HVILKE TEORISKEPTIKERE?

Truls Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori. Undertegnede skrev et tilsvar, men fikk tilbakemelding fra Aftenposten som lød:"Innlegget ditt er aktuelt, men det er litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige leser av våre debattsider, så vi takker høflig nei denne gangen".

Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:


Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.

Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:

1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.

2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.

3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.


Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

HVILKE TEORISKEPTIKERE?

Tilsvar til Truls Ramberg " Teoriangsten herjer i kunstlivet 4 mars. Aftenposten avviste innlegget.

HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, blant annet at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori.

Ramberg må skille mellom kunstteoretikere og teori. Kunstnere har alltid brukt teori som et av flere verktøy i sin kunstneriske praksis. Teori satt i system av f.eks filosofer og sosiologer og teori bygget på erfaringer og kunnskap. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid satt spørsmålstegn ved hvordan en teoretisk retning får dominere et kunstfelt som burde romme et mangfold av retninger. Og det er argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.

Den rådende teoribaserte kunsten som Ramberg omtaler, er slik jeg ser det, ofte readymades flankert av verbale referanser presentert som akademisk kunstteori. Men hva er kunst og hva er rene tankeeksperimenter presentert som kunst?

Ramberg etterlyser konkrete eksempler omkring det jeg mener er destruktive konsekvenser ved teoretikernes posisjonering i kunstfeltet. Et eksempel er ”stiloppgavene” til Kulturrådet som leder for fagutvalget for billedkunst, kunsthistoriker Per Kvist forsvarer med den begrunnelse at oppgavene gjenspeiler strømningene i søknadsmassen til Kulturrådet. Men hvorfor konstruerer Kulturrådet oppgaver der kunstnere for å slippe gjennom i en søknadsprosess må tilpasse seg gårsdagens trender?

Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge dem. Trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Når kunsthistorikere og kunstteoretikere setter agenda for kunstfeltet er det en katastrofe for utforskningen og utviklingen av nye uttrykk. Kunstteoretikere er analytikere som kan si noe om hva som rører seg i kunsten, ikke hva som burde røre seg i fremtidens kunstuttrykk. Det er bare kunstnere har kompetanse på å utvikle og lage kunst.

Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet. Ramberg får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.

Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)