”Labyrintprosess” i Norsk Kulturråd

I Klassekampen 8. juli var det to tilsvar på undertegnedes innlegg ”Kulturrådets Hemmelighetskremmeri”. Jeg forholder meg til fungerende direktør i Norsk Kulturråd Guris Skjeldals tilsvar ”Om utvalgsoppnevning i Kulturrådet” da jeg mener det også dekker Tove Bakkes synspunkter i ”Gjevjons kremmerier”, om enn i en annen form.

SkjeIdal hevder jeg har gitt uttrykk for at ”det er suspekt at rådgiverne i Norsk Kulturråds administrasjon kommer med forslag til fagutvalgsmedlemmer” og at ”(…) kunstnerorganisasjonene bør ha rett til å foreslå hvem som skal sitte i fagutvalgene”. Dette stemmer ikke. Det jeg har hevdet er at det åpner for spekulasjoner når forlagstillers forslag til kandidater ikke er tilgjengelig for offentligheten og at kunstnerorganisasjonene, fordi de forvalter Statens Kunstnerstipend, ikke bør ha forslagsrett til hvem som skal sitte i fagutvalgene. Mitt anliggende er å unngå maktkonsentrasjon.

På NRK Dagsnytt Atten den 7. juli presiserer Skjeldal at det ikke er enkeltpersoner i administrasjonen som finner kandidater til fagutvalgene. I følge Skjeldal er det administrasjonen som system som står bak de forslagene som legges frem for rådet. Hvordan er det mulig? Administrasjonen består jo av enkeltpersoner med hvert sitt hode? Det dukker vel ikke bare plutselig opp et navn fra en hatt i administrasjonens korridor?

Skjeldal mener at administrasjonens praksis omkring forslag til fagutvalgsmedlemmer bør være unntatt fra offentlighetsloven gjennom § 14.1 i Offentlighetsloven.

Ser man nærmere på § 14.1 finner man at Norsk Kulturråd kan, men ikke må, nekte offentligheten innsyn i den prosessen vi her snakker om.

Det store spørsmålet er likevel hvorfor ledelsen i administrasjonen ønsker at den delen av prosessen som administrasjonen er ansvarlig for skal være lukket og unntatt offentlighetslovens § 14.1

Åpner man for offentlig innsyn i denne prosessen vil det kunne medføre følgende:

1. Den reelle forslagsstiller i administrasjonen eller rådet ansvarliggjøres

2. Den enkelte rådgiver eller rådsmedlems forslag, med begrunnelse, blir således en del av et offentlig dokument som allmennheten har innsyn i.

3. Innsyn og personlig ansvar vil styrke og legitimere rådgivernes, rådets og de valgte medlemmenes arbeid overfor en kritisk offentlighet.

Så hvorfor gjemme seg bak § 14.1 i offentlighetsloven?

Fagutvalgene i Norsk Kulturråd tildeler flere hundre millioner kroner til diverse kunstprosjekter. Innsyn og åpenhet gir tillit. Det handler om etterrettelighet.

Det er ledelsen i Norsk Kulturråd sin oppgave å sørge for å skape denne tilliten.

Tonje Gjevjon; Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

gjevjon@online.no