Uhåndterlig fra Tonje Gjevjon

Med tanke på Klassekampens lesere skal jeg på vegne av Kulturrådet gjøre et forsøk på oppklare noen av de misforståelser Tonje Gjevjon bringer til torgs. I det siste innlegget den 2. mars ser det ut til å være Kulturrådets arbeidsformer som bekymrer henne, og jeg skal punktvis kommentere noe av det som er forståelig i det hun skriver.

1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.

2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.

3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?

4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.

Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.

Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd