Revolusjonerende fra Kulturminister Trond Giske.

Innlegge ble publisert i forkortet versjon Klassekampen 13.05.09


Norsk Kulturråd har for mange byråkrater og akademikere, sier avgått kulturrådsmedlem Marit Moum Aune til Klassekampen 08.05.09.

Dagen etter lanserte Kulturminister Giske forslag til endringer i Norsk Kulturråd. Regjeringen og kulturministeren vil frata Kulturrådet rollen som kulturpolitisk arena. Giske foreslår blant annet å erstatte Kulturrådet med et kunstnerråd bestående av kunstnere. Giske begrunner sine endringer med at han vil ha flere aktive, utøvende kunstnere inn i rådet. Det kan styrke dets legitimitet og prestisje i de ulike fagmiljøene, i alle fall hvis man unngår de mest forutsigbare organisasjonspampene og velger frittalende personer som kan snakke med en klar og tydelig stemme i offentlighetens kunst- og kulturdebatter.

Gjennom dette forslaget til endringer anerkjenner Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske den kunstfaglige kompetansen kunstnere innehar. Og ikke nok med det, Giske viser sin tillit til kunstnernes fagkompetanse gjennom å gi kunstnere posisjon og påvirkningskraft over eget fagfelt. Dette er et tydelig signal fra den rødgrønne regjeringen om at det å være kunstner er et yrke og at det er kunstnere som skal være premissleverandører innefor kunstfeltet. Dette er vel strengt tatt et så stort løft at ingen har maktet å ta det innover seg ennå.

Slik jeg ser det er det naturlig at utnevnelsen av Kulturrådet ligger under Kulturdepartementet som faktisk er det departementet som har overordnet ansvar for kulturfeltet. Det medfører dessuten tydeligere ansvarsfordeling og mer gjennomskinnelighet at utvelgelsen av rådet samles på ett sted. At utvelgelsen foretas av andre enn kunstnere og deres respektive organisasjoner kan medføre mindre muligheter for kameraderi og korrupsjon. Medlemmene i Norske Billedkunstnere velger selv kandidater til stipendkomiteen som tildeler Statens kunstnerstipend. Å fordele makten er bra. Rådgiverne innenfor hvert fagfelt i Norsk Kulturråd er selve hukommelsen og kontinuiteten når det gjelder kunnskap om søknadsmassen. Det er rådgiverne som fremlegger søknadene for fagutvalgene med en førstehåndsinnstilling. Å trekke veksel på den oversikten og kunnskapen disse rådgiverne har tilegnet seg er viktig. Det bør derfor vurderes om rådgiverne innefor det enkelte fagfeltet, sammen med respektive seksjonslederne skal kunne forslå medlemmer til fagutvalgene. Det vil så fall medføre at tre forskjellige instanser utnevner til tre forskjellige utvalg, og det er et godt argument for å unngå maktkonsentrasjon.

Vigdis Moe Skarstein er nasjonalbibliotikar og leder for Norsk Kulturråd. Løken-utvalget vil ha slutt på slike rollekombinasjoner, og dette slutter Regjeringen seg nå til. En naturlig konsekvens av dette er at Kulturrådets administrasjon følger opp dette signalet og sørger for at fagutvalgene ikke består av kunstkritikere eller kuratorer som definitivt innehar dobbeltroller og klare interessekonflikter. Dobbeltroller og korrupsjon var et av temaene i vinterens debatt “Toppstyrt kunstfelt” som ble ført i Klassekampen. Undertegnede startet debatten og er veldig fornøyd med at Kulturminister Giske, teaterinstruktør Marit Moum Aune og flere andre kommer med forslag som styrker og legitimerer kunstnernes faglige kompetanse og posisjon i samfunnet. I det øyeblikket man blir tilkjennegitt maktposisjoner har man som yrkesgruppe blitt anerkjent for å inneha en særegen fagkompetanse innefor sitt felt. Sånn sett er Giskes forslag om et kunstnerråd revolusjonerende.

At Giske foreslår å innskrenke Rådet til 10 personer er uproblematisk. Man kan hente inn ekstern kompetanse om man skulle komme i situasjoner der Rådet ikke selv besitter den nødvendige kompetansen.

Kunstnere og deres kunst inngår i en sammenheng med andre mennesker. Denne konteksten medfører at kunstnere er nødt til å forholde seg til etiske problemstillinger. Den senere tids diskusjoner omkring Morten Traaviks ”Miss Landmine Angola”- prosjekt, Bjarne Melgaards siste maleriutstilling og for den saks skyld Fritt ords valg av prisvinner for 2009 er tegn i tiden. Tegn på at etisk og moralsk ansvar ikke lenger er ansett som nødvendig. Kan man diskutere om rådet også kunne fungere som et etisk råd, som på grunnlag av etiske vurderinger skal kunne gripe inn og eventuelt avvise innstillinger fra fagutvalgene? Diskusjon og bevissthet omkring etiske problemstillinger burde være en vesentlig oppgave for Kulturrådet, og en prinsipiell debatt omkring dette er kanskje på sin plass?

“Likevel betyr Trond Giskes nye, stramme grep om Norsk kulturråd en sterk sentralisering av den offentlige kulturmakten – til statsrådens kontor. Mange kulturaktører synes ikke å skjønne hva dette kan føre til, fordi de naturlig nok er så begeistret for den rekordstore økningen i statlige tilskudd en meget sterk statsråd har fått til. Også de kommer til å angre på manglende motstand mot maktkonsentrasjonen den dag en kulturminister fra det Fremskrittspartiet de forakter så dypt kan begynne å utnevne folk til alle nøkkelverv i norsk kulturliv” hevder Kulturredaktør Knut Olav Amås i en artikkel I Aftenposten 10.05.09

Jeg skjønner poenget til Åmås, men om Fremskrittspartiet får makt, endrer de bare systemet så de får gjennomført sin destruksjon av det offentlig støttede kulturfeltet uansett. Det kan jo ikke være sånn at Giske skal måtte lage vanntette systemer som FrP ikke kan omgjøre?