søndag 11. januar 2009

Miss Landmine Angola og Mr. Universe in transit.

Miss Landmine Angola og Mr. Universe in transit.

For noen uker siden hadde jeg en drøm der jeg gikk inn feil dør og havnet på en slags strippeklubb.
En nykonseptualistisk strippeklubb.
De som strippet kledde ikke av seg klærne, de fortalte om livet sitt og viste frem følelsene sine
Alle stripperne bar på voldsomme livshistorier.

Tilskuerne var personer som trengte andres ulykke for å bli inspirert, berørt eller provosert. De lo og gråt om hverandre og fikk beveget på følelsene sine hver gang en stripper fortalte om en ulykke som hadde snudd opp ned på livet deres. Intensiteten i salen steg når intime betroelser ble blottlagt.
Fattige kvinner fra Angola uten armer eller ben var de mest populære stripperne. Det kritthvite publikum fikk vondt i magen og en salig smerte i hjertet, når kvinnene fortalte hvilken farge de likte best. Og det gikk et stønn gjennom tilskuerne da de ble oppfordret til å kaste ferske tårer på den lemlestede kvinnen de ønsket at skulle vinne en protese.

Kvinnene fra Angola ble avløst av en lokal mannlig stripper som leste opp fra boken sin med fordreid stemme: “Faen, faens fittekukjævel - det er så faenihelvetekukkfitteballe alt sammen – jeg orker ikke tenke på det engang. “

Til slutt kom en dritings kvinnelig stripper opp på scenen og kastet opp inni sine egen kjole.
Etter stripteaseinnslagene kom et panel bestående av stripteasevitere og artpimps opp på scenen.
De fortalte mye om seg selv og lite om “den farlige kunsten”.
Hvite menn som får fattige mineskadde kvinner fra den tredje verden til å konkurrere om en protese er provoserende kunst som vi blir provosert og urolig av, var panelets konklusjon.

Min erfaring er at prosjekter som Miss Landmine Angola skaper forrakt og distanse til kunstfeltet. Og det skulle bare mangle. Hva ved dette prosjektet er det som gjør det mulig å definere det som kunst? Eller kanskje man skal spørre de som har innstilt prosjektet, fagutvalget for scenekunst, hva det er de har mista som gjør at de ikke makter å ta innover seg betydningen av dette såkalte kunstprosjektet.
Ønsker vi oss virkelig tilbake til den tiden da hvite europeere stilte ut fattige folk med kroppslige skavanker på en scene?

Neste gang skal kanskje bistands- kunstner og leder for strippeklubben søke midler fra Utenriksdepartementet for å avholde en kroppsbyggerkonkurranse der lemlestede menn fra Kambodsja innsmurt i olje viser stumper og muskler?
Mr. Universe in transit.

Tonje Gjevjon, Billed - og performancekunstner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar