Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Om meg
- Tonje Gjevjon
- Billed og performancekunstner. Styreleder for Akershus Kunstsenter. Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA) Interimstyret for KunstSkansen 2010-2011 Deltok i styringsgruppa for Kunstpolitisk Plan i Akershus 2009-10
”HERRE I EGET HUS ”
SvarSlettDet er Kulturdepartementet og ikke det private næringslivet som forvalter Statens kunst og kunstnerpolitikk. Kunstnere og kunstnernes fagorganisasjoner kan fremme krav overfor staten gjennom Kulturdepartementet. Norsk Kulturråd mottar midler fra Kulturdepartementet og er derfor en del av den statlige kulturpolitikken. Kunsthøyskolene er også statlige institusjoner man som kunstner bør mene noe om. Sånn henger ting sammen. Det private markedet, som Lotte Konow Lund trekker frem i Klassekampen 4. februar, har ikke noe ansvar for offentlig kunst eller kunstnerpolitikk. Statens kunst -og kulturpolitikk og det private markedet er derfor to helt forskjellige saker som ikke hører inn under samme diskusjon.
Bjarne Melgaard trekker 6. februar frem flere poeng som gir debatten et bredere perspektiv. Det ene er at kunstnere er redde for å fremstå som dumme. Referansebehovet overstyrer og trekker lidenskapen, hissigheten og gløden ut av motivet for å utrykke seg gjennom fysiske verk.
Når det subjektive og ekspressive blir ersattet av den objektive innfallsvinkelen blir kunsten man lager konstruert og flat.
Melgaard trekker også frem akademistudenten og utdanningsinstitusjonene. For mye prat og for lite begjær gir for mye babling og for lite tyngde. Teoriundervisningen må jordes. Det viktigste er at utdanningsinstitusjonene lærer studentene å arbeide ut i fra seg selv. Teoriundervisningen må tilføre, ikke frata studentene mening. Ut med kvasiteorien, inn med den teorien som skaper forbindelse mellom drivkraft og det man ønsker å formulere.
Om kunstteoretikere i posisjon virkelig ønsker en debatt rettet mot kunstfeltet må de legge kortene på bordet og ikke forsøke å presentere fagutvalget i Norsk Kulturråd, kunstkritikere og kunstteoretikere i utdanningsinstitusjonene som ubetydelige brikker uten innvirkning på kunstfeltet.
Debatten om definisjonsmakten handler i bunn og grunn for billedkunstnere om å være ”Herre i eget hus”.
Kunstteoretikere skal være en del av kunstfeltet. Hvor de skal virke og hvilken rolle de skal spille og om de skal hente ut midler fra billedkunstfeltet til kunstkritikk eller teoribasert tekstproduksjon er noen av de spørsmålene jeg mener man bør kunne stille uten å bli stigmatisert som teorifiendtlig.
Kunsthistorikere har gjennom sitt studie kompetanse på kunsthistorie frem til 1950. Å tilegne seg kunnskap om kunsthistorien etter 1950 er da følgelig opp til hver enkelt kunsthistoriker. Å innføre de siste 60 årene i den formelle kunsthistorieutdannelsen vil utvilsomt tilføre hele kunstfeltet et vesentlig løft.
Det er ingen ting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Flertallet av teoretikere er ikke kunstnere og har ikke kompetanse eller erfaring i forhold til kunstneriske prosesser. Heller ikke har de peiling på den fysiske utformingen av kunstneriske produksjoner.
Å kartlegge kunstteoretikernes faktiske fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.
Å ha en bred og offentlig debatt omkring hvem som skal legge premissene, sitte i fagutvalgene til Norsk kulturråd og andre sentrale posisjoner, er ikke å innta en offerolle. Heller ikke å peke på faktiske forhold som at billedkunstnere ikke får lønn for det arbeidet de nedlegger i statsstøttede prosjekter. Å mene at billedkunstnere har krav på lønn for å lede og gjennomføre et kunstnerisk prosjekt som har mottatt statlig støtte burde være i alle billedkunstneres interesse.
Hvis kulturminister Trond Giske finner det rimelig å sørge for at billedkunstnere får lønn når de leder, og arbeider i statsstøttede prosjekter så gjør han det fordi det er gode argumenter for å gjøre det. Innfører Giske en slik ordning vil det måtte medføre ett mangedoblet budsjett til billedkunstfeltet i Norsk Kulturråd.
Ved å konfrontere og bidra i meningsutveksling omkring kunstfeltet kommer det frem forskjellige perspektiver og derav muligheter til å oppnå et bredere grunnlag å treffe beslutninger på.
Skal man styrke Norsk Kulturråd med midler og innhold må man åpne opp for debatt. Reell debatt der man våger å se med kritisk blikk på alle aktuelle elementer. Norsk Kulturråd må selv vise vilje til å diskutere og ta inn over seg forslag til endringer. Særlig når det kommer fra kunstnerne selv.
Enten man kaller det å kreve rettigheter og plass i eget hus for å skyggebokse eller innta en offerolle, så skjønner jeg ikke helt sammenhengen. Og hårsårheten som ligger og ulmer bør ikke få mer plass. Når man er i offentlige posisjoner må man tåle at man blir brukt som eksempel for å belyse en situasjon. Det er tross alt snakk om hvilke faggrupper, og ikke hvilke enkeltpersoner som skal føre kunstfeltet inn i fremtiden.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus.
Ingeborg Stana kommenterer i Klassekampen 24.februar
SvarSlettFor lite teorifokus
Billedkunstneren Ingeborg Stana mener at Bjarne Melgaard treffer i sin 90-talls –beskrivelse av et miljø som løftet fram konseptkunst og der det å male ble foraktet.
Men hun er ikke enig i at teoribasert kunst på generelt plan har fått altfor stor plass.
- Altfor lite plass
- Jeg mener at teorien har altfor liten plass i dagens kunstfelt. Svakheten er at vi ikke bruker teori på estetiske problemstillinger. Når jeg som kunstner lager bilder med fokus på det estetiske, så blir det mottatt som om jeg har sovet i teoritimen. Mens det å lage provokativ kunst er et tegn på refleksjon. Denne tenkningen er særdeles unyansert. I dag er det provokative blitt mainstream.
Uheldig praksis.
Stana er også leder for Norske Billedkunstnere (NBK) og har derfor fulgt debatten fra det holdet. I utgangspunktet ser hun ikke noe problem i at fagutvalgets leder og nestleder er teoretikere. Det er bra med et utfyllende blikk.
_ Tonje Gjevjon sier at det er et problem at fagutvalgsmedlemmer kan søke om støtte mens de selv sitter i utvalget. Er det en uheldig praksis?
Det er ikke bra at man søker om støtte samtidig som man sitter i utvalget. Vi har løst dette ved at man bare sitter to år i vår stipendkomité og at man ikke kan søke mens man sitter der, sier Stana.