Skrevet av Leiken Vik, billedkunstner
Publisert i Klassekampen 23.02.09
Tonje Gjevjon ser ut til å være en modig personlighet i norsk kunstdebatt.
En billedkunstner som reiser noen prinsipielle spørsmål det burde være mulig å besvare. I stedet skjer det som ofte skjer. En unngår å diskutere saken og begynner å peke på form eller person. Spørsmålene som reises handler om prinsippene rundt forvaltning og tildeling av offentlige midler i billedkunstfeltet. I denne debatten er det Norsk Kulturråd(NK) sin tildelingspraksis innenfor dette feltet det er fokusert på. I dag designer kulturbyråkratiet sine patetiske pedagogiske program som det kreves at kunstnere skal respondere på for å komme i betraktning ved tildeling. NK med sine program vurderer, tildeler/ refuserer søknader og minner til tider om upoetiske diktfortolkere fra ungdomsskolen, også de hadde forstått kunsten bedre enn kunstneren. Jeg har i mange år jobbet idealistisk innenfor feltet og har forholdt meg til NKs luner. Bl.a i det kollektive arbeidet med utvikling og etablering av Lademoen Kunstnerverksteder(LKV), og utvikling, etablering og drift av galleri trans-art, sammen med tre kolleger. LKV var et prosjekt som ikke passet i noe vedtatt program en kunne søke, og det ble brukt uendelig mye resurser på å trenge igjennom NKs nisjetenking for å realisere LKV. I dag finnes det en post å søke for etablering av fellesverksteder.
Galleri trans-art ble slaktet av K-rådet bl a fordi vi ikke ville legge fram lister over kunstnere til våre prosjekter for å tilfredsstille NKs kunstsyn.
Galleri trans-art utviklet prosjekter og søkte støtte hvor vi som kunstnere hadde det kunstneriske ansvar og forventet at NK vurderte prosjektet i sin helhet og hadde tillit til vår integritet og kunstfaglige kompetanse i de valg vi hadde gjort. NK krevde å godkjenne våre valg av kunstnere, for oss en totalt uakseptabelt. NK sitt behov for å styre de minste detaljer minner om dyrking av en statskunst mer enn et apparat som dyrker mangfold og originalitet.
Fagutvalget i NK er fødselshjelper og bøddel med sine tildelinger, desto viktigere er det at utvalget har begrenset virketid. Dette kan forhåpentligvis også avskaffe ritualet med ”å bli sendt på gangen” når rådsmedlemmer er involvert i søknader til NK.
Å unngå spørsmålene Tonje tar opp om prinsippene rundt tildelingspraksis av offentlige kulturkroner er puslete, og noen av innleggene ser mer ut som jobbsøknader til NK enn innspill til debatten Tonje reiser.
Hvor er viljen til erkjennelse og bevegelse i en retning der en praktiserer toleranse og visuelt mangfold innefor tildeling av offentlige midler til billedkunstfeltet? Et viktig steg er å ta konsekvensen av at det å jobbe med bilder og tekst er to svært forskjellige praksiser, som krever ulike evner og presentasjonsformer. Innenfor billedkunstfeltet er det faktisk det visuelle som er hovedtema.
Da bør en kunne forvente å bli vurdert av seende fagfeller, ikke av blinde og nærsynte på jakt etter tidsriktige verbale konstruksjoner.
Leiken Vik
billedkunstner
mandag 23. februar 2009
fredag 20. februar 2009
ÅRELATING AV BILLEDKUNSTEN
Publisert i Klassekampen 20.02.09
skrevet av Hanne Herrman
Ved å snylte på tidsriktige teorier gjerne hentet fra litteraturvitenskap, sosiologi og andre akademiske fag, har to alvorlige ting skjedd: Billedkunsten årelates, og et presteskap bestående av kuratorer har inntatt scenen, tilranet seg kunstnernes plass og presset dem enda et stykke ned på den sosiale og økonomiske rangstigen.
Godt hjulpet av myter som at billedkunstnere ikke kan uttrykke seg verbalt, men må ha en slags formidlere, har teoretiseringen av billedkunstfeltet fått vokse seg mektig. Kunsten er blitt blodfattig, selvsentrert, menneskefiendtlig og toppstyrt. Kunst er det som kan settes på teoretisk formel, der formelen er det viktigste. På grunnlag av den kan teoretikerne med en slags allmektig, men gudløs skaperkraft benevne hva som er kunst.
Mennesket søker mening og skjønnhet i tilværelsen, og kunsten er en av våre viktigste kanaler for å gi uttrykk for denne restløse søkingen. Den kan ikke avvikles av teorier. Dagens kunstparadigme er bedragersk; den vil ha kunstnere og publikum til å godta at skjønnhet og mening er gammelt og avleggs tankegods uten relevans for moderne mennesker i moderne samfunn. Hvis man fortsatt svever i den tro, skyldes det at man er uvitende, utrendy, ukritisk, reaksjonær eller motstander av det moderne.
KAN BILLEDKUNSTNERNE GJØRE NOE?
Billedkunstnerne må ta selvrespekten tilbake. Det kan bl.a. skje ved å huske på at billedkunstnere tradisjonelt sett ikke har vært verbale analfabeter. Norske kunstneres bidrag til nasjonsbyggingen i 1880-årne og utover er betydelig. Fremveksten av nasjonalromantikken, realismen, naturalismen, symbolismen m.m. skyldtes de impulser og den kunnskap kunstnerne tilegnet seg i utlandet, og deres evne til å omforme inntrykkene og kunnskapen i eget arbeid, samt evne til å formidle den nye tids ideer til et hjemlig publikum. Det var kunstnere som stod for gullalderen i norsk kulturhistorie: Bjørnson, Ibsen, Kielland, Lie, og noe senere Garborg, Skram, Hamsun, Heiberg. Av malere nevner vi Werenskjold, Munthe, Krohg, Thaulow, Egedius, Skredsvig, Backer, Vigeland, Munch. Dagens billedkunstnerne skal være stolte over arven etter dem og videreføre den ved å ytre sitt syn på kunsten rolle samfunnet.
STANS ÅRELATINGEN VED Å SI HVA DU MENER
Kunstnerne må trekke hodet opp av sanden og slutte å la andre føre debatten på deres vegne. Gjennom å ta ordet kan kunstnerne vise at kunst ikke handler om teoretisk kunnen eller ekspertise som premissleverandør for hva som fortjener å benevnes kunst, eller diktere kunstens innhold. Så lenge kunstnerne tier stille, kan presteskapet uforstyrret sysle med sitt.
Journalist Bjørn Vassnes forsøkte å få i gang en debatt om kunstteoriens posisjon i 2007. Over ett år har gått, og temaet er stadig like aktuelt. Følg opp Gjevjons modige og nødvendige innspill i Klassekampen.
Gjør ikke kunstnerne noe med denne muligheten til debatt og meningsytring omkring eget yrke og yrkesstolthet, vil de fortsette å leve som leilendinger i kunstfeltet; stå der med hatten i hånda og skrape ydmykt med foten når beleste storfolk à la Erasmus Montanus nådig titter ned fra sitt luftige, teoretiske parnass og skal fordele offentlige midler.
Kunst næres av livet. Billedkunstnerne må ta råderetten over sine kunstuttrykk tilbake. Det påhviler ettertiden å bedømme innsatsen.
Hanne Herman
skrevet av Hanne Herrman
Ved å snylte på tidsriktige teorier gjerne hentet fra litteraturvitenskap, sosiologi og andre akademiske fag, har to alvorlige ting skjedd: Billedkunsten årelates, og et presteskap bestående av kuratorer har inntatt scenen, tilranet seg kunstnernes plass og presset dem enda et stykke ned på den sosiale og økonomiske rangstigen.
Godt hjulpet av myter som at billedkunstnere ikke kan uttrykke seg verbalt, men må ha en slags formidlere, har teoretiseringen av billedkunstfeltet fått vokse seg mektig. Kunsten er blitt blodfattig, selvsentrert, menneskefiendtlig og toppstyrt. Kunst er det som kan settes på teoretisk formel, der formelen er det viktigste. På grunnlag av den kan teoretikerne med en slags allmektig, men gudløs skaperkraft benevne hva som er kunst.
Mennesket søker mening og skjønnhet i tilværelsen, og kunsten er en av våre viktigste kanaler for å gi uttrykk for denne restløse søkingen. Den kan ikke avvikles av teorier. Dagens kunstparadigme er bedragersk; den vil ha kunstnere og publikum til å godta at skjønnhet og mening er gammelt og avleggs tankegods uten relevans for moderne mennesker i moderne samfunn. Hvis man fortsatt svever i den tro, skyldes det at man er uvitende, utrendy, ukritisk, reaksjonær eller motstander av det moderne.
KAN BILLEDKUNSTNERNE GJØRE NOE?
Billedkunstnerne må ta selvrespekten tilbake. Det kan bl.a. skje ved å huske på at billedkunstnere tradisjonelt sett ikke har vært verbale analfabeter. Norske kunstneres bidrag til nasjonsbyggingen i 1880-årne og utover er betydelig. Fremveksten av nasjonalromantikken, realismen, naturalismen, symbolismen m.m. skyldtes de impulser og den kunnskap kunstnerne tilegnet seg i utlandet, og deres evne til å omforme inntrykkene og kunnskapen i eget arbeid, samt evne til å formidle den nye tids ideer til et hjemlig publikum. Det var kunstnere som stod for gullalderen i norsk kulturhistorie: Bjørnson, Ibsen, Kielland, Lie, og noe senere Garborg, Skram, Hamsun, Heiberg. Av malere nevner vi Werenskjold, Munthe, Krohg, Thaulow, Egedius, Skredsvig, Backer, Vigeland, Munch. Dagens billedkunstnerne skal være stolte over arven etter dem og videreføre den ved å ytre sitt syn på kunsten rolle samfunnet.
STANS ÅRELATINGEN VED Å SI HVA DU MENER
Kunstnerne må trekke hodet opp av sanden og slutte å la andre føre debatten på deres vegne. Gjennom å ta ordet kan kunstnerne vise at kunst ikke handler om teoretisk kunnen eller ekspertise som premissleverandør for hva som fortjener å benevnes kunst, eller diktere kunstens innhold. Så lenge kunstnerne tier stille, kan presteskapet uforstyrret sysle med sitt.
Journalist Bjørn Vassnes forsøkte å få i gang en debatt om kunstteoriens posisjon i 2007. Over ett år har gått, og temaet er stadig like aktuelt. Følg opp Gjevjons modige og nødvendige innspill i Klassekampen.
Gjør ikke kunstnerne noe med denne muligheten til debatt og meningsytring omkring eget yrke og yrkesstolthet, vil de fortsette å leve som leilendinger i kunstfeltet; stå der med hatten i hånda og skrape ydmykt med foten når beleste storfolk à la Erasmus Montanus nådig titter ned fra sitt luftige, teoretiske parnass og skal fordele offentlige midler.
Kunst næres av livet. Billedkunstnerne må ta råderetten over sine kunstuttrykk tilbake. Det påhviler ettertiden å bedømme innsatsen.
Hanne Herman
onsdag 18. februar 2009
KUNSTTEORI ELLER KUNSTPRAKSIS
Innlegget er skrevet av Paul Grøtvedt, billedkunstner og kunstteoretiker
Publisert i Klassekampen 18.02.2009
Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.
I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.
Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.
Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.
Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.
Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.
Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.
Publisert i Klassekampen 18.02.2009
Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.
I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.
Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.
Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.
Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.
Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.
Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.
tirsdag 17. februar 2009
Direktør i Norsk Kulturråd svarer Sæmund Fiskvik i Klassekampen 12.02.09
Link til Ole Jacob Bull sitt tilsvar finner du her
mandag 16. februar 2009
Revirkamp mellom kunstnere og teoretikere
Publisert i Klassekampen 17.02.09
Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.
Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.
Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.
Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.
Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.
Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.
Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA
Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.
Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.
Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.
Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.
Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.
Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.
Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA
Billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken
Publisert i Klassekampen 13.02.09
skrevet av Aaslaug Vaa, kunsthistoriker
Ubegrunnede påstander
Pågående debatt om spørsmålet om maktrelasjonene i dagens norske kunstfelt avslører først og fremst at debattnivået er overfladisk og fragmentarisk. I kjølvannet av Tonje Gjevjons kritikk av sammensetningen av og fordelingspolitikken i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd har ikke minst Klassekampens journalist Olav Østrem, som har vært drivende i debatten, kommet med påstander og styrende spørsmål. Billedkunstner Gjevjons (Klassekampen: 08.01) påstår at kuratorer og teoretikere fordriver kunstnerne fra maktposisjoner i kunstfeltet, i tillegg stikker de av med pengene. Jeg kan ikke se at Klassekampen har funnet det maktpåliggende å undersøke hvordan det rent faktisk forholder seg med hensyn til kunstnernes innflytelse i den offentlige kunstpolitikken.
Styring
Gjevjon er ikke bare kunstner, hun er også styreleder for Akershus Kunstsenter, ett av Norges femten kunstnersentre: ”Kunstnersentrene er en samlet formidlingskjede, drevet av bildekunstnernes og kunsthåndverkernes distriktsorganisasjoner i fellesskap.” I det vesentlige er kunstnersentrene finansiert av stat, fylkeskommune og vertskommune fordi de anses som egnet kulturpolitisk virkemiddel for å stimulere til kunstpraksis i hele landet. Sentrene var i sin tid initiert av kunstnerne selv og har utviklet seg i henhold kunstnernes kunstpolitiske beslutninger. Staten og kunstnernes egne stipendordninger styres også av kunstnerne selv. Statens Utstillingsstipend (2007:3,8mill) fordeles formelt av Norsk Kulturråd på bakgrunn av søknader sendt til og behandlet regionalt av kunstnerstyrte utvalg ved kunstnersentrene. Statens kunstnerstipend for billedkunstnere (2008: ca.15mill, arbeidsstipend, garanti-inntekt og diversestipend) fordeles formelt av en komité med tverrfaglig sammensetning på bakgrunn av innstilling fra stipendkomiteen som er ensidig sammensatt av valgte representanter fra kunstnerorganisasjonene. Den samme komiteen innstiller også de årlige stipendene fra Billedkunstnernes Vederlagfond og Bildende Kunstneres Hjelpefond (2008:ca. 30mill). Når det gjelder utsmykkingspolitikk er også kunstnerne en vesentlig premissleverandør for hvilke kunstnere som mottar denne type oppdrag. Både i kommunale, fylkeskommunale og statlige prosjekter er det fortsatt slik at kunstnerne nærmest har monopol på fagkonsulenttjenesten.
Norsk kulturråds prosjektmidler
Det er ikke min oppgave å se på hele kunstfeltet. Valg billedkundt og hvis Vaa er misfornøyd med det kan hun foreta en større undersøkelse på egenhånd.
Verken Klassekampen eller Gjevjon nevner disse ordningene. Derimot dreier det seg bare om bevilgningen til billedkunst i Norsk kulturråd (2008:14,5 mill). Dette er prosjektmidler, ikke stipend. Kulturrådet har formulert klare mål og prioriteringer den enkelte søker kan forholde seg til. På bakgrunn av Gjevjons kritikk må man spørre seg om hva som er galt med at kulturrådet vil ”… stimulere til skapende virksomhet innenfor billedkunst, kunsthåndverk og kunstnerisk fotografi, og å stimulere til utprøving av nye formidlingsformer som kan gjøre kunst mer tilgjengelig for publikum”. På nettsiden er det konkretisert hva slags virkemidler de har og hvilke satsningsfelt som er vedtatt. Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater. Det er gjort noen kulturpolitiske verdivurderinger med hensyn til hvor en vil prioritere å rette innsatsen. I utvalget som innstiller på fordelingen av midlene er fire av seks medlemmer billedkunstnere. Mitt spørsmål er hvordan det lar seg legitimere å hevde at kunstnernes makt over de offentlige ressursene som stilles til disposisjon for produksjon av billedkunst i Norge trues av yrkesgrupper med akademisk bakgrunn?
Kunstfeltet
I overensstemmelse med Konow Lunds påpekning består kunstfeltet av noen flere aktører enn kunstnere, kuratorer og teoretiker. Her opererer samlere (hvor den norske stat har funnet det opportunt å la en av dem styre landets største kunstinstitusjon i sju år utover årene ved Samtidskunstmuseet), gallerister, museer, utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer og kunstkritikere. Spørsmålet er hvorvidt det private feltet får dominere, fordi landets største kunstmuseum har vært preget av konflikter i år etter år, og fordi museumsvesenets oppmerksomhet de siste ti - femten årene har dreid seg om museumsreformen i stedet for spørsmålet om hva som skal være museet oppgave i det 21. århundret. Norges største kunstutdanninger i Oslo kan vel heller ikke sies å være noe nasjonalt eller internasjonalt forbilde verken før eller etter sammenslåingen, og hvilke aviser og tidskrifter har ressurser til å ansette kunstkritikere som agerer uavhengig av det praktiserende kunstfeltet? En ting er sikkert, det finnes ingen utvei dersom debatten blir stående i den dikotomien Klassekampen bidrar til å etablere: i skillet mellom praksis og teori. Billedkunstfeltet i Norge er stilt overfor så mange utfordringer pga. sviktende driftsforhold ved de mest sentrale offentlige institusjonene og på grunn av splittelser og sekterisme i miljøet. Ikke minst bidrar disse forholdene til at dette området taper i kampen om de offentlige ressursene. Bare 5% av Norsk Kulturråds årlige bevilgning går til billedkunst.
Konklusjon
Når avisa Klassekampen gjør seg til talsmann for å fremme skillet mellom kunstteori og kunstpraksis vitner det om et reaksjonært kunstsyn og et uttrykk for at kunstverket forstås som et særskilt objekt som er rettet mot en spesifikk estetisk erfaring. For noen år siden sto en viktig debatt om vår litteraturforståelse på spill i denne avisa, da motsatte redaksjonen seg det formalistisk modernistiske kunstsynet de nå gjør seg til talsmann for. Selv er jeg av den oppfatning at kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre. Begge deler springer ut av sine respektive kulturelle kontekster. Det utelukker selvfølgelig ikke spørsmålet om makt. Men, det innebærer også at vi alle er ansvarlige for å bestrebe og etablere en saklig debatt hvor vi forsøker å separere det ene spørsmålet fra det andre og vurderer dem hver i sær kritisk og fra flest mulige ståsteder.
Skribenten
Aaslaug Vaa har vært fylkeskultursjef i Nordland i 22 år og tidligere kultur- og kinosjef i Åsnes kommune. Hun er utdannet agronom, lærer og er cand.philol. i kunsthistorie.
skrevet av Aaslaug Vaa, kunsthistoriker
Ubegrunnede påstander
Pågående debatt om spørsmålet om maktrelasjonene i dagens norske kunstfelt avslører først og fremst at debattnivået er overfladisk og fragmentarisk. I kjølvannet av Tonje Gjevjons kritikk av sammensetningen av og fordelingspolitikken i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd har ikke minst Klassekampens journalist Olav Østrem, som har vært drivende i debatten, kommet med påstander og styrende spørsmål. Billedkunstner Gjevjons (Klassekampen: 08.01) påstår at kuratorer og teoretikere fordriver kunstnerne fra maktposisjoner i kunstfeltet, i tillegg stikker de av med pengene. Jeg kan ikke se at Klassekampen har funnet det maktpåliggende å undersøke hvordan det rent faktisk forholder seg med hensyn til kunstnernes innflytelse i den offentlige kunstpolitikken.
Styring
Gjevjon er ikke bare kunstner, hun er også styreleder for Akershus Kunstsenter, ett av Norges femten kunstnersentre: ”Kunstnersentrene er en samlet formidlingskjede, drevet av bildekunstnernes og kunsthåndverkernes distriktsorganisasjoner i fellesskap.” I det vesentlige er kunstnersentrene finansiert av stat, fylkeskommune og vertskommune fordi de anses som egnet kulturpolitisk virkemiddel for å stimulere til kunstpraksis i hele landet. Sentrene var i sin tid initiert av kunstnerne selv og har utviklet seg i henhold kunstnernes kunstpolitiske beslutninger. Staten og kunstnernes egne stipendordninger styres også av kunstnerne selv. Statens Utstillingsstipend (2007:3,8mill) fordeles formelt av Norsk Kulturråd på bakgrunn av søknader sendt til og behandlet regionalt av kunstnerstyrte utvalg ved kunstnersentrene. Statens kunstnerstipend for billedkunstnere (2008: ca.15mill, arbeidsstipend, garanti-inntekt og diversestipend) fordeles formelt av en komité med tverrfaglig sammensetning på bakgrunn av innstilling fra stipendkomiteen som er ensidig sammensatt av valgte representanter fra kunstnerorganisasjonene. Den samme komiteen innstiller også de årlige stipendene fra Billedkunstnernes Vederlagfond og Bildende Kunstneres Hjelpefond (2008:ca. 30mill). Når det gjelder utsmykkingspolitikk er også kunstnerne en vesentlig premissleverandør for hvilke kunstnere som mottar denne type oppdrag. Både i kommunale, fylkeskommunale og statlige prosjekter er det fortsatt slik at kunstnerne nærmest har monopol på fagkonsulenttjenesten.
Norsk kulturråds prosjektmidler
Det er ikke min oppgave å se på hele kunstfeltet. Valg billedkundt og hvis Vaa er misfornøyd med det kan hun foreta en større undersøkelse på egenhånd.
Verken Klassekampen eller Gjevjon nevner disse ordningene. Derimot dreier det seg bare om bevilgningen til billedkunst i Norsk kulturråd (2008:14,5 mill). Dette er prosjektmidler, ikke stipend. Kulturrådet har formulert klare mål og prioriteringer den enkelte søker kan forholde seg til. På bakgrunn av Gjevjons kritikk må man spørre seg om hva som er galt med at kulturrådet vil ”… stimulere til skapende virksomhet innenfor billedkunst, kunsthåndverk og kunstnerisk fotografi, og å stimulere til utprøving av nye formidlingsformer som kan gjøre kunst mer tilgjengelig for publikum”. På nettsiden er det konkretisert hva slags virkemidler de har og hvilke satsningsfelt som er vedtatt. Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater. Det er gjort noen kulturpolitiske verdivurderinger med hensyn til hvor en vil prioritere å rette innsatsen. I utvalget som innstiller på fordelingen av midlene er fire av seks medlemmer billedkunstnere. Mitt spørsmål er hvordan det lar seg legitimere å hevde at kunstnernes makt over de offentlige ressursene som stilles til disposisjon for produksjon av billedkunst i Norge trues av yrkesgrupper med akademisk bakgrunn?
Kunstfeltet
I overensstemmelse med Konow Lunds påpekning består kunstfeltet av noen flere aktører enn kunstnere, kuratorer og teoretiker. Her opererer samlere (hvor den norske stat har funnet det opportunt å la en av dem styre landets største kunstinstitusjon i sju år utover årene ved Samtidskunstmuseet), gallerister, museer, utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer og kunstkritikere. Spørsmålet er hvorvidt det private feltet får dominere, fordi landets største kunstmuseum har vært preget av konflikter i år etter år, og fordi museumsvesenets oppmerksomhet de siste ti - femten årene har dreid seg om museumsreformen i stedet for spørsmålet om hva som skal være museet oppgave i det 21. århundret. Norges største kunstutdanninger i Oslo kan vel heller ikke sies å være noe nasjonalt eller internasjonalt forbilde verken før eller etter sammenslåingen, og hvilke aviser og tidskrifter har ressurser til å ansette kunstkritikere som agerer uavhengig av det praktiserende kunstfeltet? En ting er sikkert, det finnes ingen utvei dersom debatten blir stående i den dikotomien Klassekampen bidrar til å etablere: i skillet mellom praksis og teori. Billedkunstfeltet i Norge er stilt overfor så mange utfordringer pga. sviktende driftsforhold ved de mest sentrale offentlige institusjonene og på grunn av splittelser og sekterisme i miljøet. Ikke minst bidrar disse forholdene til at dette området taper i kampen om de offentlige ressursene. Bare 5% av Norsk Kulturråds årlige bevilgning går til billedkunst.
Konklusjon
Når avisa Klassekampen gjør seg til talsmann for å fremme skillet mellom kunstteori og kunstpraksis vitner det om et reaksjonært kunstsyn og et uttrykk for at kunstverket forstås som et særskilt objekt som er rettet mot en spesifikk estetisk erfaring. For noen år siden sto en viktig debatt om vår litteraturforståelse på spill i denne avisa, da motsatte redaksjonen seg det formalistisk modernistiske kunstsynet de nå gjør seg til talsmann for. Selv er jeg av den oppfatning at kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre. Begge deler springer ut av sine respektive kulturelle kontekster. Det utelukker selvfølgelig ikke spørsmålet om makt. Men, det innebærer også at vi alle er ansvarlige for å bestrebe og etablere en saklig debatt hvor vi forsøker å separere det ene spørsmålet fra det andre og vurderer dem hver i sær kritisk og fra flest mulige ståsteder.
Skribenten
Aaslaug Vaa har vært fylkeskultursjef i Nordland i 22 år og tidligere kultur- og kinosjef i Åsnes kommune. Hun er utdannet agronom, lærer og er cand.philol. i kunsthistorie.
Samspill teori & kapital (& kunst)
Publisert i Klassekampen 12.02.09
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner
Samspill teori & kapital (& kunst)
Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.
Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.
Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.
Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.
Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.
De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.
Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.
Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.
Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.
Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner
Samspill teori & kapital (& kunst)
Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.
Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.
Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.
Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.
Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.
De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.
Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.
Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.
Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.
Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag
Inhabile kunstnere
Publisert i Klassekampen 10.02.09
skrevet av Sæmund Fiskvik, plateprodusent
Marit Paasche og flere med henne forteller med den største selvfølgelighet at kunstnere som sitter i Kulturrådets utvalg uten videre kan søke sitt eget utvalg om støtte - man må bare passe på å gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Å ja? Den eneste som har stilt spørsmål ved det er Kari Hauge i fredagens avis, og hun spør med rette.
Kulturrådet er underlagt forvaltningsloven, og juridisk er det mer enn tvilsomt om man unnslipper inhabilitet ved å rusle en slik liten runde på gangen. Ellers kan man altså sitte der og behandle alle sine konkurrenter - ja for alle søkere er konkurrenter ved slik runder. Og hva med resten av utvalget som da skal sitte der og behandle søknaden til sin utvalgskollega, og noen minutter senere skal fortelle vedkommende om hun fikk støtte eller ikke. Uff. Naturligvis blir vedkommende sittende i en særstilling, også fordi hun fra sitt utvalgsarbeid kjenner utvalgets indre liv og kan utmeisle søknaden skreddersydd.
Det juridiske spørsmålet ble meget nøye utredet i det tidligere Kassettavgiftsfondet (nå Kulturrådets Fond for Lyd og Bilde) som i starten var ledet av dr. jurisene Bjørn Stordrange og Jon Bing. Undertegnede satt der sammen med dem i mange år, og konklusjonen var klar:
Det er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet at man deltar i et utvalg der man selv er søker. Velger man å søke, må man tre ut av utvalget for hele søknadsrunden, ikke bare gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Dette ble nedfelt i det skriftlige reglementet. Når sluttet Kulturrådet å holde seg til en slik rydding praksis?
Det hjelper lite å vise til at Norge er et lite land, at alle alle kjenner alle og at det er få folk som vil sitte i slike utvalg dersom man ikke får anledning til å søke. Loven er klar, og det skulle vært interessant å se hva departementets jurister ville komme fram til dersom noen innklaget et tilfelle der utvalget innstilte på støtte til et av utvalgets medlemmer.
Sæmund Fiskvik
skrevet av Sæmund Fiskvik, plateprodusent
Marit Paasche og flere med henne forteller med den største selvfølgelighet at kunstnere som sitter i Kulturrådets utvalg uten videre kan søke sitt eget utvalg om støtte - man må bare passe på å gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Å ja? Den eneste som har stilt spørsmål ved det er Kari Hauge i fredagens avis, og hun spør med rette.
Kulturrådet er underlagt forvaltningsloven, og juridisk er det mer enn tvilsomt om man unnslipper inhabilitet ved å rusle en slik liten runde på gangen. Ellers kan man altså sitte der og behandle alle sine konkurrenter - ja for alle søkere er konkurrenter ved slik runder. Og hva med resten av utvalget som da skal sitte der og behandle søknaden til sin utvalgskollega, og noen minutter senere skal fortelle vedkommende om hun fikk støtte eller ikke. Uff. Naturligvis blir vedkommende sittende i en særstilling, også fordi hun fra sitt utvalgsarbeid kjenner utvalgets indre liv og kan utmeisle søknaden skreddersydd.
Det juridiske spørsmålet ble meget nøye utredet i det tidligere Kassettavgiftsfondet (nå Kulturrådets Fond for Lyd og Bilde) som i starten var ledet av dr. jurisene Bjørn Stordrange og Jon Bing. Undertegnede satt der sammen med dem i mange år, og konklusjonen var klar:
Det er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet at man deltar i et utvalg der man selv er søker. Velger man å søke, må man tre ut av utvalget for hele søknadsrunden, ikke bare gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Dette ble nedfelt i det skriftlige reglementet. Når sluttet Kulturrådet å holde seg til en slik rydding praksis?
Det hjelper lite å vise til at Norge er et lite land, at alle alle kjenner alle og at det er få folk som vil sitte i slike utvalg dersom man ikke får anledning til å søke. Loven er klar, og det skulle vært interessant å se hva departementets jurister ville komme fram til dersom noen innklaget et tilfelle der utvalget innstilte på støtte til et av utvalgets medlemmer.
Sæmund Fiskvik
fredag 6. februar 2009
Teoribølgen er over
Teorifokuseringen i skolen kan hindre rekruttering av kunstnere, sier professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Oslo, Stian Grøgaard. Intervjuet med Grøgaard i Klassekampen 07.02.09 finner du her.
Maktkamp i Kunst- Norge
Lotte Konow Lund kommer med innvendinger i forhold til debattens fokus
i Klassekampen 03.02.09. Intervjuet finner du her.
i Klassekampen 03.02.09. Intervjuet finner du her.
Ødelagt av teorien
Norske kunstnere er visjonsløse og ødelagt av 90-tallets teoribølge,
sier billedkunstneren Bjarne Melgaard i Klassekampen 06.02.09
Intervjuet finner du her.
sier billedkunstneren Bjarne Melgaard i Klassekampen 06.02.09
Intervjuet finner du her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
