Slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være?
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009.
Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner?
Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar.
Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet.
Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Viser innlegg med etiketten makt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten makt. Vis alle innlegg
torsdag 12. mars 2009
onsdag 18. februar 2009
KUNSTTEORI ELLER KUNSTPRAKSIS
Innlegget er skrevet av Paul Grøtvedt, billedkunstner og kunstteoretiker
Publisert i Klassekampen 18.02.2009
Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.
I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.
Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.
Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.
Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.
Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.
Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.
Publisert i Klassekampen 18.02.2009
Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.
I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.
Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.
Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.
Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.
Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.
Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.
mandag 16. februar 2009
Samspill teori & kapital (& kunst)
Publisert i Klassekampen 12.02.09
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner
Samspill teori & kapital (& kunst)
Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.
Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.
Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.
Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.
Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.
De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.
Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.
Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.
Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.
Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner
Samspill teori & kapital (& kunst)
Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.
Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.
Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.
Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.
Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.
De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.
Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.
Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.
Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.
Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag
Abonner på:
Innlegg (Atom)
