Jørund Aase har skrevet en masteroppgave som heter "Materie og mening"
Ønsker man et jorda blikk på forhold mellom kunst, praksis, teori og mening bør man lese denne masteroppgaven.
Mange kunstteoretikere kan lære noe av Aases genuine ønske om og evne til å kommunisere...
Jørund Aases masteroppgave finner du her:
mandag 16. mars 2009
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Truls Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori. Undertegnede skrev et tilsvar, men fikk tilbakemelding fra Aftenposten som lød:"Innlegget ditt er aktuelt, men det er litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige leser av våre debattsider, så vi takker høflig nei denne gangen".
Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:
Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:
1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.
2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.
3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:
Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:
1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.
2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.
3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
torsdag 12. mars 2009
slik har det alltid vært, slik skal det alltid være? Tilsvar til Ole Jacob Bull, Direktør Norsk Kulturråd
Slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være?
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009. Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009. Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
onsdag 11. mars 2009
Uhåndterlig fra Tonje Gjevjon
Med tanke på Klassekampens lesere skal jeg på vegne av Kulturrådet gjøre et forsøk på oppklare noen av de misforståelser Tonje Gjevjon bringer til torgs. I det siste innlegget den 2. mars ser det ut til å være Kulturrådets arbeidsformer som bekymrer henne, og jeg skal punktvis kommentere noe av det som er forståelig i det hun skriver.
1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.
2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.
3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?
4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.
Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.
Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd
1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.
2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.
3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?
4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.
Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.
Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd
tirsdag 10. mars 2009
Følg debatten omkring det toppstyrt kunstfeltet på Norsk Kulturråd sin sider
Debatten i Klassekampen som startet med kronikken "Toppstyrt Kunstfelt" har pågått i to måneder.
Les alle innleggene i debatten her:
Les alle innleggene i debatten her:
Hijab-kunstnerne, teoriskeptikerne og samplingkultur.
Mona Klubbens tilsvar til Truls Ramberg.
Dette innlegget ble avvist av Aftenposten.
Truls Ramberg kommenterer i Aftenposten 4.mars under metaoverskriften «Teoriangsten herjer i kunstlivet» debatten omkring det “Toppstyrte kunstfeltet” som siden januar har pågått i Klassekampen.
Ramberg har kun tilsynelatende synliggjort noen poeng når han stiller seg metakritisk til Klassekampens debatt. Hans kommentator- og kritikerspråklige nyanser er direkte samplede vendinger fra siste tidens hijabdebatt. Innlegget hans evner å ytterligere konstatere at det er noe ved kunsten, og dette noe kan man enten kan være for eller mot. Denne konstateringen begrunner han gjennom å lade sin egen tekst med samplede strofer fra ytterpunkter i den siste tidens hijabfikserte mediespråk.
Ramberg mener at avisen Klassekampen ved å slippe til grupper som er motivert av egen posisjonering og som ikke er interesserte i å vise bredde og derfor stigmatiserer andre fagfeller, bidrar til polarisering av kunstfeltet. Man vil med andre ord ikke ha mangfold; man vil ha det man kjenner til, man kjenner seg utrygg når det skjer noe nytt; Klassekampens debatt er rett og slett preget av de som lider av fremmedfrykt!
Rambergs metakommentar føyer seg inn i rekken av tekster som nyter godt av strømninger som preger samtiden for å få frem et bestemt syn, det kalles populisme. Så kan man spørre seg hva Ramberg ønsker å oppnå ved å sample fra et polarisert mediaspråk?
Det blir vanskelig å se hvilke klargjørende tilskudd Ramberg tilføyer debatten mellom «kunst- og teori» og «kunstteori» når en vurderer teksten i lys av drøftingsteknikk. Hva slags mediapraksis samplingen hans fører til er en annen sak. Tar man kommentaren «teoriangsten herjer i kunstlivet» på alvor og blir det naturlig å spørre seg om Ramberg går i ledetog med «kunsthijaben»? Sidestiller han seg selv og kommentarens ståpunkt med et gitt hijabsyn, er Ramberhg solidaritetsforkjemperen i kunstverdenen som bryter ned og avslører farlige tendenser?
Ramberg går altså ut og «avslører» teoriskeptikerene ved å skrive en kommentar ved hjelp av sampling, men bryter ikke selv inn som kommentator.
Mona Klubben
billedkunstner og styremedlem i
Miljøpartiet de Grønne, Oslo.
Dette innlegget ble avvist av Aftenposten.
Truls Ramberg kommenterer i Aftenposten 4.mars under metaoverskriften «Teoriangsten herjer i kunstlivet» debatten omkring det “Toppstyrte kunstfeltet” som siden januar har pågått i Klassekampen.
Ramberg har kun tilsynelatende synliggjort noen poeng når han stiller seg metakritisk til Klassekampens debatt. Hans kommentator- og kritikerspråklige nyanser er direkte samplede vendinger fra siste tidens hijabdebatt. Innlegget hans evner å ytterligere konstatere at det er noe ved kunsten, og dette noe kan man enten kan være for eller mot. Denne konstateringen begrunner han gjennom å lade sin egen tekst med samplede strofer fra ytterpunkter i den siste tidens hijabfikserte mediespråk.
Ramberg mener at avisen Klassekampen ved å slippe til grupper som er motivert av egen posisjonering og som ikke er interesserte i å vise bredde og derfor stigmatiserer andre fagfeller, bidrar til polarisering av kunstfeltet. Man vil med andre ord ikke ha mangfold; man vil ha det man kjenner til, man kjenner seg utrygg når det skjer noe nytt; Klassekampens debatt er rett og slett preget av de som lider av fremmedfrykt!
Rambergs metakommentar føyer seg inn i rekken av tekster som nyter godt av strømninger som preger samtiden for å få frem et bestemt syn, det kalles populisme. Så kan man spørre seg hva Ramberg ønsker å oppnå ved å sample fra et polarisert mediaspråk?
Det blir vanskelig å se hvilke klargjørende tilskudd Ramberg tilføyer debatten mellom «kunst- og teori» og «kunstteori» når en vurderer teksten i lys av drøftingsteknikk. Hva slags mediapraksis samplingen hans fører til er en annen sak. Tar man kommentaren «teoriangsten herjer i kunstlivet» på alvor og blir det naturlig å spørre seg om Ramberg går i ledetog med «kunsthijaben»? Sidestiller han seg selv og kommentarens ståpunkt med et gitt hijabsyn, er Ramberhg solidaritetsforkjemperen i kunstverdenen som bryter ned og avslører farlige tendenser?
Ramberg går altså ut og «avslører» teoriskeptikerene ved å skrive en kommentar ved hjelp av sampling, men bryter ikke selv inn som kommentator.
Mona Klubben
billedkunstner og styremedlem i
Miljøpartiet de Grønne, Oslo.
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Tilsvar til Truls Ramberg " Teoriangsten herjer i kunstlivet 4 mars. Aftenposten avviste innlegget.
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, blant annet at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori.
Ramberg må skille mellom kunstteoretikere og teori. Kunstnere har alltid brukt teori som et av flere verktøy i sin kunstneriske praksis. Teori satt i system av f.eks filosofer og sosiologer og teori bygget på erfaringer og kunnskap. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid satt spørsmålstegn ved hvordan en teoretisk retning får dominere et kunstfelt som burde romme et mangfold av retninger. Og det er argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Den rådende teoribaserte kunsten som Ramberg omtaler, er slik jeg ser det, ofte readymades flankert av verbale referanser presentert som akademisk kunstteori. Men hva er kunst og hva er rene tankeeksperimenter presentert som kunst?
Ramberg etterlyser konkrete eksempler omkring det jeg mener er destruktive konsekvenser ved teoretikernes posisjonering i kunstfeltet. Et eksempel er ”stiloppgavene” til Kulturrådet som leder for fagutvalget for billedkunst, kunsthistoriker Per Kvist forsvarer med den begrunnelse at oppgavene gjenspeiler strømningene i søknadsmassen til Kulturrådet. Men hvorfor konstruerer Kulturrådet oppgaver der kunstnere for å slippe gjennom i en søknadsprosess må tilpasse seg gårsdagens trender?
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge dem. Trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Når kunsthistorikere og kunstteoretikere setter agenda for kunstfeltet er det en katastrofe for utforskningen og utviklingen av nye uttrykk. Kunstteoretikere er analytikere som kan si noe om hva som rører seg i kunsten, ikke hva som burde røre seg i fremtidens kunstuttrykk. Det er bare kunstnere har kompetanse på å utvikle og lage kunst.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet. Ramberg får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, blant annet at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori.
Ramberg må skille mellom kunstteoretikere og teori. Kunstnere har alltid brukt teori som et av flere verktøy i sin kunstneriske praksis. Teori satt i system av f.eks filosofer og sosiologer og teori bygget på erfaringer og kunnskap. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid satt spørsmålstegn ved hvordan en teoretisk retning får dominere et kunstfelt som burde romme et mangfold av retninger. Og det er argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Den rådende teoribaserte kunsten som Ramberg omtaler, er slik jeg ser det, ofte readymades flankert av verbale referanser presentert som akademisk kunstteori. Men hva er kunst og hva er rene tankeeksperimenter presentert som kunst?
Ramberg etterlyser konkrete eksempler omkring det jeg mener er destruktive konsekvenser ved teoretikernes posisjonering i kunstfeltet. Et eksempel er ”stiloppgavene” til Kulturrådet som leder for fagutvalget for billedkunst, kunsthistoriker Per Kvist forsvarer med den begrunnelse at oppgavene gjenspeiler strømningene i søknadsmassen til Kulturrådet. Men hvorfor konstruerer Kulturrådet oppgaver der kunstnere for å slippe gjennom i en søknadsprosess må tilpasse seg gårsdagens trender?
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge dem. Trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Når kunsthistorikere og kunstteoretikere setter agenda for kunstfeltet er det en katastrofe for utforskningen og utviklingen av nye uttrykk. Kunstteoretikere er analytikere som kan si noe om hva som rører seg i kunsten, ikke hva som burde røre seg i fremtidens kunstuttrykk. Det er bare kunstnere har kompetanse på å utvikle og lage kunst.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet. Ramberg får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
fredag 6. mars 2009
HVEM HERJES AV HVA? Hanne Hermans tilsvar til Truls Ramberg
HVEM HERJES AV HVA?
Hanne Herrman
Akademiker og billedkunstner
Onsdag 4. mars gir Truls Ramberg en tolkning av de siste ukers kunstdebatt i Klassekampen som fortjener et svar. Under tittelen Teoriangsten herjer kunstlivet forteller Ramberg at kunstnerne er redde for at teorien ødelegger kunsten.
Ingen, bortsett fra teoretikerne, har hevdet at billedkunstnere er redde for teori. Teori er nyttig og viktig og har til alle tider fulgt kulturfeltet. Det nye og problematiske er en teori som har svekket billedkunsten og gitt rom for et kunstsyn og -praksis som fordrer profesjonelle tolkere av Rambergs kaliber, og at denne forsøker å styre billedkunstfeltet. Det er protesten mot denne praksisen Ramberg med urette anfører som en fremmedfrykt som står i veien for en genuin opplevelse av mye av dagens viktigste samtidskunst.
Genuin kan denne praksisen vanskelig kalles. Idet den hverken er opprinnelig eller ekte, men formidlet gjennom et minefelt av teoretiske krumspring. Her tales et stammespråk som er beregnet på de innvidde og som står den erfarings-, livs- og kroppsbaserte billedkunsten fjernt. Som en følge av profesjonelle tolkere, er den håndverksmessige, sanselige siden av billedkunsten sterkt svekket – det er symptomalt når det forelås at stipendieutstillingen skal nedlegges pga mange verksløse arbeider - med en påfølgende endring av språket i dens beskrivelse av og tilnærming til billedkunsten.
Ramberg m.fl. opplever ikke et kunstverk, det leses. Hva er vunnet ved et slikt begrepsskifte? Jo, billedkunsten er blitt tekst. Dermed har man åpnet for litteraturteoretiske innfallsvinkler til billedkunsten.
Å lese er uttrykk for en bestemt handling basert på et felles system, språket, som selv om det er arbitrært, baserer seg på en felles forståelse av hva tegnene henviser til. Billedkunsten operer ikke med et felles språk. Billedkunsten er bærer av bilder og tegn som unndrar seg slike tilnærminger. Det lesehandlingen har til felles med opplevelsen av et kunstverk er at den opplevende eller lesende er medskaper i lesningen og opplevelsen.
Ramberg har sansen for utstillinger der jeg fylles med spørsmål og blir tvunget til å revurdere mine egne oppfatninger, enn at alt umiddelbart faller på plass på etablerte knagger. Det er i grunnen en redegjørelse av billedkunsten slik den tradisjonelt har virket på sitt beste, og av kunst overhodet: Som fornyer og provokatør, men det fordrer et uttrykk som er i kontakt med livet og menneskene. På en genuin måte.
Det denne delen av debatten har dreid seg om er favoriseringen av et teoretisk styrt kunstuttrykk som er tappet for fysisk kraft, for risiko, som kretser rundt seg selv i et slags lukket kvasiakademisk språkrom, og skaffer jobber, anseelse og kunstnerstatus til dem som innehar verv og tilgang på midler i det offentlige kunstrommet (den andre delen av debatten).
Klassekampen beskyldes av Ramberg for å bidra til en polarisering av kunst og teori. Klassekampen har gjort det en avis skal gjøre: Bidra til en åpen og kritisk debatt rundt et viktig samfunnsområde.
Hanne Herrman
Hanne Herrman
Akademiker og billedkunstner
Onsdag 4. mars gir Truls Ramberg en tolkning av de siste ukers kunstdebatt i Klassekampen som fortjener et svar. Under tittelen Teoriangsten herjer kunstlivet forteller Ramberg at kunstnerne er redde for at teorien ødelegger kunsten.
Ingen, bortsett fra teoretikerne, har hevdet at billedkunstnere er redde for teori. Teori er nyttig og viktig og har til alle tider fulgt kulturfeltet. Det nye og problematiske er en teori som har svekket billedkunsten og gitt rom for et kunstsyn og -praksis som fordrer profesjonelle tolkere av Rambergs kaliber, og at denne forsøker å styre billedkunstfeltet. Det er protesten mot denne praksisen Ramberg med urette anfører som en fremmedfrykt som står i veien for en genuin opplevelse av mye av dagens viktigste samtidskunst.
Genuin kan denne praksisen vanskelig kalles. Idet den hverken er opprinnelig eller ekte, men formidlet gjennom et minefelt av teoretiske krumspring. Her tales et stammespråk som er beregnet på de innvidde og som står den erfarings-, livs- og kroppsbaserte billedkunsten fjernt. Som en følge av profesjonelle tolkere, er den håndverksmessige, sanselige siden av billedkunsten sterkt svekket – det er symptomalt når det forelås at stipendieutstillingen skal nedlegges pga mange verksløse arbeider - med en påfølgende endring av språket i dens beskrivelse av og tilnærming til billedkunsten.
Ramberg m.fl. opplever ikke et kunstverk, det leses. Hva er vunnet ved et slikt begrepsskifte? Jo, billedkunsten er blitt tekst. Dermed har man åpnet for litteraturteoretiske innfallsvinkler til billedkunsten.
Å lese er uttrykk for en bestemt handling basert på et felles system, språket, som selv om det er arbitrært, baserer seg på en felles forståelse av hva tegnene henviser til. Billedkunsten operer ikke med et felles språk. Billedkunsten er bærer av bilder og tegn som unndrar seg slike tilnærminger. Det lesehandlingen har til felles med opplevelsen av et kunstverk er at den opplevende eller lesende er medskaper i lesningen og opplevelsen.
Ramberg har sansen for utstillinger der jeg fylles med spørsmål og blir tvunget til å revurdere mine egne oppfatninger, enn at alt umiddelbart faller på plass på etablerte knagger. Det er i grunnen en redegjørelse av billedkunsten slik den tradisjonelt har virket på sitt beste, og av kunst overhodet: Som fornyer og provokatør, men det fordrer et uttrykk som er i kontakt med livet og menneskene. På en genuin måte.
Det denne delen av debatten har dreid seg om er favoriseringen av et teoretisk styrt kunstuttrykk som er tappet for fysisk kraft, for risiko, som kretser rundt seg selv i et slags lukket kvasiakademisk språkrom, og skaffer jobber, anseelse og kunstnerstatus til dem som innehar verv og tilgang på midler i det offentlige kunstrommet (den andre delen av debatten).
Klassekampen beskyldes av Ramberg for å bidra til en polarisering av kunst og teori. Klassekampen har gjort det en avis skal gjøre: Bidra til en åpen og kritisk debatt rundt et viktig samfunnsområde.
Hanne Herrman
Grøtvedt sitt tilsvar til Rambergs "Teoriangst i kunstfeltet" Aftenposten 4. mars
EN KUNSTANMELDERS UFORSTAND
(Innlegget ble avvist av Aftenposten)
Aftenpostens kunstanmelder Truls Ramberg har registrert at teoriangsten herjer i kunstlivet. (Aftenposten 4.mars).
På bakgrunn av en omfattende debatt i Klassekampen om forholdet mellom kunst og teori, finner han ut at angsten bare skyldes fordomsfulle kunstnere, som ikke skjønner eller vil akseptere at samtidskunsten er intellektuelt krevende.
I hans perspektiv koker det hele ned til bakstreverske kunstnere som motsetter seg forandring. Det er tydelig at Ramberg ikke har skjønt så mye av denne debatten, heller ikke hva som skjer i det norske kunstlivet. For det første handlet debatten om definisjonsmakt, om hvilken kompetanse som bør være utslagsgivende når kunst skal defineres og evalueres. Er det den kunstneriske kompetansen eller er det den kunstteoretiske?
For det andre handlet debatten om hvorvidt det er teorier og begreper som utgjør det kunstneriske, eller om kunsten ligger i det praktisk skapende. I løpet av de to siste tiårene har norsk kunstliv fått en markant dreining i retning av at kunst er et spørsmål om teori. Ja, fra visse hold er det endog hevdet at kunsten utelukkende er et begrepsmessig fenomen og har intet med det praktisk skapende å gjøre.
Ut fra et slikt perspektiv er det forståelig at kunstteoretikerne rykker inn i kunstfeltet og etablerer et begrepsmessig hegemoni. Først etablerer de et kunstbegrep tuftet på begreper og rasjonell tenkning, hvilket legitimerer deres egen kompetanse som den eneste med forstand på kunst, dernest ekskluderes også kunstnerne. De har jo ikke den nødvendige kompetanse for å forstå og vurdere kunst.
Dette er noe av bakgrunnen for kunstnernes engasjement i denne debatten. Den handler om innflytelse, og om å få aksept på hva deres egen virksomhet og kompetanse går ut. Når en hel profesjonsgruppe som kunstnerne blir utdefinert og nedvurdert i sin spesifikke kompetanse, er det naturlig at de protesterer og gjør opprør. Det er tross alt de som skaper kunsten. Følgelig bør de også kunne bestemme over hva de gjør. Og ikke minst med full rett angi noen premisser for hva det kunstneriske består i.
Når Ramberg tolker dette som teoriangst og fordommer, er han helt på jordet. Og det er bekymringsfullt, for leserne. Kunstnerne på sin side, er vant med en slik teoretisk uforstand. De møtte den allerede i 1880-årene, da de kjempet for retten til å formidle kunsten på egne premisser og ut fra en faglig ervervet kompetanse. Kunstnerne gikk seirende ut av den kampen. I ettertid har den da også vært retningsgivende for kunstnernes selvråderett og kompetansebevissthet.
Paul Grøtvedt
(Innlegget ble avvist av Aftenposten)
Aftenpostens kunstanmelder Truls Ramberg har registrert at teoriangsten herjer i kunstlivet. (Aftenposten 4.mars).
På bakgrunn av en omfattende debatt i Klassekampen om forholdet mellom kunst og teori, finner han ut at angsten bare skyldes fordomsfulle kunstnere, som ikke skjønner eller vil akseptere at samtidskunsten er intellektuelt krevende.
I hans perspektiv koker det hele ned til bakstreverske kunstnere som motsetter seg forandring. Det er tydelig at Ramberg ikke har skjønt så mye av denne debatten, heller ikke hva som skjer i det norske kunstlivet. For det første handlet debatten om definisjonsmakt, om hvilken kompetanse som bør være utslagsgivende når kunst skal defineres og evalueres. Er det den kunstneriske kompetansen eller er det den kunstteoretiske?
For det andre handlet debatten om hvorvidt det er teorier og begreper som utgjør det kunstneriske, eller om kunsten ligger i det praktisk skapende. I løpet av de to siste tiårene har norsk kunstliv fått en markant dreining i retning av at kunst er et spørsmål om teori. Ja, fra visse hold er det endog hevdet at kunsten utelukkende er et begrepsmessig fenomen og har intet med det praktisk skapende å gjøre.
Ut fra et slikt perspektiv er det forståelig at kunstteoretikerne rykker inn i kunstfeltet og etablerer et begrepsmessig hegemoni. Først etablerer de et kunstbegrep tuftet på begreper og rasjonell tenkning, hvilket legitimerer deres egen kompetanse som den eneste med forstand på kunst, dernest ekskluderes også kunstnerne. De har jo ikke den nødvendige kompetanse for å forstå og vurdere kunst.
Dette er noe av bakgrunnen for kunstnernes engasjement i denne debatten. Den handler om innflytelse, og om å få aksept på hva deres egen virksomhet og kompetanse går ut. Når en hel profesjonsgruppe som kunstnerne blir utdefinert og nedvurdert i sin spesifikke kompetanse, er det naturlig at de protesterer og gjør opprør. Det er tross alt de som skaper kunsten. Følgelig bør de også kunne bestemme over hva de gjør. Og ikke minst med full rett angi noen premisser for hva det kunstneriske består i.
Når Ramberg tolker dette som teoriangst og fordommer, er han helt på jordet. Og det er bekymringsfullt, for leserne. Kunstnerne på sin side, er vant med en slik teoretisk uforstand. De møtte den allerede i 1880-årene, da de kjempet for retten til å formidle kunsten på egne premisser og ut fra en faglig ervervet kompetanse. Kunstnerne gikk seirende ut av den kampen. I ettertid har den da også vært retningsgivende for kunstnernes selvråderett og kompetansebevissthet.
Paul Grøtvedt
onsdag 4. mars 2009
KUNSTEN OG MAKTEN
KUNSTEN OG MAKTEN
Paul Grøtvedt tilsvar til Aslaug Vaa sitt innlegg i Klassekampen 02.03.09
Siden slutten av 1800-tallet har norske kunstnere utkjempet en rekke nødvendige kamper. Det startet med kravet om selvråderett og styring over kunstformidlingen. Motstanderne var borgerskapet, som kontrollerte utstillingssteder og forsvarte sin egen konvensjonelle smak.
Kunstnerne argumenterte den gang for at det var de som hadde den rette kompetansen, følgelig fikk de etter hvert også gjennomslag for sine krav.
Denne striden og dette utfallet ble retningsgivende for kunstnernes kamp om selvstendighet, faglig innflytelse og levelige kår. Kunstnerne gikk her i bresjen på så mange måter, ikke minst på det kunstneriske feltet. Det var ikke teoretikerne som introduserte de mange moderne uttrykksformene. Det var kunstnerne, som søkte nye veier og nye erfaringer. Deretter kom teoretikerne og fortolket kunstnernes verker.
Mange av dagens kunstteoretikere mener at dette er en feil vinkling. De hevder at det primært er de teoretisk skolerte som gir kunstverket mening og kunstnerisk status. Kort sagt skaper kunsten. Jeg tror ikke kunsthistorikeren Aaslaug Vaa står for det synspunktet, men hun skriver seg inn i den tradisjonen ved å sidestille kunsten og teorien.
Aaslaug Vaa skjønner ikke hvorfor jeg setter 1990-tallet som et skille mellom den kunstnerstyrte og den teoribaserte vinklingen på kunstfenomenet. Her burde jeg vel ha presisert at det gjelder for norske forhold, mens fremveksten av teoristyrt innflytelse og hegemoni skjer i USA allerede på 1960-tallet. Da har Clement Greenberg som modernismeapologet utspilt sin rolle. Hans innflytelse og makt over amerikansk kunstliv blir overtatt av andre.
På 1960-tallet er det kunstteoretikerne Arthur C. Danto og George Dickie som dikterer kunstfeltet. De legger premissene for en ny vinkling på kunsten der verkkarakteren oppheves og den teoretiske diskursen blir alfa og omega. Primærobjektet, dvs. kunstverket blir først kunst når teoretikeren og det institusjonelle maktapparatet har avgitt sin dom. Først fratar man kunstverket makt, så ekskluderer man kunstnerne fra innflytelsessfæren.
Dette er dagens dominerende kunstteoretiske strategier, og de tar ikke sikte på dialog med kunstnerne. Nei, kunstnerne er utdefinerte, det samme er den kunsten de skaper. Tilbake har vi et kunstbegrep som er klekket ut av teoretikere, som kun refererer til en språklig og begrepsmessig dimensjon. Derved blir teoretikerne selvskrevne til å styre og kontrollere kunstvurderingen. Dette handler naturligvis om makt, og den har fått stadig større spredning, slik den også med stor tyngde dominerer de normative funksjonene i kunstlivet.
At kunstnerne har styring over de midler de blir tildelt, skulle bare mangle. Det skulle bare mangle om de ikke også hadde innflytelse over evalueringen av de kunstneriske uttrykk som sirkulerer i de offentlige kanaler. Deres votum trenger ikke å være enerådende, men de representerer en så uomgjengelig og viktig kompetanse at den er selvskreven i dagens kunstliv.
Ja, den er like selvskreven i dag som for 100 år siden. Den gang ble borgerskapet drevet på defensiven, med rette. I løpet av de to siste tiårene har kunstnerne havnet der, med urette. Det er det ingen grunn til å finne seg i. Kunstnerne må derfor ta opp kampen og kreve sin rett til innflytelse. Kampen er like viktig nå som for et sekel side. Det er ingen andre enn kunstnerne som kan forsvare kunsten og dens profesjonelle status.
Paul Grøtvedt tilsvar til Aslaug Vaa sitt innlegg i Klassekampen 02.03.09
Siden slutten av 1800-tallet har norske kunstnere utkjempet en rekke nødvendige kamper. Det startet med kravet om selvråderett og styring over kunstformidlingen. Motstanderne var borgerskapet, som kontrollerte utstillingssteder og forsvarte sin egen konvensjonelle smak.
Kunstnerne argumenterte den gang for at det var de som hadde den rette kompetansen, følgelig fikk de etter hvert også gjennomslag for sine krav.
Denne striden og dette utfallet ble retningsgivende for kunstnernes kamp om selvstendighet, faglig innflytelse og levelige kår. Kunstnerne gikk her i bresjen på så mange måter, ikke minst på det kunstneriske feltet. Det var ikke teoretikerne som introduserte de mange moderne uttrykksformene. Det var kunstnerne, som søkte nye veier og nye erfaringer. Deretter kom teoretikerne og fortolket kunstnernes verker.
Mange av dagens kunstteoretikere mener at dette er en feil vinkling. De hevder at det primært er de teoretisk skolerte som gir kunstverket mening og kunstnerisk status. Kort sagt skaper kunsten. Jeg tror ikke kunsthistorikeren Aaslaug Vaa står for det synspunktet, men hun skriver seg inn i den tradisjonen ved å sidestille kunsten og teorien.
Aaslaug Vaa skjønner ikke hvorfor jeg setter 1990-tallet som et skille mellom den kunstnerstyrte og den teoribaserte vinklingen på kunstfenomenet. Her burde jeg vel ha presisert at det gjelder for norske forhold, mens fremveksten av teoristyrt innflytelse og hegemoni skjer i USA allerede på 1960-tallet. Da har Clement Greenberg som modernismeapologet utspilt sin rolle. Hans innflytelse og makt over amerikansk kunstliv blir overtatt av andre.
På 1960-tallet er det kunstteoretikerne Arthur C. Danto og George Dickie som dikterer kunstfeltet. De legger premissene for en ny vinkling på kunsten der verkkarakteren oppheves og den teoretiske diskursen blir alfa og omega. Primærobjektet, dvs. kunstverket blir først kunst når teoretikeren og det institusjonelle maktapparatet har avgitt sin dom. Først fratar man kunstverket makt, så ekskluderer man kunstnerne fra innflytelsessfæren.
Dette er dagens dominerende kunstteoretiske strategier, og de tar ikke sikte på dialog med kunstnerne. Nei, kunstnerne er utdefinerte, det samme er den kunsten de skaper. Tilbake har vi et kunstbegrep som er klekket ut av teoretikere, som kun refererer til en språklig og begrepsmessig dimensjon. Derved blir teoretikerne selvskrevne til å styre og kontrollere kunstvurderingen. Dette handler naturligvis om makt, og den har fått stadig større spredning, slik den også med stor tyngde dominerer de normative funksjonene i kunstlivet.
At kunstnerne har styring over de midler de blir tildelt, skulle bare mangle. Det skulle bare mangle om de ikke også hadde innflytelse over evalueringen av de kunstneriske uttrykk som sirkulerer i de offentlige kanaler. Deres votum trenger ikke å være enerådende, men de representerer en så uomgjengelig og viktig kompetanse at den er selvskreven i dagens kunstliv.
Ja, den er like selvskreven i dag som for 100 år siden. Den gang ble borgerskapet drevet på defensiven, med rette. I løpet av de to siste tiårene har kunstnerne havnet der, med urette. Det er det ingen grunn til å finne seg i. Kunstnerne må derfor ta opp kampen og kreve sin rett til innflytelse. Kampen er like viktig nå som for et sekel side. Det er ingen andre enn kunstnerne som kan forsvare kunsten og dens profesjonelle status.
mandag 2. mars 2009
Ingen armlengdes avstand
Publisert i Klassekampen 02.03.09( Forkortet versjon I KK)
Med innlegget ”Toppstyrt kunstfelt ” den 8. januar startet undertegnede en snart to måneder lang debatt i Klassekampen. Flere viktige debatter kan utledes, men i denne kronikken ønsker jeg å trekke frem de organisasjonsstrukturene jeg anser som vesentlige å følge opp innad i de forskjellige forvaltningsorganene og i kunstmiljøet selv.
I Norsk Kulturråd kan en og samme person være oppnevnt i flere maktbærende verv. Eksempler på dette er Per Kvist, Knut Haavik, Bentein Baardson og Ottar Grepstad som alle fire sitter i både fagutvalg og i selve Rådet. Rådet, som er et overprøvende organ, bør bestå av fagpersoner som ikke har noe annet verv i Kulturrådet eller i Kulturdepartementet. Enkelte medlemmer av Rådet har mange verv og stillinger også utenfor Kulturrådet. Styreformannen selv, Vigdis Moe Skarstein, er nasjonalbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, medlem av råd for eierskap i media, styremedlem for humanistisk fakultet ved UiO og litteraturkritiker i Adressavisa. Skarstein har med sine to stemmer i selve rådet en betydelig og overgripende makt.
Løkenutvalget har riktignok foreslått at Kulturrådets styreformann ikke skal kunne inneha flere politisk oppnevnte verv, men bare det at et til enhver tid sittende byråkrati med politisk overbygning skal bestemme hvem som skal kvalifisere til et kunstnerisk uttrykk er problematisk og undergraver dypest sett de reelle mulighetene den frie kunsten har.
Sæmund Fiskvik hevder i sitt innlegg “Inhabile kunstnere” 10.02.09 at Norsk Kulturråd er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet. Direktør i Norsk kulturråd Ole Jacob Bull refererer i sitt tilsvar ” Habile kunstnere” 12.02.09 til retningslinjer og rapporter, men overbeviser ingen om at Norsk Kulturråd makter å sørge for habilitet, eller i det minste prinsippet om en armlengdes avstand.
Alle som har drevet med kultur og -formidling over tid vet at det er allianser og nettverksbygging som betyr noe, og at fagutvalgenes ikke- akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ”ekspertisen” og de “politisk styrte retningslinjene” fremfor å argumentere for et annet syn. Norsk kunst, på alle områder, lider i dag av en økt politisering. Dette opplever mange forfattere, foreleggere, visningsarenaer for kunst og billedkunstnere som en toppstyrt sensur av den frie kunsten.
Et eksempel på slik økt politisering er Mangfoldsåret. Intensjonen med Mangfoldsåret var at norsk kunstliv skulle avspeile det mangfoldet som er i Norge nå, og kulturinstitusjonene ble gitt ansvaret for å gjennomføre det i praksis. Men erfaringene som har blitt gjort i kjølvannet av mangfoldsåret bør samles og analyseres. Det kan hende dette året heller medførte en økt toppstyring og tvangstrøye for kunstnerne selv. Og det var vel ikke intensjonen?
”Man kjenner en liten bismak når det kommer et statlig pålegg om å ha et markeringssår for kulturelt mangfold, spesielt når den nasjonale koordinator for mangfoldsåret kommer med en uttalelse som tyder på at institusjonene skal tvinges til noe som den overordnede myndighet mener er godt for dem. Dette skriver Siv Hofsvang, kurator på Galleri F 15 i en artikkel til utstillingen ”Ane Lan – Verdenskvinne”. I praksis betyr dette at institusjonen kan forvente seg kutt i de statlige bevilgningene om man ikke gjør som Kamerat Giske kommanderer.
Ønsker Giske reelt mangfold innefor kunstfeltet må han løse habilitetsspørsmålet og sikre at det gis større rom for flere ulike kunstformer, der både teoribasert og håndverksbasert kunst verdsettes.
Det er Kulturdepartementet, Giske, og Norsk Kulturråd sin oppgave å skape en trygg og sterk plattform for kunstnere, samt tilføre rom og midler til å utvikle kunst med utgangspunkt i egen kunstnerisk intensjon, integritet og form. Det er gjennom den frie kunsten opphavet til all annen kunst utvikles og derfor er det her staten må investere sine midler. Et styrket Kulturråd vil også kunne være en motvekt til de kommersielle kreftene i det private markedet.
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge de, for trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Har Dillan rett er store deler av Norsk kunst og kulturpolitikk og forvaltning på ville veier.
Kulturminister Giske kan få Norsk Kulturråd på rett kjøl og sørge for at det blir Norges innovative flaggskip. Det er jo tross alt gjennom å investere i kunstfeltet man legger grunnlaget for å bygge kulturell kapital, identitet og en særegen nasjonal profil.
Tonje Gjevjon
Styreleder BOA og AKS
Med innlegget ”Toppstyrt kunstfelt ” den 8. januar startet undertegnede en snart to måneder lang debatt i Klassekampen. Flere viktige debatter kan utledes, men i denne kronikken ønsker jeg å trekke frem de organisasjonsstrukturene jeg anser som vesentlige å følge opp innad i de forskjellige forvaltningsorganene og i kunstmiljøet selv.
I Norsk Kulturråd kan en og samme person være oppnevnt i flere maktbærende verv. Eksempler på dette er Per Kvist, Knut Haavik, Bentein Baardson og Ottar Grepstad som alle fire sitter i både fagutvalg og i selve Rådet. Rådet, som er et overprøvende organ, bør bestå av fagpersoner som ikke har noe annet verv i Kulturrådet eller i Kulturdepartementet. Enkelte medlemmer av Rådet har mange verv og stillinger også utenfor Kulturrådet. Styreformannen selv, Vigdis Moe Skarstein, er nasjonalbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, medlem av råd for eierskap i media, styremedlem for humanistisk fakultet ved UiO og litteraturkritiker i Adressavisa. Skarstein har med sine to stemmer i selve rådet en betydelig og overgripende makt.
Løkenutvalget har riktignok foreslått at Kulturrådets styreformann ikke skal kunne inneha flere politisk oppnevnte verv, men bare det at et til enhver tid sittende byråkrati med politisk overbygning skal bestemme hvem som skal kvalifisere til et kunstnerisk uttrykk er problematisk og undergraver dypest sett de reelle mulighetene den frie kunsten har.
Sæmund Fiskvik hevder i sitt innlegg “Inhabile kunstnere” 10.02.09 at Norsk Kulturråd er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet. Direktør i Norsk kulturråd Ole Jacob Bull refererer i sitt tilsvar ” Habile kunstnere” 12.02.09 til retningslinjer og rapporter, men overbeviser ingen om at Norsk Kulturråd makter å sørge for habilitet, eller i det minste prinsippet om en armlengdes avstand.
Alle som har drevet med kultur og -formidling over tid vet at det er allianser og nettverksbygging som betyr noe, og at fagutvalgenes ikke- akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ”ekspertisen” og de “politisk styrte retningslinjene” fremfor å argumentere for et annet syn. Norsk kunst, på alle områder, lider i dag av en økt politisering. Dette opplever mange forfattere, foreleggere, visningsarenaer for kunst og billedkunstnere som en toppstyrt sensur av den frie kunsten.
Et eksempel på slik økt politisering er Mangfoldsåret. Intensjonen med Mangfoldsåret var at norsk kunstliv skulle avspeile det mangfoldet som er i Norge nå, og kulturinstitusjonene ble gitt ansvaret for å gjennomføre det i praksis. Men erfaringene som har blitt gjort i kjølvannet av mangfoldsåret bør samles og analyseres. Det kan hende dette året heller medførte en økt toppstyring og tvangstrøye for kunstnerne selv. Og det var vel ikke intensjonen?
”Man kjenner en liten bismak når det kommer et statlig pålegg om å ha et markeringssår for kulturelt mangfold, spesielt når den nasjonale koordinator for mangfoldsåret kommer med en uttalelse som tyder på at institusjonene skal tvinges til noe som den overordnede myndighet mener er godt for dem. Dette skriver Siv Hofsvang, kurator på Galleri F 15 i en artikkel til utstillingen ”Ane Lan – Verdenskvinne”. I praksis betyr dette at institusjonen kan forvente seg kutt i de statlige bevilgningene om man ikke gjør som Kamerat Giske kommanderer.
Ønsker Giske reelt mangfold innefor kunstfeltet må han løse habilitetsspørsmålet og sikre at det gis større rom for flere ulike kunstformer, der både teoribasert og håndverksbasert kunst verdsettes.
Det er Kulturdepartementet, Giske, og Norsk Kulturråd sin oppgave å skape en trygg og sterk plattform for kunstnere, samt tilføre rom og midler til å utvikle kunst med utgangspunkt i egen kunstnerisk intensjon, integritet og form. Det er gjennom den frie kunsten opphavet til all annen kunst utvikles og derfor er det her staten må investere sine midler. Et styrket Kulturråd vil også kunne være en motvekt til de kommersielle kreftene i det private markedet.
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge de, for trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Har Dillan rett er store deler av Norsk kunst og kulturpolitikk og forvaltning på ville veier.
Kulturminister Giske kan få Norsk Kulturråd på rett kjøl og sørge for at det blir Norges innovative flaggskip. Det er jo tross alt gjennom å investere i kunstfeltet man legger grunnlaget for å bygge kulturell kapital, identitet og en særegen nasjonal profil.
Tonje Gjevjon
Styreleder BOA og AKS
Abonner på:
Innlegg (Atom)
