HVEM HERJES AV HVA? Hanne Hermans tilsvar til Truls Ramberg

HVEM HERJES AV HVA?
Hanne Herrman
Akademiker og billedkunstner

Onsdag 4. mars gir Truls Ramberg en tolkning av de siste ukers kunstdebatt i Klassekampen som fortjener et svar. Under tittelen Teoriangsten herjer kunstlivet forteller Ramberg at kunstnerne er redde for at teorien ødelegger kunsten.

Ingen, bortsett fra teoretikerne, har hevdet at billedkunstnere er redde for teori. Teori er nyttig og viktig og har til alle tider fulgt kulturfeltet. Det nye og problematiske er en teori som har svekket billedkunsten og gitt rom for et kunstsyn og -praksis som fordrer profesjonelle tolkere av Rambergs kaliber, og at denne forsøker å styre billedkunstfeltet. Det er protesten mot denne praksisen Ramberg med urette anfører som en fremmedfrykt som står i veien for en genuin opplevelse av mye av dagens viktigste samtidskunst.
Genuin kan denne praksisen vanskelig kalles. Idet den hverken er opprinnelig eller ekte, men formidlet gjennom et minefelt av teoretiske krumspring. Her tales et stammespråk som er beregnet på de innvidde og som står den erfarings-, livs- og kroppsbaserte billedkunsten fjernt. Som en følge av profesjonelle tolkere, er den håndverksmessige, sanselige siden av billedkunsten sterkt svekket – det er symptomalt når det forelås at stipendieutstillingen skal nedlegges pga mange verksløse arbeider - med en påfølgende endring av språket i dens beskrivelse av og tilnærming til billedkunsten.
Ramberg m.fl. opplever ikke et kunstverk, det leses. Hva er vunnet ved et slikt begrepsskifte? Jo, billedkunsten er blitt tekst. Dermed har man åpnet for litteraturteoretiske innfallsvinkler til billedkunsten.
Å lese er uttrykk for en bestemt handling basert på et felles system, språket, som selv om det er arbitrært, baserer seg på en felles forståelse av hva tegnene henviser til. Billedkunsten operer ikke med et felles språk. Billedkunsten er bærer av bilder og tegn som unndrar seg slike tilnærminger. Det lesehandlingen har til felles med opplevelsen av et kunstverk er at den opplevende eller lesende er medskaper i lesningen og opplevelsen.

Ramberg har sansen for utstillinger der jeg fylles med spørsmål og blir tvunget til å revurdere mine egne oppfatninger, enn at alt umiddelbart faller på plass på etablerte knagger. Det er i grunnen en redegjørelse av billedkunsten slik den tradisjonelt har virket på sitt beste, og av kunst overhodet: Som fornyer og provokatør, men det fordrer et uttrykk som er i kontakt med livet og menneskene. På en genuin måte.

Det denne delen av debatten har dreid seg om er favoriseringen av et teoretisk styrt kunstuttrykk som er tappet for fysisk kraft, for risiko, som kretser rundt seg selv i et slags lukket kvasiakademisk språkrom, og skaffer jobber, anseelse og kunstnerstatus til dem som innehar verv og tilgang på midler i det offentlige kunstrommet (den andre delen av debatten).

Klassekampen beskyldes av Ramberg for å bidra til en polarisering av kunst og teori. Klassekampen har gjort det en avis skal gjøre: Bidra til en åpen og kritisk debatt rundt et viktig samfunnsområde.

Hanne Herrman