Billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken

Publisert i Klassekampen 13.02.09
skrevet av Aaslaug Vaa, kunsthistoriker

Ubegrunnede påstander
Pågående debatt om spørsmålet om maktrelasjonene i dagens norske kunstfelt avslører først og fremst at debattnivået er overfladisk og fragmentarisk. I kjølvannet av Tonje Gjevjons kritikk av sammensetningen av og fordelingspolitikken i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd har ikke minst Klassekampens journalist Olav Østrem, som har vært drivende i debatten, kommet med påstander og styrende spørsmål. Billedkunstner Gjevjons (Klassekampen: 08.01) påstår at kuratorer og teoretikere fordriver kunstnerne fra maktposisjoner i kunstfeltet, i tillegg stikker de av med pengene. Jeg kan ikke se at Klassekampen har funnet det maktpåliggende å undersøke hvordan det rent faktisk forholder seg med hensyn til kunstnernes innflytelse i den offentlige kunstpolitikken.

Styring
Gjevjon er ikke bare kunstner, hun er også styreleder for Akershus Kunstsenter, ett av Norges femten kunstnersentre: ”Kunstnersentrene er en samlet formidlingskjede, drevet av bildekunstnernes og kunsthåndverkernes distriktsorganisasjoner i fellesskap.” I det vesentlige er kunstnersentrene finansiert av stat, fylkeskommune og vertskommune fordi de anses som egnet kulturpolitisk virkemiddel for å stimulere til kunstpraksis i hele landet. Sentrene var i sin tid initiert av kunstnerne selv og har utviklet seg i henhold kunstnernes kunstpolitiske beslutninger. Staten og kunstnernes egne stipendordninger styres også av kunstnerne selv. Statens Utstillingsstipend (2007:3,8mill) fordeles formelt av Norsk Kulturråd på bakgrunn av søknader sendt til og behandlet regionalt av kunstnerstyrte utvalg ved kunstnersentrene. Statens kunstnerstipend for billedkunstnere (2008: ca.15mill, arbeidsstipend, garanti-inntekt og diversestipend) fordeles formelt av en komité med tverrfaglig sammensetning på bakgrunn av innstilling fra stipendkomiteen som er ensidig sammensatt av valgte representanter fra kunstnerorganisasjonene. Den samme komiteen innstiller også de årlige stipendene fra Billedkunstnernes Vederlagfond og Bildende Kunstneres Hjelpefond (2008:ca. 30mill). Når det gjelder utsmykkingspolitikk er også kunstnerne en vesentlig premissleverandør for hvilke kunstnere som mottar denne type oppdrag. Både i kommunale, fylkeskommunale og statlige prosjekter er det fortsatt slik at kunstnerne nærmest har monopol på fagkonsulenttjenesten.


Norsk kulturråds prosjektmidler
Det er ikke min oppgave å se på hele kunstfeltet. Valg billedkundt og hvis Vaa er misfornøyd med det kan hun foreta en større undersøkelse på egenhånd.
Verken Klassekampen eller Gjevjon nevner disse ordningene. Derimot dreier det seg bare om bevilgningen til billedkunst i Norsk kulturråd (2008:14,5 mill). Dette er prosjektmidler, ikke stipend. Kulturrådet har formulert klare mål og prioriteringer den enkelte søker kan forholde seg til. På bakgrunn av Gjevjons kritikk må man spørre seg om hva som er galt med at kulturrådet vil ”… stimulere til skapende virksomhet innenfor billedkunst, kunsthåndverk og kunstnerisk fotografi, og å stimulere til utprøving av nye formidlingsformer som kan gjøre kunst mer tilgjengelig for publikum”. På nettsiden er det konkretisert hva slags virkemidler de har og hvilke satsningsfelt som er vedtatt. Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater. Det er gjort noen kulturpolitiske verdivurderinger med hensyn til hvor en vil prioritere å rette innsatsen. I utvalget som innstiller på fordelingen av midlene er fire av seks medlemmer billedkunstnere. Mitt spørsmål er hvordan det lar seg legitimere å hevde at kunstnernes makt over de offentlige ressursene som stilles til disposisjon for produksjon av billedkunst i Norge trues av yrkesgrupper med akademisk bakgrunn?

Kunstfeltet
I overensstemmelse med Konow Lunds påpekning består kunstfeltet av noen flere aktører enn kunstnere, kuratorer og teoretiker. Her opererer samlere (hvor den norske stat har funnet det opportunt å la en av dem styre landets største kunstinstitusjon i sju år utover årene ved Samtidskunstmuseet), gallerister, museer, utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer og kunstkritikere. Spørsmålet er hvorvidt det private feltet får dominere, fordi landets største kunstmuseum har vært preget av konflikter i år etter år, og fordi museumsvesenets oppmerksomhet de siste ti - femten årene har dreid seg om museumsreformen i stedet for spørsmålet om hva som skal være museet oppgave i det 21. århundret. Norges største kunstutdanninger i Oslo kan vel heller ikke sies å være noe nasjonalt eller internasjonalt forbilde verken før eller etter sammenslåingen, og hvilke aviser og tidskrifter har ressurser til å ansette kunstkritikere som agerer uavhengig av det praktiserende kunstfeltet? En ting er sikkert, det finnes ingen utvei dersom debatten blir stående i den dikotomien Klassekampen bidrar til å etablere: i skillet mellom praksis og teori. Billedkunstfeltet i Norge er stilt overfor så mange utfordringer pga. sviktende driftsforhold ved de mest sentrale offentlige institusjonene og på grunn av splittelser og sekterisme i miljøet. Ikke minst bidrar disse forholdene til at dette området taper i kampen om de offentlige ressursene. Bare 5% av Norsk Kulturråds årlige bevilgning går til billedkunst.

Konklusjon
Når avisa Klassekampen gjør seg til talsmann for å fremme skillet mellom kunstteori og kunstpraksis vitner det om et reaksjonært kunstsyn og et uttrykk for at kunstverket forstås som et særskilt objekt som er rettet mot en spesifikk estetisk erfaring. For noen år siden sto en viktig debatt om vår litteraturforståelse på spill i denne avisa, da motsatte redaksjonen seg det formalistisk modernistiske kunstsynet de nå gjør seg til talsmann for. Selv er jeg av den oppfatning at kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre. Begge deler springer ut av sine respektive kulturelle kontekster. Det utelukker selvfølgelig ikke spørsmålet om makt. Men, det innebærer også at vi alle er ansvarlige for å bestrebe og etablere en saklig debatt hvor vi forsøker å separere det ene spørsmålet fra det andre og vurderer dem hver i sær kritisk og fra flest mulige ståsteder.

Skribenten
Aaslaug Vaa har vært fylkeskultursjef i Nordland i 22 år og tidligere kultur- og kinosjef i Åsnes kommune. Hun er utdannet agronom, lærer og er cand.philol. i kunsthistorie.