Revirkamp mellom kunstnere og teoretikere

Publisert i Klassekampen 17.02.09

Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.

Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.

Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.

Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.

Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.

Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.

Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA