Slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være?
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009.
Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner?
Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar.
Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet.
Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Viser innlegg med etiketten Bull. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bull. Vis alle innlegg
torsdag 12. mars 2009
mandag 2. mars 2009
Ingen armlengdes avstand
Publisert i Klassekampen 02.03.09( Forkortet versjon I KK)
Med innlegget ”Toppstyrt kunstfelt ” den 8. januar startet undertegnede en snart to måneder lang debatt i Klassekampen. Flere viktige debatter kan utledes, men i denne kronikken ønsker jeg å trekke frem de organisasjonsstrukturene jeg anser som vesentlige å følge opp innad i de forskjellige forvaltningsorganene og i kunstmiljøet selv.
I Norsk Kulturråd kan en og samme person være oppnevnt i flere maktbærende verv. Eksempler på dette er Per Kvist, Knut Haavik, Bentein Baardson og Ottar Grepstad som alle fire sitter i både fagutvalg og i selve Rådet. Rådet, som er et overprøvende organ, bør bestå av fagpersoner som ikke har noe annet verv i Kulturrådet eller i Kulturdepartementet. Enkelte medlemmer av Rådet har mange verv og stillinger også utenfor Kulturrådet. Styreformannen selv, Vigdis Moe Skarstein, er nasjonalbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, medlem av råd for eierskap i media, styremedlem for humanistisk fakultet ved UiO og litteraturkritiker i Adressavisa. Skarstein har med sine to stemmer i selve rådet en betydelig og overgripende makt.
Løkenutvalget har riktignok foreslått at Kulturrådets styreformann ikke skal kunne inneha flere politisk oppnevnte verv, men bare det at et til enhver tid sittende byråkrati med politisk overbygning skal bestemme hvem som skal kvalifisere til et kunstnerisk uttrykk er problematisk og undergraver dypest sett de reelle mulighetene den frie kunsten har.
Sæmund Fiskvik hevder i sitt innlegg “Inhabile kunstnere” 10.02.09 at Norsk Kulturråd er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet. Direktør i Norsk kulturråd Ole Jacob Bull refererer i sitt tilsvar ” Habile kunstnere” 12.02.09 til retningslinjer og rapporter, men overbeviser ingen om at Norsk Kulturråd makter å sørge for habilitet, eller i det minste prinsippet om en armlengdes avstand.
Alle som har drevet med kultur og -formidling over tid vet at det er allianser og nettverksbygging som betyr noe, og at fagutvalgenes ikke- akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ”ekspertisen” og de “politisk styrte retningslinjene” fremfor å argumentere for et annet syn. Norsk kunst, på alle områder, lider i dag av en økt politisering. Dette opplever mange forfattere, foreleggere, visningsarenaer for kunst og billedkunstnere som en toppstyrt sensur av den frie kunsten.
Et eksempel på slik økt politisering er Mangfoldsåret. Intensjonen med Mangfoldsåret var at norsk kunstliv skulle avspeile det mangfoldet som er i Norge nå, og kulturinstitusjonene ble gitt ansvaret for å gjennomføre det i praksis. Men erfaringene som har blitt gjort i kjølvannet av mangfoldsåret bør samles og analyseres. Det kan hende dette året heller medførte en økt toppstyring og tvangstrøye for kunstnerne selv. Og det var vel ikke intensjonen?
”Man kjenner en liten bismak når det kommer et statlig pålegg om å ha et markeringssår for kulturelt mangfold, spesielt når den nasjonale koordinator for mangfoldsåret kommer med en uttalelse som tyder på at institusjonene skal tvinges til noe som den overordnede myndighet mener er godt for dem. Dette skriver Siv Hofsvang, kurator på Galleri F 15 i en artikkel til utstillingen ”Ane Lan – Verdenskvinne”. I praksis betyr dette at institusjonen kan forvente seg kutt i de statlige bevilgningene om man ikke gjør som Kamerat Giske kommanderer.
Ønsker Giske reelt mangfold innefor kunstfeltet må han løse habilitetsspørsmålet og sikre at det gis større rom for flere ulike kunstformer, der både teoribasert og håndverksbasert kunst verdsettes.
Det er Kulturdepartementet, Giske, og Norsk Kulturråd sin oppgave å skape en trygg og sterk plattform for kunstnere, samt tilføre rom og midler til å utvikle kunst med utgangspunkt i egen kunstnerisk intensjon, integritet og form. Det er gjennom den frie kunsten opphavet til all annen kunst utvikles og derfor er det her staten må investere sine midler. Et styrket Kulturråd vil også kunne være en motvekt til de kommersielle kreftene i det private markedet.
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge de, for trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Har Dillan rett er store deler av Norsk kunst og kulturpolitikk og forvaltning på ville veier.
Kulturminister Giske kan få Norsk Kulturråd på rett kjøl og sørge for at det blir Norges innovative flaggskip. Det er jo tross alt gjennom å investere i kunstfeltet man legger grunnlaget for å bygge kulturell kapital, identitet og en særegen nasjonal profil.
Tonje Gjevjon
Styreleder BOA og AKS
Med innlegget ”Toppstyrt kunstfelt ” den 8. januar startet undertegnede en snart to måneder lang debatt i Klassekampen. Flere viktige debatter kan utledes, men i denne kronikken ønsker jeg å trekke frem de organisasjonsstrukturene jeg anser som vesentlige å følge opp innad i de forskjellige forvaltningsorganene og i kunstmiljøet selv.
I Norsk Kulturråd kan en og samme person være oppnevnt i flere maktbærende verv. Eksempler på dette er Per Kvist, Knut Haavik, Bentein Baardson og Ottar Grepstad som alle fire sitter i både fagutvalg og i selve Rådet. Rådet, som er et overprøvende organ, bør bestå av fagpersoner som ikke har noe annet verv i Kulturrådet eller i Kulturdepartementet. Enkelte medlemmer av Rådet har mange verv og stillinger også utenfor Kulturrådet. Styreformannen selv, Vigdis Moe Skarstein, er nasjonalbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, medlem av råd for eierskap i media, styremedlem for humanistisk fakultet ved UiO og litteraturkritiker i Adressavisa. Skarstein har med sine to stemmer i selve rådet en betydelig og overgripende makt.
Løkenutvalget har riktignok foreslått at Kulturrådets styreformann ikke skal kunne inneha flere politisk oppnevnte verv, men bare det at et til enhver tid sittende byråkrati med politisk overbygning skal bestemme hvem som skal kvalifisere til et kunstnerisk uttrykk er problematisk og undergraver dypest sett de reelle mulighetene den frie kunsten har.
Sæmund Fiskvik hevder i sitt innlegg “Inhabile kunstnere” 10.02.09 at Norsk Kulturråd er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet. Direktør i Norsk kulturråd Ole Jacob Bull refererer i sitt tilsvar ” Habile kunstnere” 12.02.09 til retningslinjer og rapporter, men overbeviser ingen om at Norsk Kulturråd makter å sørge for habilitet, eller i det minste prinsippet om en armlengdes avstand.
Alle som har drevet med kultur og -formidling over tid vet at det er allianser og nettverksbygging som betyr noe, og at fagutvalgenes ikke- akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ”ekspertisen” og de “politisk styrte retningslinjene” fremfor å argumentere for et annet syn. Norsk kunst, på alle områder, lider i dag av en økt politisering. Dette opplever mange forfattere, foreleggere, visningsarenaer for kunst og billedkunstnere som en toppstyrt sensur av den frie kunsten.
Et eksempel på slik økt politisering er Mangfoldsåret. Intensjonen med Mangfoldsåret var at norsk kunstliv skulle avspeile det mangfoldet som er i Norge nå, og kulturinstitusjonene ble gitt ansvaret for å gjennomføre det i praksis. Men erfaringene som har blitt gjort i kjølvannet av mangfoldsåret bør samles og analyseres. Det kan hende dette året heller medførte en økt toppstyring og tvangstrøye for kunstnerne selv. Og det var vel ikke intensjonen?
”Man kjenner en liten bismak når det kommer et statlig pålegg om å ha et markeringssår for kulturelt mangfold, spesielt når den nasjonale koordinator for mangfoldsåret kommer med en uttalelse som tyder på at institusjonene skal tvinges til noe som den overordnede myndighet mener er godt for dem. Dette skriver Siv Hofsvang, kurator på Galleri F 15 i en artikkel til utstillingen ”Ane Lan – Verdenskvinne”. I praksis betyr dette at institusjonen kan forvente seg kutt i de statlige bevilgningene om man ikke gjør som Kamerat Giske kommanderer.
Ønsker Giske reelt mangfold innefor kunstfeltet må han løse habilitetsspørsmålet og sikre at det gis større rom for flere ulike kunstformer, der både teoribasert og håndverksbasert kunst verdsettes.
Det er Kulturdepartementet, Giske, og Norsk Kulturråd sin oppgave å skape en trygg og sterk plattform for kunstnere, samt tilføre rom og midler til å utvikle kunst med utgangspunkt i egen kunstnerisk intensjon, integritet og form. Det er gjennom den frie kunsten opphavet til all annen kunst utvikles og derfor er det her staten må investere sine midler. Et styrket Kulturråd vil også kunne være en motvekt til de kommersielle kreftene i det private markedet.
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge de, for trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Har Dillan rett er store deler av Norsk kunst og kulturpolitikk og forvaltning på ville veier.
Kulturminister Giske kan få Norsk Kulturråd på rett kjøl og sørge for at det blir Norges innovative flaggskip. Det er jo tross alt gjennom å investere i kunstfeltet man legger grunnlaget for å bygge kulturell kapital, identitet og en særegen nasjonal profil.
Tonje Gjevjon
Styreleder BOA og AKS
tirsdag 17. februar 2009
Direktør i Norsk Kulturråd svarer Sæmund Fiskvik i Klassekampen 12.02.09
Link til Ole Jacob Bull sitt tilsvar finner du her
Abonner på:
Innlegg (Atom)
