Ingen armlengdes avstand

Publisert i Klassekampen 02.03.09( Forkortet versjon I KK)


Med innlegget ”Toppstyrt kunstfelt ” den 8. januar startet undertegnede en snart to måneder lang debatt i Klassekampen. Flere viktige debatter kan utledes, men i denne kronikken ønsker jeg å trekke frem de organisasjonsstrukturene jeg anser som vesentlige å følge opp innad i de forskjellige forvaltningsorganene og i kunstmiljøet selv.

I Norsk Kulturråd kan en og samme person være oppnevnt i flere maktbærende verv. Eksempler på dette er Per Kvist, Knut Haavik, Bentein Baardson og Ottar Grepstad som alle fire sitter i både fagutvalg og i selve Rådet. Rådet, som er et overprøvende organ, bør bestå av fagpersoner som ikke har noe annet verv i Kulturrådet eller i Kulturdepartementet. Enkelte medlemmer av Rådet har mange verv og stillinger også utenfor Kulturrådet. Styreformannen selv, Vigdis Moe Skarstein, er nasjonalbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, medlem av råd for eierskap i media, styremedlem for humanistisk fakultet ved UiO og litteraturkritiker i Adressavisa. Skarstein har med sine to stemmer i selve rådet en betydelig og overgripende makt.
Løkenutvalget har riktignok foreslått at Kulturrådets styreformann ikke skal kunne inneha flere politisk oppnevnte verv, men bare det at et til enhver tid sittende byråkrati med politisk overbygning skal bestemme hvem som skal kvalifisere til et kunstnerisk uttrykk er problematisk og undergraver dypest sett de reelle mulighetene den frie kunsten har.

Sæmund Fiskvik hevder i sitt innlegg “Inhabile kunstnere” 10.02.09 at Norsk Kulturråd er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet. Direktør i Norsk kulturråd Ole Jacob Bull refererer i sitt tilsvar ” Habile kunstnere” 12.02.09 til retningslinjer og rapporter, men overbeviser ingen om at Norsk Kulturråd makter å sørge for habilitet, eller i det minste prinsippet om en armlengdes avstand.
Alle som har drevet med kultur og -formidling over tid vet at det er allianser og nettverksbygging som betyr noe, og at fagutvalgenes ikke- akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ”ekspertisen” og de “politisk styrte retningslinjene” fremfor å argumentere for et annet syn. Norsk kunst, på alle områder, lider i dag av en økt politisering. Dette opplever mange forfattere, foreleggere, visningsarenaer for kunst og billedkunstnere som en toppstyrt sensur av den frie kunsten.

Et eksempel på slik økt politisering er Mangfoldsåret. Intensjonen med Mangfoldsåret var at norsk kunstliv skulle avspeile det mangfoldet som er i Norge nå, og kulturinstitusjonene ble gitt ansvaret for å gjennomføre det i praksis. Men erfaringene som har blitt gjort i kjølvannet av mangfoldsåret bør samles og analyseres. Det kan hende dette året heller medførte en økt toppstyring og tvangstrøye for kunstnerne selv. Og det var vel ikke intensjonen?
”Man kjenner en liten bismak når det kommer et statlig pålegg om å ha et markeringssår for kulturelt mangfold, spesielt når den nasjonale koordinator for mangfoldsåret kommer med en uttalelse som tyder på at institusjonene skal tvinges til noe som den overordnede myndighet mener er godt for dem. Dette skriver Siv Hofsvang, kurator på Galleri F 15 i en artikkel til utstillingen ”Ane Lan – Verdenskvinne”. I praksis betyr dette at institusjonen kan forvente seg kutt i de statlige bevilgningene om man ikke gjør som Kamerat Giske kommanderer.

Ønsker Giske reelt mangfold innefor kunstfeltet må han løse habilitetsspørsmålet og sikre at det gis større rom for flere ulike kunstformer, der både teoribasert og håndverksbasert kunst verdsettes.
Det er Kulturdepartementet, Giske, og Norsk Kulturråd sin oppgave å skape en trygg og sterk plattform for kunstnere, samt tilføre rom og midler til å utvikle kunst med utgangspunkt i egen kunstnerisk intensjon, integritet og form. Det er gjennom den frie kunsten opphavet til all annen kunst utvikles og derfor er det her staten må investere sine midler. Et styrket Kulturråd vil også kunne være en motvekt til de kommersielle kreftene i det private markedet.

Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge de, for trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.

Har Dillan rett er store deler av Norsk kunst og kulturpolitikk og forvaltning på ville veier.
Kulturminister Giske kan få Norsk Kulturråd på rett kjøl og sørge for at det blir Norges innovative flaggskip. Det er jo tross alt gjennom å investere i kunstfeltet man legger grunnlaget for å bygge kulturell kapital, identitet og en særegen nasjonal profil.

Tonje Gjevjon
Styreleder BOA og AKS