HVILKE TEORISKEPTIKERE?

Truls Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori. Undertegnede skrev et tilsvar, men fikk tilbakemelding fra Aftenposten som lød:"Innlegget ditt er aktuelt, men det er litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige leser av våre debattsider, så vi takker høflig nei denne gangen".

Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:


Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.

Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:

1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.

2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.

3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.


Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

Hijab-kunstnerne, teoriskeptikerne og samplingkultur.

Mona Klubbens tilsvar til Truls Ramberg.
Dette innlegget ble avvist av Aftenposten.

Truls Ramberg kommenterer i Aftenposten 4.mars under metaoverskriften «Teoriangsten herjer i kunstlivet» debatten omkring det “Toppstyrte kunstfeltet” som siden januar har pågått i Klassekampen.

Ramberg har kun tilsynelatende synliggjort noen poeng når han stiller seg metakritisk til Klassekampens debatt. Hans kommentator- og kritikerspråklige nyanser er direkte samplede vendinger fra siste tidens hijabdebatt. Innlegget hans evner å ytterligere konstatere at det er noe ved kunsten, og dette noe kan man enten kan være for eller mot. Denne konstateringen begrunner han gjennom å lade sin egen tekst med samplede strofer fra ytterpunkter i den siste tidens hijabfikserte mediespråk.

Ramberg mener at avisen Klassekampen ved å slippe til grupper som er motivert av egen posisjonering og som ikke er interesserte i å vise bredde og derfor stigmatiserer andre fagfeller, bidrar til polarisering av kunstfeltet. Man vil med andre ord ikke ha mangfold; man vil ha det man kjenner til, man kjenner seg utrygg når det skjer noe nytt; Klassekampens debatt er rett og slett preget av de som lider av fremmedfrykt!

Rambergs metakommentar føyer seg inn i rekken av tekster som nyter godt av strømninger som preger samtiden for å få frem et bestemt syn, det kalles populisme. Så kan man spørre seg hva Ramberg ønsker å oppnå ved å sample fra et polarisert mediaspråk?

Det blir vanskelig å se hvilke klargjørende tilskudd Ramberg tilføyer debatten mellom «kunst- og teori» og «kunstteori» når en vurderer teksten i lys av drøftingsteknikk. Hva slags mediapraksis samplingen hans fører til er en annen sak. Tar man kommentaren «teoriangsten herjer i kunstlivet» på alvor og blir det naturlig å spørre seg om Ramberg går i ledetog med «kunsthijaben»? Sidestiller han seg selv og kommentarens ståpunkt med et gitt hijabsyn, er Ramberhg solidaritetsforkjemperen i kunstverdenen som bryter ned og avslører farlige tendenser?

Ramberg går altså ut og «avslører» teoriskeptikerene ved å skrive en kommentar ved hjelp av sampling, men bryter ikke selv inn som kommentator.

Mona Klubben
billedkunstner og styremedlem i
Miljøpartiet de Grønne, Oslo.