Vrangforestillinger om Kulturrådet
I kronikken ”Toppstyrt kunstfelt” ønsker Tonje Gjevjon, som styreleder for Billedkunstnere i Oslo og Akershus, en debatt om hvem som skal sette agendaen for samtidskunsten. Det er bra. I denne sammenhengen rettes oppmerksomheten mot Kulturdepartementet, Norsk kulturråd og Kulturrådets fagutvalg som styrende aktører i kunstfeltet. Som fagutvalg savner vi debatt både om de økonomiske rammene, de prioriteringer som gjøres gjennom våre strategiske satsninger og enkelttildelinger. I dette innlegget ønsker vi å avsanne noen myter, oppklare eventuelle misforståelser og imøtegå noen av påstandene i Gjevjons kronikk.
1. Kulturrådet gir midler til løsning av oppgaver de selv har utformet
Gjevjon hevder for det første at Norsk kulturråds praksis med å lage offentlige strategiplaner, hvor rådet analyserer kunstfeltene og hvilke satsninger rådet vil prioritere i rådsperioden, fører til kunst som svarer på ”stiloppgavene”. Hun savner den frie kunstens rom.
Norsk kulturråds politikk på billedkunstfeltet er styrt av en rekke forhold; lover, forskifter og vedtekter, økonomiske rammer, pålagte oppgaver og tidligere praksis. Innenfor disse rammene utformer fagutvalget handlingsplaner og avgjør enkeltsøknader gjennom et faglig skjønn.
Ifølge Kultur og kirkedepartementets mandat er det en av Kulturrådets tre hovedoppgaver ”å ta initiativ til forsøks- og utredningsvirksomhet på kulturområdet der man finner at det trengs en særskilt innsats”. Valget av satsningsområder framkommer altså ikke i et vakuum.
Et eksempel på en vesentlig satsning gjennom de senere årene handler om behovet for å styrke den kritiske refleksjonen omkring kunstnerisk praksis, med vekt på å styrke den offentlige samtalen omkring kunst og produksjonen av tekst om kunst. Dette har medført satsing på manuskriptutvikling, katalogproduksjon og kunstkritikk. Vi tror dette både vil fremme kvaliteter i praksisen selv og at dette vil være et bidrag til økt samfunnsmessig forståelse av kunstfeltene. I våre øyne fordrer dette dialog mellom ulike praksiser, som innbefatter både kunstnere og teoretikere, for å nevne noen.
Altså – den enkelte satsning kommer til på et bestemt tidspunkt basert på fagutvalgets analyse av kunstfeltene. Satsningene har ikke evigheten som mål, og de vil kontinuerlig være gjenstand for revurdering i forhold til utvikling på kunstens område. At Kulturrådet offentliggjør sine prioriteringer fører i våre øyne ikke til at norske kunstnere tilpasser sitt kunstneriske prosjekt til strategiske satsninger for enhver pris. Majoriteten av søknadene springer ut av en genuin kunstnerisk undersøkelse. Søknader som ikke innholder elementer av en slik undersøkelse vil falle gjennom, enten de befinner seg innenfor et satsingsområde eller ei.
Tar vi utgangspunkt i antallet bevilgninger er det heller ikke slik at det som Gjevjon kaller ”oppgavebesvarelsene” dominerer. I 2007 gikk over 70 % av bevilgede midler til frie prosjekter, dvs. prosjekter utenfor satsningsområdene.
2. Kunstteoretikere dominerer fagutvalget – midlene brukes på teoribasert kunst
Norsk kulturråds faglige utvalg for billedkunst og kunsthåndverk har for tiden seks medlemmer. Medlemmene er oppnevnt på faglig grunnlag av Norsk kulturråd. Fire av medlemmene er kunstnere, med bred og lang erfaring i norsk kunstliv, mens to er kunsthistorikere. Utvalget fungerer kollegialt, alle stemmer teller likt og kunstnerne er i klart flertall. Det er ingenting i fagutvalgets praksis som tilsier, som Gjevjon hevder, at kunsthistorikerne bestemmer utfallet av fagutvalgets diskusjoner alene og at dette medfører konklusjoner som prioriterer ”teoribasert” kunst. Et enkelt svar på denne påstanden finner man ved å se nærmere på fagutvalgets tildelinger.
3. Et toppstyrt kunstliv
Det er et åpent spørsmål om kunstlivet i det hele tatt kan la seg styre, det er også heller tvilsomt om det skulle være ønskelig. Når det gjelder Norsk kulturråd kan spørsmålet med fordel snus og ses på en ganske annen måte. Norsk kulturråds særlige styrke ligger i rådets og fagutvalgenes evne til å følge kunstfeltene nært og respondere hurtig ved å støtte kvalitet, der kvalitet produseres.
En slik mangeårig satsning handler om kunst og ny teknologi. Avsetningen er nylig evaluert. Evaluering og respons tilsier tydelig at ordningen oppleves både av enkeltkunstnere og de små institusjonene i feltet som meget viktig. Det handler ikke om å løse ”stiloppgaver”, men å ha ordninger som følger tendenser og behov i kunstfeltene.
Norsk kulturråd har stor betydning for billedkunstfeltet, men det er neppe så innflytelsesrikt som Gjevjon legger opp til i sin kronikk. I 2008 disponerte Norsk kulturråd ca 5 prosent av de samlede midlene som Kulturdepartementet overfører til kulturfeltet. Av disse midlene råder Faglig utvalg for billedkunst og kunsthåndverk over ca. 5 prosent, hvorav de øremerkede midlene igjen utgjør ca. en tredel. Vi tillater oss å peke på det urimelige i Gjevjons påstand om at utvalgets disponering av midler til satsningsområdene – som utgjør under 0,1 prosent av de samlede overføringene fra staten til kulturfeltet – kan utgjøre en problematisk ”toppstyring” av norsk kunstliv i retning teoribasert kunst.
4. Gjevjons to budsjettposter
Tonje Gjevjons kronikk munner ut i et forslag om at det bare skal finnes to budsjettposter, prosjekt- og utstillingsstøtte. Dette er svært nær virkeligheten slik den oppleves i mottakerenden av søknadsbunken. Hvis vi igjen ser på tildelingen for 2007 finner vi at 85% av samlet tilskudd går nettopp til prosjekt- og utstillingsstøtte. (Her er tiltak innenfor satsingsområdene medregnet). 15% gikk til andre tiltak, herunder publikasjoner, manusutvikling, utstyrsstøtte, seminarer og faglig utvikling innenfor kunstfeltet.
At midlene er alt for knappe i forhold til antallet søknader – mellom 80 og 85 % av omsøkt beløp får avslag – er et reelt problem. Vi må gi en rekke gode kunstnerisk prosjekter avslag. Det er også et problem at når det først gis tildeling, så er den ofte for lav. Dette går utover både produksjon, formidling av prosjektet og kunstnerne.
Per Kvist
Medlem av Norsk kulturråd, leder av Norsk kulturråds faglige utvalg for billedkunst og kunsthåndverk.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Forestillinger på vranga
SvarSlettKulturrådets Per Kvist, gir et ikke overraskende svar. Men svaret er basert på lover og forskrifter, det er jo noe vi alle vet, en må følge. Det er i allefall en prosess å forandre vedtekter og politiske føringer. Da er lobbyvirksomhet tingen. Det er en effektiv måte å ugyldiggjøre en diskusjon på.
Kjernen i Gjevjons innlegg er styrte ”oppdrag” og om mulig en vridning av prosjekter som får støtte av kulturrådet. Her er det et utrolig minelagt farvann, en kan fort bli sett på som surmaget. I svaret til Kvist blir en sittende igjen med ”vrangforestillinger”. Dette sporet kommer vi sannsynligvis ikke ut av, vi blir sittende på hver vår opplevde virkelighet.
I levekårdsundersøkelsen, havnet billedkunstnerne helt nederst når det gjelder inntekt. Dette er en gruppe som må være dyktig til å dele den kunstneriske produksjonen med annet lønnet arbeid. Det er et fåtall av kunstnere som i dag ene og alene lever av kunstproduksjon. I dette bildet er stipender, og annen støtte helt avgjørende for å kunne holde en jevn produksjon. Kunstens vesen stiller spørsmål på en annen måte om vår virkelighet, enn det vi opplever i massemedia, derfor er det et viktig prinsipp at kunstnerne er frie i denne prosessen.
Kvist legger vekt på et av kulturrådets mandat, ”å ta initiativ til forsøks- og utredningsvirksomhet på kulturområdet der man finner at det trengs en særskilt innsats”..
Her begunstiger kulturrådet en spesiell gruppe, som opplever teori og tekst som sentrale virkemidler i produksjonen. Det er i og for seg viktig, men det er få spor etter denne satsningen i media. Denne type satsning virker veldig smal og rettes ofte mye mot en spesiell kunstnergruppe og kuratorene. Det vil i og for seg være med på å utvikle dyktige personer som kan gjøre karriere i gallerier og museer.
Kulturelle endringsprosesser og ny teknologi er også rettet mot spesielle grupper.
Jeg vil påstå det er naivt å tro at kunstnere ikke tilpasser seg prosjekter. Selv har Kvist et poeng ved at han snakker om prosenter og ikke kroner og øre. Det hevdes at de aller fleste midlene går til prosjektstøtte, noe som er den frieste formen for støtte. Da er kunstneren prisgitt sitt eget hode, om det er vrangforestillinger eller ikke. Jeg har sett på økonomien, det kan grovt sett settes opp på følgende måte.
1. prosjektsttøtte ca 9 mill
2. avsetning kulturelle endringsprosesser/mangfoldsåret 2,5 mill
3. avsetning kunst og ny teknologi 2,5 mill
I tillegg er det ca 1,5 mill til avsetning utstyrstøtte til fellesverksteder og avsetning utstillingsstøtte til kunstnere i etableringsfasen. På bakgrunn av denne korte oversikten, kan en se at omtrent 1/3 av kulturrådets budsjett er bundet opp til spesielle grupper og oppgaver.
Å følge tendenser og behov i kunstlivet kan ikke være lett. Det krever en enorm oversikt. Her kommer vi inn på formidlingens vilkår og hvilke krefter som egentlig styrer i den norske kunstverden. Dette er jo også et minefelt, men etter å ha opplevd et Nasjonalmuseum som står på stedet hvil, er det den private kunstarenaen som styrer og formidler kunst. I denne verden er teoretikerne og kuratorene mer og mer gjeldende. I kulturrådets gryte formes stadig nye og det er et interessant spørsmål om hvilken agenda denne utviklingen støtter. Stiller den egentlig et kritisk spørsmål, eller bygger den opp under et behov som private gallerier og museer har?
Det kan vel ikke være noe problem å gi støtte til prosjekter som behandler, kulturelle endringsprosser, ny teknologi, maleri, skulptur, installasjoner, tekst, film osv, som er initiert på fritt grunnlag i atelieret, eller tenkeboksen. Dette er jo med på å bygge opp en konstruert fientlighet mellom ulike grupper kunstnere. Hvem tjener på det?
Billedkunstnerne Mona Grønstad og Morten Gran