Samspill teori & kapital (& kunst)

Publisert i Klassekampen 12.02.09
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner

Samspill teori & kapital (& kunst)

Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.

Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.

Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.

Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.

Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.

De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.

Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.

Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.

Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.

Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag