ÅRELATING AV BILLEDKUNSTEN

Publisert i Klassekampen 20.02.09
skrevet av Hanne Herrman

Ved å snylte på tidsriktige teorier gjerne hentet fra litteraturvitenskap, sosiologi og andre akademiske fag, har to alvorlige ting skjedd: Billedkunsten årelates, og et presteskap bestående av kuratorer har inntatt scenen, tilranet seg kunstnernes plass og presset dem enda et stykke ned på den sosiale og økonomiske rangstigen.

Godt hjulpet av myter som at billedkunstnere ikke kan uttrykke seg verbalt, men må ha en slags formidlere, har teoretiseringen av billedkunstfeltet fått vokse seg mektig. Kunsten er blitt blodfattig, selvsentrert, menneskefiendtlig og toppstyrt. Kunst er det som kan settes på teoretisk formel, der formelen er det viktigste. På grunnlag av den kan teoretikerne med en slags allmektig, men gudløs skaperkraft benevne hva som er kunst.
Mennesket søker mening og skjønnhet i tilværelsen, og kunsten er en av våre viktigste kanaler for å gi uttrykk for denne restløse søkingen. Den kan ikke avvikles av teorier. Dagens kunstparadigme er bedragersk; den vil ha kunstnere og publikum til å godta at skjønnhet og mening er gammelt og avleggs tankegods uten relevans for moderne mennesker i moderne samfunn. Hvis man fortsatt svever i den tro, skyldes det at man er uvitende, utrendy, ukritisk, reaksjonær eller motstander av det moderne.

KAN BILLEDKUNSTNERNE GJØRE NOE?
Billedkunstnerne må ta selvrespekten tilbake. Det kan bl.a. skje ved å huske på at billedkunstnere tradisjonelt sett ikke har vært verbale analfabeter. Norske kunstneres bidrag til nasjonsbyggingen i 1880-årne og utover er betydelig. Fremveksten av nasjonalromantikken, realismen, naturalismen, symbolismen m.m. skyldtes de impulser og den kunnskap kunstnerne tilegnet seg i utlandet, og deres evne til å omforme inntrykkene og kunnskapen i eget arbeid, samt evne til å formidle den nye tids ideer til et hjemlig publikum. Det var kunstnere som stod for gullalderen i norsk kulturhistorie: Bjørnson, Ibsen, Kielland, Lie, og noe senere Garborg, Skram, Hamsun, Heiberg. Av malere nevner vi Werenskjold, Munthe, Krohg, Thaulow, Egedius, Skredsvig, Backer, Vigeland, Munch. Dagens billedkunstnerne skal være stolte over arven etter dem og videreføre den ved å ytre sitt syn på kunsten rolle samfunnet.

STANS ÅRELATINGEN VED Å SI HVA DU MENER
Kunstnerne må trekke hodet opp av sanden og slutte å la andre føre debatten på deres vegne. Gjennom å ta ordet kan kunstnerne vise at kunst ikke handler om teoretisk kunnen eller ekspertise som premissleverandør for hva som fortjener å benevnes kunst, eller diktere kunstens innhold. Så lenge kunstnerne tier stille, kan presteskapet uforstyrret sysle med sitt.
Journalist Bjørn Vassnes forsøkte å få i gang en debatt om kunstteoriens posisjon i 2007. Over ett år har gått, og temaet er stadig like aktuelt. Følg opp Gjevjons modige og nødvendige innspill i Klassekampen.
Gjør ikke kunstnerne noe med denne muligheten til debatt og meningsytring omkring eget yrke og yrkesstolthet, vil de fortsette å leve som leilendinger i kunstfeltet; stå der med hatten i hånda og skrape ydmykt med foten når beleste storfolk à la Erasmus Montanus nådig titter ned fra sitt luftige, teoretiske parnass og skal fordele offentlige midler.
Kunst næres av livet. Billedkunstnerne må ta råderetten over sine kunstuttrykk tilbake. Det påhviler ettertiden å bedømme innsatsen.

Hanne Herman