Grøtvedt sitt tilsvar til Rambergs "Teoriangst i kunstfeltet" Aftenposten 4. mars

EN KUNSTANMELDERS UFORSTAND
(Innlegget ble avvist av Aftenposten)

Aftenpostens kunstanmelder Truls Ramberg har registrert at teoriangsten herjer i kunstlivet. (Aftenposten 4.mars).
På bakgrunn av en omfattende debatt i Klassekampen om forholdet mellom kunst og teori, finner han ut at angsten bare skyldes fordomsfulle kunstnere, som ikke skjønner eller vil akseptere at samtidskunsten er intellektuelt krevende.
I hans perspektiv koker det hele ned til bakstreverske kunstnere som motsetter seg forandring. Det er tydelig at Ramberg ikke har skjønt så mye av denne debatten, heller ikke hva som skjer i det norske kunstlivet. For det første handlet debatten om definisjonsmakt, om hvilken kompetanse som bør være utslagsgivende når kunst skal defineres og evalueres. Er det den kunstneriske kompetansen eller er det den kunstteoretiske?

For det andre handlet debatten om hvorvidt det er teorier og begreper som utgjør det kunstneriske, eller om kunsten ligger i det praktisk skapende. I løpet av de to siste tiårene har norsk kunstliv fått en markant dreining i retning av at kunst er et spørsmål om teori. Ja, fra visse hold er det endog hevdet at kunsten utelukkende er et begrepsmessig fenomen og har intet med det praktisk skapende å gjøre.
Ut fra et slikt perspektiv er det forståelig at kunstteoretikerne rykker inn i kunstfeltet og etablerer et begrepsmessig hegemoni. Først etablerer de et kunstbegrep tuftet på begreper og rasjonell tenkning, hvilket legitimerer deres egen kompetanse som den eneste med forstand på kunst, dernest ekskluderes også kunstnerne. De har jo ikke den nødvendige kompetanse for å forstå og vurdere kunst.

Dette er noe av bakgrunnen for kunstnernes engasjement i denne debatten. Den handler om innflytelse, og om å få aksept på hva deres egen virksomhet og kompetanse går ut. Når en hel profesjonsgruppe som kunstnerne blir utdefinert og nedvurdert i sin spesifikke kompetanse, er det naturlig at de protesterer og gjør opprør. Det er tross alt de som skaper kunsten. Følgelig bør de også kunne bestemme over hva de gjør. Og ikke minst med full rett angi noen premisser for hva det kunstneriske består i.

Når Ramberg tolker dette som teoriangst og fordommer, er han helt på jordet. Og det er bekymringsfullt, for leserne. Kunstnerne på sin side, er vant med en slik teoretisk uforstand. De møtte den allerede i 1880-årene, da de kjempet for retten til å formidle kunsten på egne premisser og ut fra en faglig ervervet kompetanse. Kunstnerne gikk seirende ut av den kampen. I ettertid har den da også vært retningsgivende for kunstnernes selvråderett og kompetansebevissthet.

Paul Grøtvedt