KUNSTTEORI ELLER KUNSTPRAKSIS

Innlegget er skrevet av Paul Grøtvedt, billedkunstner og kunstteoretiker
Publisert i Klassekampen 18.02.2009

Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.

I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.

Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.

Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.

Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.

Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.

Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.