slik har det alltid vært, slik skal det alltid være? Tilsvar til Ole Jacob Bull, Direktør Norsk Kulturråd

Slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være?

Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009.
 Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.

Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?

Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig. 

Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? 
Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.

Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. 
Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.

Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. 
Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.

Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.

Tonje Gjevjon

Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)