Lotte Konow Lund kommer med innvendinger i forhold til debattens fokus
i Klassekampen 03.02.09. Intervjuet finner du her.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Om meg
- Tonje Gjevjon
- Billed og performancekunstner. Styreleder for Akershus Kunstsenter. Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA) Interimstyret for KunstSkansen 2010-2011 Deltok i styringsgruppa for Kunstpolitisk Plan i Akershus 2009-10
KUNST OG TEORI.
SvarSlettAll ære til Tonje Gjevjon som startet denne debatten om kunstteori kontra kunst.
Dette er temaer som er komplekse og handler om flere ting. Det handler både om styring av kunsten, det handler om teori kontra empiri, det handler om kunstens verdiskala (teori/håndverk), og det handler om penger.
Først og fremst teori er ikke tanker (til Lotte Konow Lund, 02.01). Teori er et system for å få en oversikt over et fagfelt, i dette tilfellet kunstfeltet. Det handler om prinsipper eller regler og forskning slik at en kan få en oversikt over et fagfelt og også kontroll. Akkurat det med kontroll er viktig å være oppmerksom på. Kontroll og makt og innflytelse. Offerrolle-prat blir patetisk. Det handler om kampen om kunsten, kunstsynet. Nå setter Tonje Gjevjon fingeren på Kulturrådet og hvilke maktposisjoner de har som sitter i posisjoner som deler ut penger ut ifra søknader. Det er urovekkende at Per Kvist og Marit Paasche ikke kan innrømme at de har makt, og rart at de ikke vil være litt vare på det. Særlig når det er så lite penger at 80-85 % av søknadene blir avvist, da sier det seg selv at i den utsilingen ligger det makt.
Jeg deler Tonje Gjevjons bekymring for kunstteoriens makt. Kunstteori kan være veldig spennende lesning, men den kan like gjerne lukke forståelsen for kunst som å åpne den. Båser og kategorier skaper orden, kunstens oppgave er å lage kaos… Når min påstand er at kunst og teori har ingenting med hverandre å gjøre, mener jeg at teoretikeren systematiserer, forsker og kategoriserer kunsten, lager båser. Kunstneren skaper noe nytt og uforutsigbart. Teorier kan være med i prosessen, men det er det er ikke der kunstens kilde ligger. Teoretikeren nærer seg på kunstneren, ikke omvendt. Det kan hende det er det uforutsigbare som teoretikeren ønsker å lede inn i sin kjente bås? Ifølge Adorno ”Estetisk teori”, sier han at ”all ny innsikt gir en tilbakevirkende kraft”, tilbakevirkende ja…
Til Per Kvist som mener det er for lite penger, og det har han helt rett i, er det jo urimelig at det skal tildeles andre enn billedkunstnere. Hvorfor kan ikke Norsk Kritikerlag jobbe for å få bevilgninger selv til nettstedet kunstkritikk.no og prosjekter forøvrig? Hva med penger fra Fritt Ord?
På seminar om ”den farlig kunsten”, kom det et innlegg om at det som provoserer mest blant folk flest er at så mye av skattebetalernes penger blir brukt på kunst. Og kunsten mannen i gata leser om er det som vises i avisene, tabloidisert og latterlig kunst. Det skjønner jeg. Kan dere som er kunstteoritikere og skriveføre gjøre noe med det? Ideen om den farlige kunsten (varebestilling?) blir jo underlig når det skal være farlig å tre et diadem på benløse damer, jeg får lyst til å snu meg vekk, det er flaut. Det blir satt et fokus, men farlig…?
Både Per Kvist og Marit Paasche snakker om prosenter som høres det forsvinnende lite ut, men 1 % av et budsjett som i tilfellet M. P. snakker om tilsvarer jo 120 000 kr.
Hvis vi ser på levekårsundersøkelsen, som for øvrig har fått liten oppmerksomhet, er 120 000 kr veldig masse penger, faktisk en årslønn for en kunstner. Det kunne også vært atelier for 5 kunstnere i et år.
Ja, det må kunne være et åpent spørsmål om en skal kunne sitte i kulturrådet og samtidig kunne søke. Skal en kunne være varebestiller og vareleverandør på samme tid? Som i tilfellet Marit Paasche. Hun sier også at å sitte i en slik komité i 4 år må en jo også opprettholde sitt yrke og å kunne søke penger. Jeg mener at 2 år i en slik maktposisjon er nok og at en ikke skal kunne søke om penger i den tiden.
I forordet til boka ”Kunst og prekaritet” (Eivind Slettemeås) står det: ”samtidig som kunst og skapende yrker utgjør et slags forbilde for kreativitetsideologien, representerer disse yrkene en sektor med lønns- og arbeidsbetingelser på et bunnivå”. Dette sier noe om to veldig ulike nivåer. Det er vel det først nivået som er attraktivt og som teoretikerne gjerne vil smykke seg med, men de fleste skjønner ikke helt hvordan det er å bevege seg i det andre nivået.
Kari Hauge
Billedkunstner