Folk flest er også forskjellig

Publisert i Dagbladet 16.08.09

I “Folk flest vet best”, Dagbladet 08.08 svarer kulturpolitisk talsmann i Frp, Ulf Erik Knudsen på undertegnedes innlegg “Frps forakt for fagkompetanse“. Knudsen har dessverre ikke fått med seg at jeg snakker om kunsten før den er produsert og ikke etter at den er produsert, som Knudsen velger å fokusere på i sitt tilsvar.

Ivar Bjørnson i Enslaved trekker i Dagbladet 12.08 debatten tilbake til det den handler om, nemlig at folk flest ikke vet best og legger til; ”Derfor kjøper jeg bøker, hører på radio, ser dokumentarer, spør fagfolk, mine foreldre og så videre”

Jeg ga i mitt innlegg uttrykk for at det skal være folk med fagkompetanse som velger ut hvilke prosjekter som skal bli tildelt statlige midler, og at det ikke er kunstnerne sin oppgave å tilfredsstille massene eller fôre massene med det de vil ha. At publikum får velge hvilke kunst og kulturtilbud de ønsker å utsette seg for etter at kunsten er produsert, er en selvfølge, men det er vel et poeng at det er et variert tilbud å velge mellom.

jeg argumenterte også for at kunstnernes oppgave er å skape, ikke tilfredsstille massenes ønsker. For hva vet vi om hva folk vil ha? Er det ikke litt frekt å påberope seg kunnskapen om hva folk ønsker å oppleve av kunst og kultur?

Knudsen har to fordommer han trekker frem så fort anledningen byr seg:

1. Kunstnerne sitter på Kunstnernes Hus og drikker rødvin.
2. Kunstnere har sugerør ned i statskassen.

Knudsen kan ikke komme med tall eller kilder som understøtter disse påstandene. Dette gir assosiasjoner til innvandrer-regnskapet Frp bestilte i 2000 fordi de var så skråsikre på at man skulle få tall som viste at flyktningene støvsugde Os’ kommunekasse. Det endelige regnskapet viste at innvandrerne bidro positivt til kommunekassa. Et kunstnerregnskap vil kanskje vise at kunstnerne bidrar til å øke samfunnsøkonomien?

Men fakta ikke er interessant for Frp. Frp søker å finne syndebukker, ikke realiteter. I tur og orden har Frp tatt for seg innvandrere, alenemødre, bønder, finnmarkinger, sosialklienter, homofile, narkomane og prostituerte. Og nå er det kunstnernes tur. Dette er ikke politikk, men ren strategi som har som mål å skape et offentlig rom for hets og stigmatisering av ulike grupperinger.

For å belyse Knudsens mangel på respekt for fagkompetanse vil jeg trekke frem en episode omtalt i media. Det dreier seg om en kunstner som søkte Norsk Kulturråd om støtte til et kunstprosjekt hvor hun skulle strikke en stålampe. Da Knudsen fikk høre om dette og så for seg en strikket stålampe, fikk han latterkrampe, gikk ut i media og latterliggjorde fagkomitéen som ville tildele dette prosjektet statlige midler. Det Knudsen ikke skjønte var at det patetiske bildet han fikk av en strikket stålampe i hodet sitt, var det han som skapte. At Knudsen høylydt driter ut sin egen evne til å forestille seg kunstnerens prosjekt, er bare et godt argument for at det bør sitte fagfolk i disse komitéene.

Å være profesjonell kunstner er ingen lek eller hobby. Det er hardt arbeid. Samfunnet trenger vårt bidrag, og Frp trenger en kulturpolitisk talsmann med større refleksjonsevne.

Tonje Gjevjon
Billed- og performancekunstner