksformene. Det var kunstnerne, som søkte nye veier og nye erfaringer. Deretter kom teoretikerne og fortolket kunstnernes verker.

Mange av dagens kunstteoretikere mener at dette er en feil vinkling. De hevder at det primært er de teoretisk skolerte som gir kunstverket mening og kunstnerisk status. Kort sagt skaper kunsten. Jeg tror ikke kunsthistorikeren Aaslaug Vaa står for det synspunktet, men hun skriver seg inn i den tradisjonen ved å sidestille kunsten og teorien.
Aaslaug Vaa skjønner ikke hvorfor jeg setter 1990-tallet som et skille mellom den kunstnerstyrte og den teoribaserte vinklingen på kunstfenomenet. Her burde jeg vel ha presisert at det gjelder for norske forhold, mens fremveksten av teoristyrt innflytelse og hegemoni skjer i USA allerede på 1960-tallet. Da har Clement Greenberg som modernismeapologet utspilt sin rolle. Hans innflytelse og makt over amerikansk kunstliv blir overtatt av andre.
På 1960-tallet er det kunstteoretikerne Arthur C. Danto og George Dickie som dikterer kunstfeltet. De legger premissene for en ny vinkling på kunsten der verkkarakteren oppheves og den teoretiske diskursen blir alfa og omega. Primærobjektet, dvs. kunstverket blir først kunst når teoretikeren og det institusjonelle maktapparatet har avgitt sin dom. Først fratar man kunstverket makt, så ekskluderer man kunstnerne fra innflytelsessfæren.
Dette er dagens dominerende kunstteoretiske strategier, og de tar ikke sikte på dialog med kunstnerne. Nei, kunstnerne er utdefinerte, det samme er den kunsten de skaper. Tilbake har vi et kunstbegrep som er klekket ut av teoretikere, som kun refererer til en språklig og begrepsmessig dimensjon. Derved blir teoretikerne selvskrevne til å styre og kontrollere kunstvurderingen. Dette handler naturligvis om makt, og den har fått stadig større spredning, slik den også med stor tyngde dominerer de normative funksjonene i kunstlivet.
At kunstnerne har styring over de midler de blir tildelt, skulle bare mangle. Det skulle bare mangle om de ikke også hadde innflytelse over evalueringen av de kunstneriske uttrykk som sirkulerer i de offentlige kanaler. Deres votum trenger ikke å være enerådende, men de representerer en så uomgjengelig og viktig kompetanse at den er selvskreven i dagens kunstliv.
Ja, den er like selvskreven i dag som for 100 år siden. Den gang ble borgerskapet drevet på defensiven, med rette. I løpet av de to siste tiårene har kunstnerne havnet der, med urette. Det er det ingen grunn til å finne seg i. Kunstnerne må derfor ta opp kampen og kreve sin rett til innflytelse. Kampen er like viktig nå som for et sekel side. Det er ingen andre enn kunstnerne som kan forsvare kunsten og dens profesjonelle status.

Ingen armlengdes avstand

Publisert i Klassekampen 02.03.09( Forkortet versjon I KK)


Med innlegget ”Toppstyrt kunstfelt ” den 8. januar startet undertegnede en snart to måneder lang debatt i Klassekampen. Flere viktige debatter kan utledes, men i denne kronikken ønsker jeg å trekke frem de organisasjonsstrukturene jeg anser som vesentlige å følge opp innad i de forskjellige forvaltningsorganene og i kunstmiljøet selv.

I Norsk Kulturråd kan en og samme person være oppnevnt i flere maktbærende verv. Eksempler på dette er Per Kvist, Knut Haavik, Bentein Baardson og Ottar Grepstad som alle fire sitter i både fagutvalg og i selve Rådet. Rådet, som er et overprøvende organ, bør bestå av fagpersoner som ikke har noe annet verv i Kulturrådet eller i Kulturdepartementet. Enkelte medlemmer av Rådet har mange verv og stillinger også utenfor Kulturrådet. Styreformannen selv, Vigdis Moe Skarstein, er nasjonalbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, medlem av råd for eierskap i media, styremedlem for humanistisk fakultet ved UiO og litteraturkritiker i Adressavisa. Skarstein har med sine to stemmer i selve rådet en betydelig og overgripende makt.
Løkenutvalget har riktignok foreslått at Kulturrådets styreformann ikke skal kunne inneha flere politisk oppnevnte verv, men bare det at et til enhver tid sittende byråkrati med politisk overbygning skal bestemme hvem som skal kvalifisere til et kunstnerisk uttrykk er problematisk og undergraver dypest sett de reelle mulighetene den frie kunsten har.

Sæmund Fiskvik hevder i sitt innlegg “Inhabile kunstnere” 10.02.09 at Norsk Kulturråd er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet. Direktør i Norsk kulturråd Ole Jacob Bull refererer i sitt tilsvar ” Habile kunstnere” 12.02.09 til retningslinjer og rapporter, men overbeviser ingen om at Norsk Kulturråd makter å sørge for habilitet, eller i det minste prinsippet om en armlengdes avstand.
Alle som har drevet med kultur og -formidling over tid vet at det er allianser og nettverksbygging som betyr noe, og at fagutvalgenes ikke- akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ”ekspertisen” og de “politisk styrte retningslinjene” fremfor å argumentere for et annet syn. Norsk kunst, på alle områder, lider i dag av en økt politisering. Dette opplever mange forfattere, foreleggere, visningsarenaer for kunst og billedkunstnere som en toppstyrt sensur av den frie kunsten.

Et eksempel på slik økt politisering er Mangfoldsåret. Intensjonen med Mangfoldsåret var at norsk kunstliv skulle avspeile det mangfoldet som er i Norge nå, og kulturinstitusjonene ble gitt ansvaret for å gjennomføre det i praksis. Men erfaringene som har blitt gjort i kjølvannet av mangfoldsåret bør samles og analyseres. Det kan hende dette året heller medførte en økt toppstyring og tvangstrøye for kunstnerne selv. Og det var vel ikke intensjonen?
”Man kjenner en liten bismak når det kommer et statlig pålegg om å ha et markeringssår for kulturelt mangfold, spesielt når den nasjonale koordinator for mangfoldsåret kommer med en uttalelse som tyder på at institusjonene skal tvinges til noe som den overordnede myndighet mener er godt for dem. Dette skriver Siv Hofsvang, kurator på Galleri F 15 i en artikkel til utstillingen ”Ane Lan – Verdenskvinne”. I praksis betyr dette at institusjonen kan forvente seg kutt i de statlige bevilgningene om man ikke gjør som Kamerat Giske kommanderer.

Ønsker Giske reelt mangfold innefor kunstfeltet må han løse habilitetsspørsmålet og sikre at det gis større rom for flere ulike kunstformer, der både teoribasert og håndverksbasert kunst verdsettes.
Det er Kulturdepartementet, Giske, og Norsk Kulturråd sin oppgave å skape en trygg og sterk plattform for kunstnere, samt tilføre rom og midler til å utvikle kunst med utgangspunkt i egen kunstnerisk intensjon, integritet og form. Det er gjennom den frie kunsten opphavet til all annen kunst utvikles og derfor er det her staten må investere sine midler. Et styrket Kulturråd vil også kunne være en motvekt til de kommersielle kreftene i det private markedet.

Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge de, for trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.

Har Dillan rett er store deler av Norsk kunst og kulturpolitikk og forvaltning på ville veier.
Kulturminister Giske kan få Norsk Kulturråd på rett kjøl og sørge for at det blir Norges innovative flaggskip. Det er jo tross alt gjennom å investere i kunstfeltet man legger grunnlaget for å bygge kulturell kapital, identitet og en særegen nasjonal profil.

Tonje Gjevjon
Styreleder BOA og AKS

DE RETT-TROENDES KUNST

Skrevet av Leiken Vik, billedkunstner
Publisert i Klassekampen 23.02.09

Tonje Gjevjon ser ut til å være en modig personlighet i norsk kunstdebatt.
En billedkunstner som reiser noen prinsipielle spørsmål det burde være mulig å besvare. I stedet skjer det som ofte skjer. En unngår å diskutere saken og begynner å peke på form eller person. Spørsmålene som reises handler om prinsippene rundt forvaltning og tildeling av offentlige midler i billedkunstfeltet. I denne debatten er det Norsk Kulturråd(NK) sin tildelingspraksis innenfor dette feltet det er fokusert på. I dag designer kulturbyråkratiet sine patetiske pedagogiske program som det kreves at kunstnere skal respondere på for å komme i betraktning ved tildeling. NK med sine program vurderer, tildeler/ refuserer søknader og minner til tider om upoetiske diktfortolkere fra ungdomsskolen, også de hadde forstått kunsten bedre enn kunstneren. Jeg har i mange år jobbet idealistisk innenfor feltet og har forholdt meg til NKs luner. Bl.a i det kollektive arbeidet med utvikling og etablering av Lademoen Kunstnerverksteder(LKV), og utvikling, etablering og drift av galleri trans-art, sammen med tre kolleger. LKV var et prosjekt som ikke passet i noe vedtatt program en kunne søke, og det ble brukt uendelig mye resurser på å trenge igjennom NKs nisjetenking for å realisere LKV. I dag finnes det en post å søke for etablering av fellesverksteder.
Galleri trans-art ble slaktet av K-rådet bl a fordi vi ikke ville legge fram lister over kunstnere til våre prosjekter for å tilfredsstille NKs kunstsyn.
Galleri trans-art utviklet prosjekter og søkte støtte hvor vi som kunstnere hadde det kunstneriske ansvar og forventet at NK vurderte prosjektet i sin helhet og hadde tillit til vår integritet og kunstfaglige kompetanse i de valg vi hadde gjort. NK krevde å godkjenne våre valg av kunstnere, for oss en totalt uakseptabelt. NK sitt behov for å styre de minste detaljer minner om dyrking av en statskunst mer enn et apparat som dyrker mangfold og originalitet.
Fagutvalget i NK er fødselshjelper og bøddel med sine tildelinger, desto viktigere er det at utvalget har begrenset virketid. Dette kan forhåpentligvis også avskaffe ritualet med ”å bli sendt på gangen” når rådsmedlemmer er involvert i søknader til NK.
Å unngå spørsmålene Tonje tar opp om prinsippene rundt tildelingspraksis av offentlige kulturkroner er puslete, og noen av innleggene ser mer ut som jobbsøknader til NK enn innspill til debatten Tonje reiser.
Hvor er viljen til erkjennelse og bevegelse i en retning der en praktiserer toleranse og visuelt mangfold innefor tildeling av offentlige midler til billedkunstfeltet? Et viktig steg er å ta konsekvensen av at det å jobbe med bilder og tekst er to svært forskjellige praksiser, som krever ulike evner og presentasjonsformer. Innenfor billedkunstfeltet er det faktisk det visuelle som er hovedtema.
Da bør en kunne forvente å bli vurdert av seende fagfeller, ikke av blinde og nærsynte på jakt etter tidsriktige verbale konstruksjoner.

Leiken Vik
billedkunstner

Les alle innleggene i debatten i PDF format her

Linken til Norsk Kulturråd finner du her

ÅRELATING AV BILLEDKUNSTEN

Publisert i Klassekampen 20.02.09
skrevet av Hanne Herrman

Ved å snylte på tidsriktige teorier gjerne hentet fra litteraturvitenskap, sosiologi og andre akademiske fag, har to alvorlige ting skjedd: Billedkunsten årelates, og et presteskap bestående av kuratorer har inntatt scenen, tilranet seg kunstnernes plass og presset dem enda et stykke ned på den sosiale og økonomiske rangstigen.

Godt hjulpet av myter som at billedkunstnere ikke kan uttrykke seg verbalt, men må ha en slags formidlere, har teoretiseringen av billedkunstfeltet fått vokse seg mektig. Kunsten er blitt blodfattig, selvsentrert, menneskefiendtlig og toppstyrt. Kunst er det som kan settes på teoretisk formel, der formelen er det viktigste. På grunnlag av den kan teoretikerne med en slags allmektig, men gudløs skaperkraft benevne hva som er kunst.
Mennesket søker mening og skjønnhet i tilværelsen, og kunsten er en av våre viktigste kanaler for å gi uttrykk for denne restløse søkingen. Den kan ikke avvikles av teorier. Dagens kunstparadigme er bedragersk; den vil ha kunstnere og publikum til å godta at skjønnhet og mening er gammelt og avleggs tankegods uten relevans for moderne mennesker i moderne samfunn. Hvis man fortsatt svever i den tro, skyldes det at man er uvitende, utrendy, ukritisk, reaksjonær eller motstander av det moderne.

KAN BILLEDKUNSTNERNE GJØRE NOE?
Billedkunstnerne må ta selvrespekten tilbake. Det kan bl.a. skje ved å huske på at billedkunstnere tradisjonelt sett ikke har vært verbale analfabeter. Norske kunstneres bidrag til nasjonsbyggingen i 1880-årne og utover er betydelig. Fremveksten av nasjonalromantikken, realismen, naturalismen, symbolismen m.m. skyldtes de impulser og den kunnskap kunstnerne tilegnet seg i utlandet, og deres evne til å omforme inntrykkene og kunnskapen i eget arbeid, samt evne til å formidle den nye tids ideer til et hjemlig publikum. Det var kunstnere som stod for gullalderen i norsk kulturhistorie: Bjørnson, Ibsen, Kielland, Lie, og noe senere Garborg, Skram, Hamsun, Heiberg. Av malere nevner vi Werenskjold, Munthe, Krohg, Thaulow, Egedius, Skredsvig, Backer, Vigeland, Munch. Dagens billedkunstnerne skal være stolte over arven etter dem og videreføre den ved å ytre sitt syn på kunsten rolle samfunnet.

STANS ÅRELATINGEN VED Å SI HVA DU MENER
Kunstnerne må trekke hodet opp av sanden og slutte å la andre føre debatten på deres vegne. Gjennom å ta ordet kan kunstnerne vise at kunst ikke handler om teoretisk kunnen eller ekspertise som premissleverandør for hva som fortjener å benevnes kunst, eller diktere kunstens innhold. Så lenge kunstnerne tier stille, kan presteskapet uforstyrret sysle med sitt.
Journalist Bjørn Vassnes forsøkte å få i gang en debatt om kunstteoriens posisjon i 2007. Over ett år har gått, og temaet er stadig like aktuelt. Følg opp Gjevjons modige og nødvendige innspill i Klassekampen.
Gjør ikke kunstnerne noe med denne muligheten til debatt og meningsytring omkring eget yrke og yrkesstolthet, vil de fortsette å leve som leilendinger i kunstfeltet; stå der med hatten i hånda og skrape ydmykt med foten når beleste storfolk à la Erasmus Montanus nådig titter ned fra sitt luftige, teoretiske parnass og skal fordele offentlige midler.
Kunst næres av livet. Billedkunstnerne må ta råderetten over sine kunstuttrykk tilbake. Det påhviler ettertiden å bedømme innsatsen.

Hanne Herman

KUNSTTEORI ELLER KUNSTPRAKSIS

Innlegget er skrevet av Paul Grøtvedt, billedkunstner og kunstteoretiker
Publisert i Klassekampen 18.02.2009

Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.

I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.

Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.

Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.

Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.

Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.

Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.

Direktør i Norsk Kulturråd svarer Sæmund Fiskvik i Klassekampen 12.02.09

Link til Ole Jacob Bull sitt tilsvar finner du her

Revirkamp mellom kunstnere og teoretikere

Publisert i Klassekampen 17.02.09

Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.

Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.

Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.

Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.

Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.

Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.

Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA

Billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken

Publisert i Klassekampen 13.02.09
skrevet av Aaslaug Vaa, kunsthistoriker

Ubegrunnede påstander
Pågående debatt om spørsmålet om maktrelasjonene i dagens norske kunstfelt avslører først og fremst at debattnivået er overfladisk og fragmentarisk. I kjølvannet av Tonje Gjevjons kritikk av sammensetningen av og fordelingspolitikken i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd har ikke minst Klassekampens journalist Olav Østrem, som har vært drivende i debatten, kommet med påstander og styrende spørsmål. Billedkunstner Gjevjons (Klassekampen: 08.01) påstår at kuratorer og teoretikere fordriver kunstnerne fra maktposisjoner i kunstfeltet, i tillegg stikker de av med pengene. Jeg kan ikke se at Klassekampen har funnet det maktpåliggende å undersøke hvordan det rent faktisk forholder seg med hensyn til kunstnernes innflytelse i den offentlige kunstpolitikken.

Styring
Gjevjon er ikke bare kunstner, hun er også styreleder for Akershus Kunstsenter, ett av Norges femten kunstnersentre: ”Kunstnersentrene er en samlet formidlingskjede, drevet av bildekunstnernes og kunsthåndverkernes distriktsorganisasjoner i fellesskap.” I det vesentlige er kunstnersentrene finansiert av stat, fylkeskommune og vertskommune fordi de anses som egnet kulturpolitisk virkemiddel for å stimulere til kunstpraksis i hele landet. Sentrene var i sin tid initiert av kunstnerne selv og har utviklet seg i henhold kunstnernes kunstpolitiske beslutninger. Staten og kunstnernes egne stipendordninger styres også av kunstnerne selv. Statens Utstillingsstipend (2007:3,8mill) fordeles formelt av Norsk Kulturråd på bakgrunn av søknader sendt til og behandlet regionalt av kunstnerstyrte utvalg ved kunstnersentrene. Statens kunstnerstipend for billedkunstnere (2008: ca.15mill, arbeidsstipend, garanti-inntekt og diversestipend) fordeles formelt av en komité med tverrfaglig sammensetning på bakgrunn av innstilling fra stipendkomiteen som er ensidig sammensatt av valgte representanter fra kunstnerorganisasjonene. Den samme komiteen innstiller også de årlige stipendene fra Billedkunstnernes Vederlagfond og Bildende Kunstneres Hjelpefond (2008:ca. 30mill). Når det gjelder utsmykkingspolitikk er også kunstnerne en vesentlig premissleverandør for hvilke kunstnere som mottar denne type oppdrag. Både i kommunale, fylkeskommunale og statlige prosjekter er det fortsatt slik at kunstnerne nærmest har monopol på fagkonsulenttjenesten.


Norsk kulturråds prosjektmidler
Det er ikke min oppgave å se på hele kunstfeltet. Valg billedkundt og hvis Vaa er misfornøyd med det kan hun foreta en større undersøkelse på egenhånd.
Verken Klassekampen eller Gjevjon nevner disse ordningene. Derimot dreier det seg bare om bevilgningen til billedkunst i Norsk kulturråd (2008:14,5 mill). Dette er prosjektmidler, ikke stipend. Kulturrådet har formulert klare mål og prioriteringer den enkelte søker kan forholde seg til. På bakgrunn av Gjevjons kritikk må man spørre seg om hva som er galt med at kulturrådet vil ”… stimulere til skapende virksomhet innenfor billedkunst, kunsthåndverk og kunstnerisk fotografi, og å stimulere til utprøving av nye formidlingsformer som kan gjøre kunst mer tilgjengelig for publikum”. På nettsiden er det konkretisert hva slags virkemidler de har og hvilke satsningsfelt som er vedtatt. Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater. Det er gjort noen kulturpolitiske verdivurderinger med hensyn til hvor en vil prioritere å rette innsatsen. I utvalget som innstiller på fordelingen av midlene er fire av seks medlemmer billedkunstnere. Mitt spørsmål er hvordan det lar seg legitimere å hevde at kunstnernes makt over de offentlige ressursene som stilles til disposisjon for produksjon av billedkunst i Norge trues av yrkesgrupper med akademisk bakgrunn?

Kunstfeltet
I overensstemmelse med Konow Lunds påpekning består kunstfeltet av noen flere aktører enn kunstnere, kuratorer og teoretiker. Her opererer samlere (hvor den norske stat har funnet det opportunt å la en av dem styre landets største kunstinstitusjon i sju år utover årene ved Samtidskunstmuseet), gallerister, museer, utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer og kunstkritikere. Spørsmålet er hvorvidt det private feltet får dominere, fordi landets største kunstmuseum har vært preget av konflikter i år etter år, og fordi museumsvesenets oppmerksomhet de siste ti - femten årene har dreid seg om museumsreformen i stedet for spørsmålet om hva som skal være museet oppgave i det 21. århundret. Norges største kunstutdanninger i Oslo kan vel heller ikke sies å være noe nasjonalt eller internasjonalt forbilde verken før eller etter sammenslåingen, og hvilke aviser og tidskrifter har ressurser til å ansette kunstkritikere som agerer uavhengig av det praktiserende kunstfeltet? En ting er sikkert, det finnes ingen utvei dersom debatten blir stående i den dikotomien Klassekampen bidrar til å etablere: i skillet mellom praksis og teori. Billedkunstfeltet i Norge er stilt overfor så mange utfordringer pga. sviktende driftsforhold ved de mest sentrale offentlige institusjonene og på grunn av splittelser og sekterisme i miljøet. Ikke minst bidrar disse forholdene til at dette området taper i kampen om de offentlige ressursene. Bare 5% av Norsk Kulturråds årlige bevilgning går til billedkunst.

Konklusjon
Når avisa Klassekampen gjør seg til talsmann for å fremme skillet mellom kunstteori og kunstpraksis vitner det om et reaksjonært kunstsyn og et uttrykk for at kunstverket forstås som et særskilt objekt som er rettet mot en spesifikk estetisk erfaring. For noen år siden sto en viktig debatt om vår litteraturforståelse på spill i denne avisa, da motsatte redaksjonen seg det formalistisk modernistiske kunstsynet de nå gjør seg til talsmann for. Selv er jeg av den oppfatning at kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre. Begge deler springer ut av sine respektive kulturelle kontekster. Det utelukker selvfølgelig ikke spørsmålet om makt. Men, det innebærer også at vi alle er ansvarlige for å bestrebe og etablere en saklig debatt hvor vi forsøker å separere det ene spørsmålet fra det andre og vurderer dem hver i sær kritisk og fra flest mulige ståsteder.

Skribenten
Aaslaug Vaa har vært fylkeskultursjef i Nordland i 22 år og tidligere kultur- og kinosjef i Åsnes kommune. Hun er utdannet agronom, lærer og er cand.philol. i kunsthistorie.

Samspill teori & kapital (& kunst)

Publisert i Klassekampen 12.02.09
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner

Samspill teori & kapital (& kunst)

Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.

Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.

Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.

Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.

Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.

De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.

Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.

Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.

Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.

Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag

Inhabile kunstnere

Publisert i Klassekampen 10.02.09
skrevet av Sæmund Fiskvik, plateprodusent

Marit Paasche og flere med henne forteller med den største selvfølgelighet at kunstnere som sitter i Kulturrådets utvalg uten videre kan søke sitt eget utvalg om støtte - man må bare passe på å gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Å ja? Den eneste som har stilt spørsmål ved det er Kari Hauge i fredagens avis, og hun spør med rette.
Kulturrådet er underlagt forvaltningsloven, og juridisk er det mer enn tvilsomt om man unnslipper inhabilitet ved å rusle en slik liten runde på gangen. Ellers kan man altså sitte der og behandle alle sine konkurrenter - ja for alle søkere er konkurrenter ved slik runder. Og hva med resten av utvalget som da skal sitte der og behandle søknaden til sin utvalgskollega, og noen minutter senere skal fortelle vedkommende om hun fikk støtte eller ikke. Uff. Naturligvis blir vedkommende sittende i en særstilling, også fordi hun fra sitt utvalgsarbeid kjenner utvalgets indre liv og kan utmeisle søknaden skreddersydd.

Det juridiske spørsmålet ble meget nøye utredet i det tidligere Kassettavgiftsfondet (nå Kulturrådets Fond for Lyd og Bilde) som i starten var ledet av dr. jurisene Bjørn Stordrange og Jon Bing. Undertegnede satt der sammen med dem i mange år, og konklusjonen var klar:
Det er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet at man deltar i et utvalg der man selv er søker. Velger man å søke, må man tre ut av utvalget for hele søknadsrunden, ikke bare gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Dette ble nedfelt i det skriftlige reglementet. Når sluttet Kulturrådet å holde seg til en slik rydding praksis?

Det hjelper lite å vise til at Norge er et lite land, at alle alle kjenner alle og at det er få folk som vil sitte i slike utvalg dersom man ikke får anledning til å søke. Loven er klar, og det skulle vært interessant å se hva departementets jurister ville komme fram til dersom noen innklaget et tilfelle der utvalget innstilte på støtte til et av utvalgets medlemmer.

Sæmund Fiskvik

Teoribølgen er over

Teorifokuseringen i skolen kan hindre rekruttering av kunstnere, sier professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Oslo, Stian Grøgaard. Intervjuet med Grøgaard i Klassekampen 07.02.09 finner du her.

Maktkamp i Kunst- Norge

Lotte Konow Lund kommer med innvendinger i forhold til debattens fokus
i Klassekampen 03.02.09. Intervjuet finner du her.

Ødelagt av teorien

Norske kunstnere er visjonsløse og ødelagt av 90-tallets teoribølge,
sier billedkunstneren Bjarne Melgaard i Klassekampen 06.02.09

Intervjuet finner du her.

Ansvarsfraskrivelse fra Per Kvist og Kulturrådet

Innlegg i Klassekampen 28 januar

Når Per Kvist, leder i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd hevder at fagutvalget ikke har så mye makt, underslår han den symbolske makten Kulturrådet representerer. Kulturrådet er statens og politikkens forlengede arm, og dermed en prestisjefylt institusjon med henblikk på normering og styring av kunstlivet.

Kvist gir uttrykk for at fagutvalget savner debatt omkring kunstfeltet. Det byr på muligheter. Men Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske er ikke interessert i den offentlige meningsutvekslingen omkring det kunstfeltet de råder over, og fungerer helst som en propp i systemet.

I sin kronikk i Klassekampen 20. januar la Kvist vekt på å bagatellisere kunstteoretikernes makt og innflytelse over billedkunstfeltet. Kvists beskjedenhet minner om ansvarsfraskrivelse, og jeg ønsker gjennom dette tilsvaret å peke på hvordan den synlige delen av billedkunstfeltet styres av kunstteoretikere.

Som eksempel på strategiske satsningsområder viser Kvist til følgende:
”En vesentlig satsning gjennom de senere årene handler om behovet for å styrke den kritiske refleksjonen omkring kunstnerisk praksis, med vekt på å styrke den offentlige samtalen omkring kunst og produksjonen av tekst om kunst.”

En gjennomgang av tildelingslistene for billedkunst i Norsk Kulturråd viser at Norsk kritikerlag i 2007/08 ble innvilget til sammen kr. 600 000 til videreføring av nettstedet kunstkritikk.no. Kritikerlaget ble i tilegg tildelt midler fra billedkunstfeltet til enkeltprosjekter 5 ganger i perioden 2005- 2008. Nestleder i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd, kunsthistoriker Marit Paasche, er også nestleder av Norsk Kritikerlag som “eier” kunstkritikk.no.
Målet med kunstkritikk.no er i følge nettstedet selv ”å få mer kvalifisert kunstkritikk, rekruttere nye kritikere og bidra til en utvikling av det kunstkritiske språket”.
Per Kvist er ikke alene om å legge vekt på kunstkritikeren som bindeledd mellom kunstverk og publikum, men det må være legitimt å spørre om den kunstkritikken Norsk Kulturråd gir midler til styrker den offentlige samtalen omkring kunst? Den offentlige samtalen mellom hvem? Og er det rimelig at Norsk kulturråd skal kunne hente ut produksjonsmidler øremerket billedkunstfeltet til utvikling av kunstteoretisk tekstproduksjon?

At Norsk Kulturråd viser større respekt for akademikere enn billedkunstnere, synliggjøres også av de ulike arbeidsvilkårene for akademikere og billedkunstnere: Når billedkunstnere tildeles prosjektstøtte, regnes kunstneren/prosjektlederen ikke som en del av prosjektet, og kan ikke bruke prosjektmidlene til å honorere eller lønne seg selv for det arbeidet de utfører i egne prosjekter. Det er altså offentlig politikk at billedkunstnere skal jobbe gratis.
Dette er derimot ikke tilfelle for Manusutvikling, som er et arbeidsstipend for utvikling av kunstfaglig tekstproduksjon. Stipendet er på kr. 21 000 pr måned. At nestleder i fagutvalget i 2007 ble innvilget dette arbeidsstipendet, synliggjør at kunstteoretikere gjennom sine posisjoner i blant annet Norsk Kulturråd skaffer seg oppdrag, honorarer og innflytelse over kunstfeltet.

Kunstteoretikere har ikke bare stor innflytelse over hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal løftes opp gjennom kunstkritikk og kunstfaglige tekster. De sitter også på den andre siden, i fagutvalgene som velger hvilke billedkunstprosjekter som skal tildeles midler. Når de i tillegg har ansvar for den strategiske satsningen blir totalbildet over den makten kunstteoretikerne har og benytter seg av vanskelig å benekte.
Vrangforestillingene om Norsk Kulturråd er altså ikke utenfor, men inni Norsk Kulturråd.

Kunstteoretikere ikke er utdannet til å utvikle kunstfeltet. De har heller ikke kompetanse på å utvikle eller produsere kunst. Kunstteoretikere er analytikere. De skal inn etter at midlene er fordelt. De skal bidra med sin kompetanse som handler om å analysere ferdige kunstverk og det til enhver tid eksisterende kunstfeltet. Altså: analysere, ikke manipulere kunstfeltet.

Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA

Tilsvar fra Per Kvist, leder av fagutvalget i Norsk Kulturråd

Vrangforestillinger om Kulturrådet
I kronikken ”Toppstyrt kunstfelt” ønsker Tonje Gjevjon, som styreleder for Billedkunstnere i Oslo og Akershus, en debatt om hvem som skal sette agendaen for samtidskunsten. Det er bra. I denne sammenhengen rettes oppmerksomheten mot Kulturdepartementet, Norsk kulturråd og Kulturrådets fagutvalg som styrende aktører i kunstfeltet. Som fagutvalg savner vi debatt både om de økonomiske rammene, de prioriteringer som gjøres gjennom våre strategiske satsninger og enkelttildelinger. I dette innlegget ønsker vi å avsanne noen myter, oppklare eventuelle misforståelser og imøtegå noen av påstandene i Gjevjons kronikk.

1. Kulturrådet gir midler til løsning av oppgaver de selv har utformet
Gjevjon hevder for det første at Norsk kulturråds praksis med å lage offentlige strategiplaner, hvor rådet analyserer kunstfeltene og hvilke satsninger rådet vil prioritere i rådsperioden, fører til kunst som svarer på ”stiloppgavene”. Hun savner den frie kunstens rom.

Norsk kulturråds politikk på billedkunstfeltet er styrt av en rekke forhold; lover, forskifter og vedtekter, økonomiske rammer, pålagte oppgaver og tidligere praksis. Innenfor disse rammene utformer fagutvalget handlingsplaner og avgjør enkeltsøknader gjennom et faglig skjønn.

Ifølge Kultur og kirkedepartementets mandat er det en av Kulturrådets tre hovedoppgaver ”å ta initiativ til forsøks- og utredningsvirksomhet på kulturområdet der man finner at det trengs en særskilt innsats”. Valget av satsningsområder framkommer altså ikke i et vakuum.

Et eksempel på en vesentlig satsning gjennom de senere årene handler om behovet for å styrke den kritiske refleksjonen omkring kunstnerisk praksis, med vekt på å styrke den offentlige samtalen omkring kunst og produksjonen av tekst om kunst. Dette har medført satsing på manuskriptutvikling, katalogproduksjon og kunstkritikk. Vi tror dette både vil fremme kvaliteter i praksisen selv og at dette vil være et bidrag til økt samfunnsmessig forståelse av kunstfeltene. I våre øyne fordrer dette dialog mellom ulike praksiser, som innbefatter både kunstnere og teoretikere, for å nevne noen.

Altså – den enkelte satsning kommer til på et bestemt tidspunkt basert på fagutvalgets analyse av kunstfeltene. Satsningene har ikke evigheten som mål, og de vil kontinuerlig være gjenstand for revurdering i forhold til utvikling på kunstens område. At Kulturrådet offentliggjør sine prioriteringer fører i våre øyne ikke til at norske kunstnere tilpasser sitt kunstneriske prosjekt til strategiske satsninger for enhver pris. Majoriteten av søknadene springer ut av en genuin kunstnerisk undersøkelse. Søknader som ikke innholder elementer av en slik undersøkelse vil falle gjennom, enten de befinner seg innenfor et satsingsområde eller ei.

Tar vi utgangspunkt i antallet bevilgninger er det heller ikke slik at det som Gjevjon kaller ”oppgavebesvarelsene” dominerer. I 2007 gikk over 70 % av bevilgede midler til frie prosjekter, dvs. prosjekter utenfor satsningsområdene.

2. Kunstteoretikere dominerer fagutvalget – midlene brukes på teoribasert kunst
Norsk kulturråds faglige utvalg for billedkunst og kunsthåndverk har for tiden seks medlemmer. Medlemmene er oppnevnt på faglig grunnlag av Norsk kulturråd. Fire av medlemmene er kunstnere, med bred og lang erfaring i norsk kunstliv, mens to er kunsthistorikere. Utvalget fungerer kollegialt, alle stemmer teller likt og kunstnerne er i klart flertall. Det er ingenting i fagutvalgets praksis som tilsier, som Gjevjon hevder, at kunsthistorikerne bestemmer utfallet av fagutvalgets diskusjoner alene og at dette medfører konklusjoner som prioriterer ”teoribasert” kunst. Et enkelt svar på denne påstanden finner man ved å se nærmere på fagutvalgets tildelinger.

3. Et toppstyrt kunstliv
Det er et åpent spørsmål om kunstlivet i det hele tatt kan la seg styre, det er også heller tvilsomt om det skulle være ønskelig. Når det gjelder Norsk kulturråd kan spørsmålet med fordel snus og ses på en ganske annen måte. Norsk kulturråds særlige styrke ligger i rådets og fagutvalgenes evne til å følge kunstfeltene nært og respondere hurtig ved å støtte kvalitet, der kvalitet produseres.

En slik mangeårig satsning handler om kunst og ny teknologi. Avsetningen er nylig evaluert. Evaluering og respons tilsier tydelig at ordningen oppleves både av enkeltkunstnere og de små institusjonene i feltet som meget viktig. Det handler ikke om å løse ”stiloppgaver”, men å ha ordninger som følger tendenser og behov i kunstfeltene.

Norsk kulturråd har stor betydning for billedkunstfeltet, men det er neppe så innflytelsesrikt som Gjevjon legger opp til i sin kronikk. I 2008 disponerte Norsk kulturråd ca 5 prosent av de samlede midlene som Kulturdepartementet overfører til kulturfeltet. Av disse midlene råder Faglig utvalg for billedkunst og kunsthåndverk over ca. 5 prosent, hvorav de øremerkede midlene igjen utgjør ca. en tredel. Vi tillater oss å peke på det urimelige i Gjevjons påstand om at utvalgets disponering av midler til satsningsområdene – som utgjør under 0,1 prosent av de samlede overføringene fra staten til kulturfeltet – kan utgjøre en problematisk ”toppstyring” av norsk kunstliv i retning teoribasert kunst.

4. Gjevjons to budsjettposter
Tonje Gjevjons kronikk munner ut i et forslag om at det bare skal finnes to budsjettposter, prosjekt- og utstillingsstøtte. Dette er svært nær virkeligheten slik den oppleves i mottakerenden av søknadsbunken. Hvis vi igjen ser på tildelingen for 2007 finner vi at 85% av samlet tilskudd går nettopp til prosjekt- og utstillingsstøtte. (Her er tiltak innenfor satsingsområdene medregnet). 15% gikk til andre tiltak, herunder publikasjoner, manusutvikling, utstyrsstøtte, seminarer og faglig utvikling innenfor kunstfeltet.

At midlene er alt for knappe i forhold til antallet søknader – mellom 80 og 85 % av omsøkt beløp får avslag – er et reelt problem. Vi må gi en rekke gode kunstnerisk prosjekter avslag. Det er også et problem at når det først gis tildeling, så er den ofte for lav. Dette går utover både produksjon, formidling av prosjektet og kunstnerne.

Per Kvist
Medlem av Norsk kulturråd, leder av Norsk kulturråds faglige utvalg for billedkunst og kunsthåndverk.

Toppstyrt kunstfelt

Kronikk i Klassekampen 08.01.09:

Samtidskunsten er toppstyrt.

Det er Kulturdepartementet, Norsk Kulturråd og fagutvalgene utnevnt av Norsk Kulturråd som styrer den retningen kunstfeltet skal ha. De gir midler til, og løfter opp prosjekter som svarer på de oppgavene de selv har utformet.
Dette bidrar til en innskrenking av kunstneriske uttrykk og en klar føring der kunstnerne, for å få tildelt midler, må tilpasse eller utvikle prosjekter som tilfredsstiller de kriteriene Kulturdepartementet, Norsk Kulturråd og fagutvalget i Norsk Kulturråd har satt. Norsk Kulturråd velger selv medlemmer til fagutvalgene.
Per Kvist er kunsthistoriker og leder for fagutvalget for billedkunst. Marit Paasche er kunstkritiker og nestleder. En total dominans av kunstteoretikere i fagutvalgets ledelse medfører selvfølgelig at kunstteoretikere og teoribasert kunst har kommando i forhold til å sette agenda for hvilke typer kunstneriske prosjekter som skal tildeles midler og ha krav på offentlig interesse. Ved å gå inn på Norsk Kulturråd sine nettsider kan man registrere at det er opprettet en del “oppgaver” det med all sannsynlighet kun vil være kunstteoretikere, teoribaserte eller teorivennlige prosjekter som kan svare på.

I en artikkel I Klassekampen 4. desember refererer Jo Bech Karlsen til kunstkritiker Marit Paasche som for noe år siden konstaterte at “Kunstfeltet er i økende grad blitt strømlinjeformet og kommersialisert ”
Paasche stilte nesa lagelig til hogg når hun sa dette. Hun er selv en av de faktorene som har bidratt til at kunst i tett forening med kunstteori har utviklet seg til ren merkevarebygging der kunstnerne markedsføres som kommersiell merkevarer á la Mac Donalds eller Coca Cola. “Nykonseptualisme” er Paasches hovedbidrag til den moderne, hype samtidskunstscenen der Pin Up – gutter og - jenter utdannet fra kunstakademiene blir ”brandet” som intellektuelle kunstpop-idoler.

Slektsstevne
Flere kunstteoretikerne, kritikere og kuratorer velger ut kunstnere som de promoterer, analyserer og teoretiserer over. Slik bygger man en merkevare. Det fører til et symbiotisk forhold mellom teoretikere og utvalgte kunstnere som fremstår som "ektepar" eller "team". Disse “teamene” slår seg sammen med andre “team” og til sammen blir de å se på som et slags “slektsstevne”, som sørger for hverandre.

Kunsten skal ikke være toppstyrt. En toppstyrt kunst basert på rådende teoretiske føringer - gjerne av akademisk merke, er kunst på avveie. Den blir forutsigbar og ufarlig. For at kunstnerne fritt skal kunne utvikle prosjekter, og for å sikre en bredde der det å eksperimentere er en del av arbeidsprosessen, må ”stiloppgavene” fra Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet avvikles.
Det er håpløst når kunstnere sitter i dagevis for å få sine prosjekter til å passe inn i søknadsoppgaver som heter:
Kunst og ny teknologi; Kulturelle endringsprosesser; Mangfoldsåret 2008; Kulturminneåret 2009 eller Manuskriptutvikling - kunstfaglig litteratur.
Det er allerede skrevet hundrevis av søknader der man som kunstinstitusjon eller kunstner forsøker å lage prosjekter som kan komme inn under kulturminnesekken. Penger er vesentlig for produksjon, og kunstfeltet svarer på satsningsområder Norsk Kulturråd skal belønne i euro, dollar eller norske kroner. Oppgavene utelukker mulighetene for et selvstendig utgangspunkt og medfører, slik jeg ser det, at deler av den offentlige støttede kunstproduksjonen er rene bestillingsverk.

Kunstteoretikere overtar kunstfeltet og stikker av med pengene.
Går man inn på Norsk Kulturråd sine sider og studerer kriteriene for å søke om støtte til Manusutvikling - kunstfaglig litteratur, ser man at dette er en oppgave skreddersydd for teoretikere. Det er tilfeldigvis også det eneste prosjektet der mottager får en lønn på kr.21 000 i måneden. Det eksisterer ingen tilsvarende ordning i Norsk Kulturråd der billedkunstnere kan ta ut lønn for å utføre et prosjekt.

”Den fjonge kunsten”
Når teorifikserte kunstteoretikerne får makt mister kunstscenen en form for verdighet og blir til en intellektuell strippeklubb.
"Den farlige kunsten" som man så fjongt kalte det på Norsk Kulturråds årskonferanse bar preg av var svært lite farlig. Bortsett fra Vibeke Løkkebergs bok som går direkte inn og setter spørsmålstegn ved den heroiske norske motstandsbevegelsen, og sånn sett sår tvil om en bestående sannhet som er hegnet om av hele Norge, var det etter mitt syn lite som kan betegnes som "Den farlige kunsten".
Skal noe betegnes som “Den farlige kunsten”, må kunstverket sette et søkelys på en bestående sannhet/ oppfatning, eller rokke ved noe fundamentalt.
Og du skal være ekstremt teoribasert, prippen og uten kropp om du opplever de kunstverkene Norsk Kulturråd presenterte på sin årskonferanse som “ Den farlige kunsten”

Hva bør gjøres annerledes?
Fordel alle midlene på to poster: Prosjekt og utstillingstøtte. La idé, innhold og håndverk være de bærende kvalitetene man bedømmer etter. Nedfell i vedtektene til Norsk Kulturråd at det skal være billedkunstnere og kunsthåndverkere som leder og nestleder i fagutvalget for billedkunst. Og så bør man fjerne alle kriteriene forskjellige utvalg i Norsk Kulturråd har konstruert, for å ekskludere gode prosjekter fra å få tildelt midler.
Tonje Gjevjon
Billed - og performancekunstner
Styreleder Akershus Kunstsenter
Styreleder BOA

Den store kulturforskjellen

Innlegg i Aftenposten 01.08.08:Om Frp sitt kunst - og kultursyn.

Innlegget finner du her:

Miss Landmine Angola og Mr. Universe in transit.

Miss Landmine Angola og Mr. Universe in transit.

For noen uker siden hadde jeg en drøm der jeg gikk inn feil dør og havnet på en slags strippeklubb.
En nykonseptualistisk strippeklubb.
De som strippet kledde ikke av seg klærne, de fortalte om livet sitt og viste frem følelsene sine
Alle stripperne bar på voldsomme livshistorier.

Tilskuerne var personer som trengte andres ulykke for å bli inspirert, berørt eller provosert. De lo og gråt om hverandre og fikk beveget på følelsene sine hver gang en stripper fortalte om en ulykke som hadde snudd opp ned på livet deres. Intensiteten i salen steg når intime betroelser ble blottlagt.
Fattige kvinner fra Angola uten armer eller ben var de mest populære stripperne. Det kritthvite publikum fikk vondt i magen og en salig smerte i hjertet, når kvinnene fortalte hvilken farge de likte best. Og det gikk et stønn gjennom tilskuerne da de ble oppfordret til å kaste ferske tårer på den lemlestede kvinnen de ønsket at skulle vinne en protese.

Kvinnene fra Angola ble avløst av en lokal mannlig stripper som leste opp fra boken sin med fordreid stemme: “Faen, faens fittekukjævel - det er så faenihelvetekukkfitteballe alt sammen – jeg orker ikke tenke på det engang. “

Til slutt kom en dritings kvinnelig stripper opp på scenen og kastet opp inni sine egen kjole.
Etter stripteaseinnslagene kom et panel bestående av stripteasevitere og artpimps opp på scenen.
De fortalte mye om seg selv og lite om “den farlige kunsten”.
Hvite menn som får fattige mineskadde kvinner fra den tredje verden til å konkurrere om en protese er provoserende kunst som vi blir provosert og urolig av, var panelets konklusjon.

Min erfaring er at prosjekter som Miss Landmine Angola skaper forrakt og distanse til kunstfeltet. Og det skulle bare mangle. Hva ved dette prosjektet er det som gjør det mulig å definere det som kunst? Eller kanskje man skal spørre de som har innstilt prosjektet, fagutvalget for scenekunst, hva det er de har mista som gjør at de ikke makter å ta innover seg betydningen av dette såkalte kunstprosjektet.
Ønsker vi oss virkelig tilbake til den tiden da hvite europeere stilte ut fattige folk med kroppslige skavanker på en scene?

Neste gang skal kanskje bistands- kunstner og leder for strippeklubben søke midler fra Utenriksdepartementet for å avholde en kroppsbyggerkonkurranse der lemlestede menn fra Kambodsja innsmurt i olje viser stumper og muskler?
Mr. Universe in transit.

Tonje Gjevjon, Billed - og performancekunstner.

Hvem forsørger hvem?

Løkenutvalget er gått ut på dato.
Se innlegg i Klassekampen og fra kunstneraksjonen på Norske Billedkunstnere (NBK) sine nettsider