Ansvarsfraskrivelse fra Per Kvist og Kulturrådet

Innlegg i Klassekampen 28 januar

Når Per Kvist, leder i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd hevder at fagutvalget ikke har så mye makt, underslår han den symbolske makten Kulturrådet representerer. Kulturrådet er statens og politikkens forlengede arm, og dermed en prestisjefylt institusjon med henblikk på normering og styring av kunstlivet.

Kvist gir uttrykk for at fagutvalget savner debatt omkring kunstfeltet. Det byr på muligheter. Men Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske er ikke interessert i den offentlige meningsutvekslingen omkring det kunstfeltet de råder over, og fungerer helst som en propp i systemet.

I sin kronikk i Klassekampen 20. januar la Kvist vekt på å bagatellisere kunstteoretikernes makt og innflytelse over billedkunstfeltet. Kvists beskjedenhet minner om ansvarsfraskrivelse, og jeg ønsker gjennom dette tilsvaret å peke på hvordan den synlige delen av billedkunstfeltet styres av kunstteoretikere.

Som eksempel på strategiske satsningsområder viser Kvist til følgende:
”En vesentlig satsning gjennom de senere årene handler om behovet for å styrke den kritiske refleksjonen omkring kunstnerisk praksis, med vekt på å styrke den offentlige samtalen omkring kunst og produksjonen av tekst om kunst.”

En gjennomgang av tildelingslistene for billedkunst i Norsk Kulturråd viser at Norsk kritikerlag i 2007/08 ble innvilget til sammen kr. 600 000 til videreføring av nettstedet kunstkritikk.no. Kritikerlaget ble i tilegg tildelt midler fra billedkunstfeltet til enkeltprosjekter 5 ganger i perioden 2005- 2008. Nestleder i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd, kunsthistoriker Marit Paasche, er også nestleder av Norsk Kritikerlag som “eier” kunstkritikk.no.
Målet med kunstkritikk.no er i følge nettstedet selv ”å få mer kvalifisert kunstkritikk, rekruttere nye kritikere og bidra til en utvikling av det kunstkritiske språket”.
Per Kvist er ikke alene om å legge vekt på kunstkritikeren som bindeledd mellom kunstverk og publikum, men det må være legitimt å spørre om den kunstkritikken Norsk Kulturråd gir midler til styrker den offentlige samtalen omkring kunst? Den offentlige samtalen mellom hvem? Og er det rimelig at Norsk kulturråd skal kunne hente ut produksjonsmidler øremerket billedkunstfeltet til utvikling av kunstteoretisk tekstproduksjon?

At Norsk Kulturråd viser større respekt for akademikere enn billedkunstnere, synliggjøres også av de ulike arbeidsvilkårene for akademikere og billedkunstnere: Når billedkunstnere tildeles prosjektstøtte, regnes kunstneren/prosjektlederen ikke som en del av prosjektet, og kan ikke bruke prosjektmidlene til å honorere eller lønne seg selv for det arbeidet de utfører i egne prosjekter. Det er altså offentlig politikk at billedkunstnere skal jobbe gratis.
Dette er derimot ikke tilfelle for Manusutvikling, som er et arbeidsstipend for utvikling av kunstfaglig tekstproduksjon. Stipendet er på kr. 21 000 pr måned. At nestleder i fagutvalget i 2007 ble innvilget dette arbeidsstipendet, synliggjør at kunstteoretikere gjennom sine posisjoner i blant annet Norsk Kulturråd skaffer seg oppdrag, honorarer og innflytelse over kunstfeltet.

Kunstteoretikere har ikke bare stor innflytelse over hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal løftes opp gjennom kunstkritikk og kunstfaglige tekster. De sitter også på den andre siden, i fagutvalgene som velger hvilke billedkunstprosjekter som skal tildeles midler. Når de i tillegg har ansvar for den strategiske satsningen blir totalbildet over den makten kunstteoretikerne har og benytter seg av vanskelig å benekte.
Vrangforestillingene om Norsk Kulturråd er altså ikke utenfor, men inni Norsk Kulturråd.

Kunstteoretikere ikke er utdannet til å utvikle kunstfeltet. De har heller ikke kompetanse på å utvikle eller produsere kunst. Kunstteoretikere er analytikere. De skal inn etter at midlene er fordelt. De skal bidra med sin kompetanse som handler om å analysere ferdige kunstverk og det til enhver tid eksisterende kunstfeltet. Altså: analysere, ikke manipulere kunstfeltet.

Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA

Tilsvar fra Per Kvist, leder av fagutvalget i Norsk Kulturråd

Vrangforestillinger om Kulturrådet
I kronikken ”Toppstyrt kunstfelt” ønsker Tonje Gjevjon, som styreleder for Billedkunstnere i Oslo og Akershus, en debatt om hvem som skal sette agendaen for samtidskunsten. Det er bra. I denne sammenhengen rettes oppmerksomheten mot Kulturdepartementet, Norsk kulturråd og Kulturrådets fagutvalg som styrende aktører i kunstfeltet. Som fagutvalg savner vi debatt både om de økonomiske rammene, de prioriteringer som gjøres gjennom våre strategiske satsninger og enkelttildelinger. I dette innlegget ønsker vi å avsanne noen myter, oppklare eventuelle misforståelser og imøtegå noen av påstandene i Gjevjons kronikk.

1. Kulturrådet gir midler til løsning av oppgaver de selv har utformet
Gjevjon hevder for det første at Norsk kulturråds praksis med å lage offentlige strategiplaner, hvor rådet analyserer kunstfeltene og hvilke satsninger rådet vil prioritere i rådsperioden, fører til kunst som svarer på ”stiloppgavene”. Hun savner den frie kunstens rom.

Norsk kulturråds politikk på billedkunstfeltet er styrt av en rekke forhold; lover, forskifter og vedtekter, økonomiske rammer, pålagte oppgaver og tidligere praksis. Innenfor disse rammene utformer fagutvalget handlingsplaner og avgjør enkeltsøknader gjennom et faglig skjønn.

Ifølge Kultur og kirkedepartementets mandat er det en av Kulturrådets tre hovedoppgaver ”å ta initiativ til forsøks- og utredningsvirksomhet på kulturområdet der man finner at det trengs en særskilt innsats”. Valget av satsningsområder framkommer altså ikke i et vakuum.

Et eksempel på en vesentlig satsning gjennom de senere årene handler om behovet for å styrke den kritiske refleksjonen omkring kunstnerisk praksis, med vekt på å styrke den offentlige samtalen omkring kunst og produksjonen av tekst om kunst. Dette har medført satsing på manuskriptutvikling, katalogproduksjon og kunstkritikk. Vi tror dette både vil fremme kvaliteter i praksisen selv og at dette vil være et bidrag til økt samfunnsmessig forståelse av kunstfeltene. I våre øyne fordrer dette dialog mellom ulike praksiser, som innbefatter både kunstnere og teoretikere, for å nevne noen.

Altså – den enkelte satsning kommer til på et bestemt tidspunkt basert på fagutvalgets analyse av kunstfeltene. Satsningene har ikke evigheten som mål, og de vil kontinuerlig være gjenstand for revurdering i forhold til utvikling på kunstens område. At Kulturrådet offentliggjør sine prioriteringer fører i våre øyne ikke til at norske kunstnere tilpasser sitt kunstneriske prosjekt til strategiske satsninger for enhver pris. Majoriteten av søknadene springer ut av en genuin kunstnerisk undersøkelse. Søknader som ikke innholder elementer av en slik undersøkelse vil falle gjennom, enten de befinner seg innenfor et satsingsområde eller ei.

Tar vi utgangspunkt i antallet bevilgninger er det heller ikke slik at det som Gjevjon kaller ”oppgavebesvarelsene” dominerer. I 2007 gikk over 70 % av bevilgede midler til frie prosjekter, dvs. prosjekter utenfor satsningsområdene.

2. Kunstteoretikere dominerer fagutvalget – midlene brukes på teoribasert kunst
Norsk kulturråds faglige utvalg for billedkunst og kunsthåndverk har for tiden seks medlemmer. Medlemmene er oppnevnt på faglig grunnlag av Norsk kulturråd. Fire av medlemmene er kunstnere, med bred og lang erfaring i norsk kunstliv, mens to er kunsthistorikere. Utvalget fungerer kollegialt, alle stemmer teller likt og kunstnerne er i klart flertall. Det er ingenting i fagutvalgets praksis som tilsier, som Gjevjon hevder, at kunsthistorikerne bestemmer utfallet av fagutvalgets diskusjoner alene og at dette medfører konklusjoner som prioriterer ”teoribasert” kunst. Et enkelt svar på denne påstanden finner man ved å se nærmere på fagutvalgets tildelinger.

3. Et toppstyrt kunstliv
Det er et åpent spørsmål om kunstlivet i det hele tatt kan la seg styre, det er også heller tvilsomt om det skulle være ønskelig. Når det gjelder Norsk kulturråd kan spørsmålet med fordel snus og ses på en ganske annen måte. Norsk kulturråds særlige styrke ligger i rådets og fagutvalgenes evne til å følge kunstfeltene nært og respondere hurtig ved å støtte kvalitet, der kvalitet produseres.

En slik mangeårig satsning handler om kunst og ny teknologi. Avsetningen er nylig evaluert. Evaluering og respons tilsier tydelig at ordningen oppleves både av enkeltkunstnere og de små institusjonene i feltet som meget viktig. Det handler ikke om å løse ”stiloppgaver”, men å ha ordninger som følger tendenser og behov i kunstfeltene.

Norsk kulturråd har stor betydning for billedkunstfeltet, men det er neppe så innflytelsesrikt som Gjevjon legger opp til i sin kronikk. I 2008 disponerte Norsk kulturråd ca 5 prosent av de samlede midlene som Kulturdepartementet overfører til kulturfeltet. Av disse midlene råder Faglig utvalg for billedkunst og kunsthåndverk over ca. 5 prosent, hvorav de øremerkede midlene igjen utgjør ca. en tredel. Vi tillater oss å peke på det urimelige i Gjevjons påstand om at utvalgets disponering av midler til satsningsområdene – som utgjør under 0,1 prosent av de samlede overføringene fra staten til kulturfeltet – kan utgjøre en problematisk ”toppstyring” av norsk kunstliv i retning teoribasert kunst.

4. Gjevjons to budsjettposter
Tonje Gjevjons kronikk munner ut i et forslag om at det bare skal finnes to budsjettposter, prosjekt- og utstillingsstøtte. Dette er svært nær virkeligheten slik den oppleves i mottakerenden av søknadsbunken. Hvis vi igjen ser på tildelingen for 2007 finner vi at 85% av samlet tilskudd går nettopp til prosjekt- og utstillingsstøtte. (Her er tiltak innenfor satsingsområdene medregnet). 15% gikk til andre tiltak, herunder publikasjoner, manusutvikling, utstyrsstøtte, seminarer og faglig utvikling innenfor kunstfeltet.

At midlene er alt for knappe i forhold til antallet søknader – mellom 80 og 85 % av omsøkt beløp får avslag – er et reelt problem. Vi må gi en rekke gode kunstnerisk prosjekter avslag. Det er også et problem at når det først gis tildeling, så er den ofte for lav. Dette går utover både produksjon, formidling av prosjektet og kunstnerne.

Per Kvist
Medlem av Norsk kulturråd, leder av Norsk kulturråds faglige utvalg for billedkunst og kunsthåndverk.

Toppstyrt kunstfelt

Kronikk i Klassekampen 08.01.09:

Samtidskunsten er toppstyrt.

Det er Kulturdepartementet, Norsk Kulturråd og fagutvalgene utnevnt av Norsk Kulturråd som styrer den retningen kunstfeltet skal ha. De gir midler til, og løfter opp prosjekter som svarer på de oppgavene de selv har utformet.
Dette bidrar til en innskrenking av kunstneriske uttrykk og en klar føring der kunstnerne, for å få tildelt midler, må tilpasse eller utvikle prosjekter som tilfredsstiller de kriteriene Kulturdepartementet, Norsk Kulturråd og fagutvalget i Norsk Kulturråd har satt. Norsk Kulturråd velger selv medlemmer til fagutvalgene.
Per Kvist er kunsthistoriker og leder for fagutvalget for billedkunst. Marit Paasche er kunstkritiker og nestleder. En total dominans av kunstteoretikere i fagutvalgets ledelse medfører selvfølgelig at kunstteoretikere og teoribasert kunst har kommando i forhold til å sette agenda for hvilke typer kunstneriske prosjekter som skal tildeles midler og ha krav på offentlig interesse. Ved å gå inn på Norsk Kulturråd sine nettsider kan man registrere at det er opprettet en del “oppgaver” det med all sannsynlighet kun vil være kunstteoretikere, teoribaserte eller teorivennlige prosjekter som kan svare på.

I en artikkel I Klassekampen 4. desember refererer Jo Bech Karlsen til kunstkritiker Marit Paasche som for noe år siden konstaterte at “Kunstfeltet er i økende grad blitt strømlinjeformet og kommersialisert ”
Paasche stilte nesa lagelig til hogg når hun sa dette. Hun er selv en av de faktorene som har bidratt til at kunst i tett forening med kunstteori har utviklet seg til ren merkevarebygging der kunstnerne markedsføres som kommersiell merkevarer á la Mac Donalds eller Coca Cola. “Nykonseptualisme” er Paasches hovedbidrag til den moderne, hype samtidskunstscenen der Pin Up – gutter og - jenter utdannet fra kunstakademiene blir ”brandet” som intellektuelle kunstpop-idoler.

Slektsstevne
Flere kunstteoretikerne, kritikere og kuratorer velger ut kunstnere som de promoterer, analyserer og teoretiserer over. Slik bygger man en merkevare. Det fører til et symbiotisk forhold mellom teoretikere og utvalgte kunstnere som fremstår som "ektepar" eller "team". Disse “teamene” slår seg sammen med andre “team” og til sammen blir de å se på som et slags “slektsstevne”, som sørger for hverandre.

Kunsten skal ikke være toppstyrt. En toppstyrt kunst basert på rådende teoretiske føringer - gjerne av akademisk merke, er kunst på avveie. Den blir forutsigbar og ufarlig. For at kunstnerne fritt skal kunne utvikle prosjekter, og for å sikre en bredde der det å eksperimentere er en del av arbeidsprosessen, må ”stiloppgavene” fra Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet avvikles.
Det er håpløst når kunstnere sitter i dagevis for å få sine prosjekter til å passe inn i søknadsoppgaver som heter:
Kunst og ny teknologi; Kulturelle endringsprosesser; Mangfoldsåret 2008; Kulturminneåret 2009 eller Manuskriptutvikling - kunstfaglig litteratur.
Det er allerede skrevet hundrevis av søknader der man som kunstinstitusjon eller kunstner forsøker å lage prosjekter som kan komme inn under kulturminnesekken. Penger er vesentlig for produksjon, og kunstfeltet svarer på satsningsområder Norsk Kulturråd skal belønne i euro, dollar eller norske kroner. Oppgavene utelukker mulighetene for et selvstendig utgangspunkt og medfører, slik jeg ser det, at deler av den offentlige støttede kunstproduksjonen er rene bestillingsverk.

Kunstteoretikere overtar kunstfeltet og stikker av med pengene.
Går man inn på Norsk Kulturråd sine sider og studerer kriteriene for å søke om støtte til Manusutvikling - kunstfaglig litteratur, ser man at dette er en oppgave skreddersydd for teoretikere. Det er tilfeldigvis også det eneste prosjektet der mottager får en lønn på kr.21 000 i måneden. Det eksisterer ingen tilsvarende ordning i Norsk Kulturråd der billedkunstnere kan ta ut lønn for å utføre et prosjekt.

”Den fjonge kunsten”
Når teorifikserte kunstteoretikerne får makt mister kunstscenen en form for verdighet og blir til en intellektuell strippeklubb.
"Den farlige kunsten" som man så fjongt kalte det på Norsk Kulturråds årskonferanse bar preg av var svært lite farlig. Bortsett fra Vibeke Løkkebergs bok som går direkte inn og setter spørsmålstegn ved den heroiske norske motstandsbevegelsen, og sånn sett sår tvil om en bestående sannhet som er hegnet om av hele Norge, var det etter mitt syn lite som kan betegnes som "Den farlige kunsten".
Skal noe betegnes som “Den farlige kunsten”, må kunstverket sette et søkelys på en bestående sannhet/ oppfatning, eller rokke ved noe fundamentalt.
Og du skal være ekstremt teoribasert, prippen og uten kropp om du opplever de kunstverkene Norsk Kulturråd presenterte på sin årskonferanse som “ Den farlige kunsten”

Hva bør gjøres annerledes?
Fordel alle midlene på to poster: Prosjekt og utstillingstøtte. La idé, innhold og håndverk være de bærende kvalitetene man bedømmer etter. Nedfell i vedtektene til Norsk Kulturråd at det skal være billedkunstnere og kunsthåndverkere som leder og nestleder i fagutvalget for billedkunst. Og så bør man fjerne alle kriteriene forskjellige utvalg i Norsk Kulturråd har konstruert, for å ekskludere gode prosjekter fra å få tildelt midler.
Tonje Gjevjon
Billed - og performancekunstner
Styreleder Akershus Kunstsenter
Styreleder BOA

Den store kulturforskjellen

Innlegg i Aftenposten 01.08.08:Om Frp sitt kunst - og kultursyn.

Innlegget finner du her:

Miss Landmine Angola og Mr. Universe in transit.

Miss Landmine Angola og Mr. Universe in transit.

For noen uker siden hadde jeg en drøm der jeg gikk inn feil dør og havnet på en slags strippeklubb.
En nykonseptualistisk strippeklubb.
De som strippet kledde ikke av seg klærne, de fortalte om livet sitt og viste frem følelsene sine
Alle stripperne bar på voldsomme livshistorier.

Tilskuerne var personer som trengte andres ulykke for å bli inspirert, berørt eller provosert. De lo og gråt om hverandre og fikk beveget på følelsene sine hver gang en stripper fortalte om en ulykke som hadde snudd opp ned på livet deres. Intensiteten i salen steg når intime betroelser ble blottlagt.
Fattige kvinner fra Angola uten armer eller ben var de mest populære stripperne. Det kritthvite publikum fikk vondt i magen og en salig smerte i hjertet, når kvinnene fortalte hvilken farge de likte best. Og det gikk et stønn gjennom tilskuerne da de ble oppfordret til å kaste ferske tårer på den lemlestede kvinnen de ønsket at skulle vinne en protese.

Kvinnene fra Angola ble avløst av en lokal mannlig stripper som leste opp fra boken sin med fordreid stemme: “Faen, faens fittekukjævel - det er så faenihelvetekukkfitteballe alt sammen – jeg orker ikke tenke på det engang. “

Til slutt kom en dritings kvinnelig stripper opp på scenen og kastet opp inni sine egen kjole.
Etter stripteaseinnslagene kom et panel bestående av stripteasevitere og artpimps opp på scenen.
De fortalte mye om seg selv og lite om “den farlige kunsten”.
Hvite menn som får fattige mineskadde kvinner fra den tredje verden til å konkurrere om en protese er provoserende kunst som vi blir provosert og urolig av, var panelets konklusjon.

Min erfaring er at prosjekter som Miss Landmine Angola skaper forrakt og distanse til kunstfeltet. Og det skulle bare mangle. Hva ved dette prosjektet er det som gjør det mulig å definere det som kunst? Eller kanskje man skal spørre de som har innstilt prosjektet, fagutvalget for scenekunst, hva det er de har mista som gjør at de ikke makter å ta innover seg betydningen av dette såkalte kunstprosjektet.
Ønsker vi oss virkelig tilbake til den tiden da hvite europeere stilte ut fattige folk med kroppslige skavanker på en scene?

Neste gang skal kanskje bistands- kunstner og leder for strippeklubben søke midler fra Utenriksdepartementet for å avholde en kroppsbyggerkonkurranse der lemlestede menn fra Kambodsja innsmurt i olje viser stumper og muskler?
Mr. Universe in transit.

Tonje Gjevjon, Billed - og performancekunstner.

Hvem forsørger hvem?

Løkenutvalget er gått ut på dato.
Se innlegg i Klassekampen og fra kunstneraksjonen på Norske Billedkunstnere (NBK) sine nettsider