Innlegget er skrevet av Paul Grøtvedt, billedkunstner og kunstteoretiker
Publisert i Klassekampen 18.02.2009
Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.
I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.
Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.
Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.
Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.
Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.
Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.
Viser innlegg med etiketten vaa. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten vaa. Vis alle innlegg
onsdag 18. februar 2009
mandag 16. februar 2009
Revirkamp mellom kunstnere og teoretikere
Publisert i Klassekampen 17.02.09
Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.
Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.
Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.
Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.
Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.
Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.
Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA
Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.
Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.
Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.
Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.
Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.
Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.
Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA
Abonner på:
Innlegg (Atom)
