KUNSTEN OG MAKTEN

KUNSTEN OG MAKTEN
Paul Grøtvedt tilsvar til Aslaug Vaa sitt innlegg i Klassekampen 02.03.09

Siden slutten av 1800-tallet har norske kunstnere utkjempet en rekke nødvendige kamper. Det startet med kravet om selvråderett og styring over kunstformidlingen. Motstanderne var borgerskapet, som kontrollerte utstillingssteder og forsvarte sin egen konvensjonelle smak.
Kunstnerne argumenterte den gang for at det var de som hadde den rette kompetansen, følgelig fikk de etter hvert også gjennomslag for sine krav.

Denne striden og dette utfallet ble retningsgivende for kunstnernes kamp om selvstendighet, faglig innflytelse og levelige kår. Kunstnerne gikk her i bresjen på så mange måter, ikke minst på det kunstneriske feltet. Det var ikke teoretikerne som introduserte de mange moderne uttrykksformene. Det var kunstnerne, som søkte nye veier og nye erfaringer. Deretter kom teoretikerne og fortolket kunstnernes verker.

Mange av dagens kunstteoretikere mener at dette er en feil vinkling. De hevder at det primært er de teoretisk skolerte som gir kunstverket mening og kunstnerisk status. Kort sagt skaper kunsten. Jeg tror ikke kunsthistorikeren Aaslaug Vaa står for det synspunktet, men hun skriver seg inn i den tradisjonen ved å sidestille kunsten og teorien.
Aaslaug Vaa skjønner ikke hvorfor jeg setter 1990-tallet som et skille mellom den kunstnerstyrte og den teoribaserte vinklingen på kunstfenomenet. Her burde jeg vel ha presisert at det gjelder for norske forhold, mens fremveksten av teoristyrt innflytelse og hegemoni skjer i USA allerede på 1960-tallet. Da har Clement Greenberg som modernismeapologet utspilt sin rolle. Hans innflytelse og makt over amerikansk kunstliv blir overtatt av andre.
På 1960-tallet er det kunstteoretikerne Arthur C. Danto og George Dickie som dikterer kunstfeltet. De legger premissene for en ny vinkling på kunsten der verkkarakteren oppheves og den teoretiske diskursen blir alfa og omega. Primærobjektet, dvs. kunstverket blir først kunst når teoretikeren og det institusjonelle maktapparatet har avgitt sin dom. Først fratar man kunstverket makt, så ekskluderer man kunstnerne fra innflytelsessfæren.
Dette er dagens dominerende kunstteoretiske strategier, og de tar ikke sikte på dialog med kunstnerne. Nei, kunstnerne er utdefinerte, det samme er den kunsten de skaper. Tilbake har vi et kunstbegrep som er klekket ut av teoretikere, som kun refererer til en språklig og begrepsmessig dimensjon. Derved blir teoretikerne selvskrevne til å styre og kontrollere kunstvurderingen. Dette handler naturligvis om makt, og den har fått stadig større spredning, slik den også med stor tyngde dominerer de normative funksjonene i kunstlivet.
At kunstnerne har styring over de midler de blir tildelt, skulle bare mangle. Det skulle bare mangle om de ikke også hadde innflytelse over evalueringen av de kunstneriske uttrykk som sirkulerer i de offentlige kanaler. Deres votum trenger ikke å være enerådende, men de representerer en så uomgjengelig og viktig kompetanse at den er selvskreven i dagens kunstliv.
Ja, den er like selvskreven i dag som for 100 år siden. Den gang ble borgerskapet drevet på defensiven, med rette. I løpet av de to siste tiårene har kunstnerne havnet der, med urette. Det er det ingen grunn til å finne seg i. Kunstnerne må derfor ta opp kampen og kreve sin rett til innflytelse. Kampen er like viktig nå som for et sekel side. Det er ingen andre enn kunstnerne som kan forsvare kunsten og dens profesjonelle status.