Dette er filosof Nina Karin Monsens påstand i Dagsavisen den 2.mai. Personlig har jeg ikke før nå viet spørsmålet en tanke. For et ønsket barn er en gave, en gave som ikke kan måle seg med noe annet. Når vi, min mann og jeg, holdt vår førstefødte i armene elsket vi henne akkurat som hun var. Vi var og er enda utrolig stolt og lykkelig over å ha skapt noe så utrolig flott. Når hun så kom og fortalte at hun hadde møtt ”the love of her life” en jente. Ja, så laget vi til bryllup, samlet familie og venner og festet langt ut i de små timer. Vi har fått en fin svigerdatter og har en lykkelig datter. For du skjønner, eller kan hende det er det du ikke gjør, filosof Nina Karin Monsen, at det å være mor og far er ikke å gradere menneskeverdet til våre barn etter hvilke seksuell legning de har.
Monsen gjentar i Dagsavisen sine tidligere uttalelser om kronprins Håkon og prinsesse Märthas valg av livspartnere der hun sier at ” Håkon og Märtha har (i vårt sosiale hierarki) valgt seg livspartnere på laveste hylle” En uttalelse hun utdyper med følgende tilleggskommentar. ”Det finnes vel en hylle under dem, uteliggere, prostituerte og kriminelle”.
Hvilke menneskesyn er det her Monsen avslører? Hvor vi befinner oss innenfor det sosiale hierarki sier da uendelig lite om oss som mennesker, det være seg om vi befinner oss på topp eller bunn. En slik nedlatende og indirekte fordømmende beskrivelse av mennesker er slik jeg leser ikke bare denne, men mange andre av Monsens uttalelser og tekster, et varemerke for hennes ”modige” samfunnsengasjement. For i Fritt Ord komiteen kaller de visst den skribent virksomhet hun bedriver for å utvise personlig mot. Et ”personlig mot” som nå har ført til at mobben har kunne slå seg løs og drapstrue Friele.
Hva sier så leder og nestleder i Fritt Ord til den reaksjon som valg av prisvinner har fått?
Styreleder Francis Sejersted kommenter den slik i Dagbladet den 30 april: ”Vi var forberedt på demonstrasjoner og diskusjon, men at noen skulle bli trakassert var ikke i våre tanker. Det er veldig leit at Kim Friele opplever dette nå”. Det spørsmål jeg da stiller meg er: hvilken verden befinner Sejersted seg i? Er det en virkelig en nyhet for ham at det skjer trakassering, mobbing og drapstrusler mot homofile?
Nestleder Rieber-Mohns kommentar er: ”Det har vært en voldsom baluba, og det kan tyde på at vi har gjort noe viktig”. En kommentar jeg lar tale for seg selv.
Slik jeg ser det går i år Fritt Ord pris til en person som underbygger, ikke bryter ned fordommer.
Gunhild Gjevjon
søndag 24. mai 2009
torsdag 14. mai 2009
Revolusjonerende fra Kulturminister Trond Giske.
Innlegge ble publisert i forkortet versjon Klassekampen 13.05.09
Norsk Kulturråd har for mange byråkrater og akademikere, sier avgått kulturrådsmedlem Marit Moum Aune til Klassekampen 08.05.09.
Dagen etter lanserte Kulturminister Giske forslag til endringer i Norsk Kulturråd. Regjeringen og kulturministeren vil frata Kulturrådet rollen som kulturpolitisk arena. Giske foreslår blant annet å erstatte Kulturrådet med et kunstnerråd bestående av kunstnere. Giske begrunner sine endringer med at han vil ha flere aktive, utøvende kunstnere inn i rådet. Det kan styrke dets legitimitet og prestisje i de ulike fagmiljøene, i alle fall hvis man unngår de mest forutsigbare organisasjonspampene og velger frittalende personer som kan snakke med en klar og tydelig stemme i offentlighetens kunst- og kulturdebatter.
Gjennom dette forslaget til endringer anerkjenner Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske den kunstfaglige kompetansen kunstnere innehar. Og ikke nok med det, Giske viser sin tillit til kunstnernes fagkompetanse gjennom å gi kunstnere posisjon og påvirkningskraft over eget fagfelt. Dette er et tydelig signal fra den rødgrønne regjeringen om at det å være kunstner er et yrke og at det er kunstnere som skal være premissleverandører innefor kunstfeltet. Dette er vel strengt tatt et så stort løft at ingen har maktet å ta det innover seg ennå.
Slik jeg ser det er det naturlig at utnevnelsen av Kulturrådet ligger under Kulturdepartementet som faktisk er det departementet som har overordnet ansvar for kulturfeltet. Det medfører dessuten tydeligere ansvarsfordeling og mer gjennomskinnelighet at utvelgelsen av rådet samles på ett sted. At utvelgelsen foretas av andre enn kunstnere og deres respektive organisasjoner kan medføre mindre muligheter for kameraderi og korrupsjon. Medlemmene i Norske Billedkunstnere velger selv kandidater til stipendkomiteen som tildeler Statens kunstnerstipend. Å fordele makten er bra. Rådgiverne innenfor hvert fagfelt i Norsk Kulturråd er selve hukommelsen og kontinuiteten når det gjelder kunnskap om søknadsmassen. Det er rådgiverne som fremlegger søknadene for fagutvalgene med en førstehåndsinnstilling. Å trekke veksel på den oversikten og kunnskapen disse rådgiverne har tilegnet seg er viktig. Det bør derfor vurderes om rådgiverne innefor det enkelte fagfeltet, sammen med respektive seksjonslederne skal kunne forslå medlemmer til fagutvalgene. Det vil så fall medføre at tre forskjellige instanser utnevner til tre forskjellige utvalg, og det er et godt argument for å unngå maktkonsentrasjon.
Vigdis Moe Skarstein er nasjonalbibliotikar og leder for Norsk Kulturråd. Løken-utvalget vil ha slutt på slike rollekombinasjoner, og dette slutter Regjeringen seg nå til. En naturlig konsekvens av dette er at Kulturrådets administrasjon følger opp dette signalet og sørger for at fagutvalgene ikke består av kunstkritikere eller kuratorer som definitivt innehar dobbeltroller og klare interessekonflikter. Dobbeltroller og korrupsjon var et av temaene i vinterens debatt “Toppstyrt kunstfelt” som ble ført i Klassekampen. Undertegnede startet debatten og er veldig fornøyd med at Kulturminister Giske, teaterinstruktør Marit Moum Aune og flere andre kommer med forslag som styrker og legitimerer kunstnernes faglige kompetanse og posisjon i samfunnet. I det øyeblikket man blir tilkjennegitt maktposisjoner har man som yrkesgruppe blitt anerkjent for å inneha en særegen fagkompetanse innefor sitt felt. Sånn sett er Giskes forslag om et kunstnerråd revolusjonerende.
At Giske foreslår å innskrenke Rådet til 10 personer er uproblematisk. Man kan hente inn ekstern kompetanse om man skulle komme i situasjoner der Rådet ikke selv besitter den nødvendige kompetansen.
Kunstnere og deres kunst inngår i en sammenheng med andre mennesker. Denne konteksten medfører at kunstnere er nødt til å forholde seg til etiske problemstillinger. Den senere tids diskusjoner omkring Morten Traaviks ”Miss Landmine Angola”- prosjekt, Bjarne Melgaards siste maleriutstilling og for den saks skyld Fritt ords valg av prisvinner for 2009 er tegn i tiden. Tegn på at etisk og moralsk ansvar ikke lenger er ansett som nødvendig. Kan man diskutere om rådet også kunne fungere som et etisk råd, som på grunnlag av etiske vurderinger skal kunne gripe inn og eventuelt avvise innstillinger fra fagutvalgene? Diskusjon og bevissthet omkring etiske problemstillinger burde være en vesentlig oppgave for Kulturrådet, og en prinsipiell debatt omkring dette er kanskje på sin plass?
“Likevel betyr Trond Giskes nye, stramme grep om Norsk kulturråd en sterk sentralisering av den offentlige kulturmakten – til statsrådens kontor. Mange kulturaktører synes ikke å skjønne hva dette kan føre til, fordi de naturlig nok er så begeistret for den rekordstore økningen i statlige tilskudd en meget sterk statsråd har fått til. Også de kommer til å angre på manglende motstand mot maktkonsentrasjonen den dag en kulturminister fra det Fremskrittspartiet de forakter så dypt kan begynne å utnevne folk til alle nøkkelverv i norsk kulturliv” hevder Kulturredaktør Knut Olav Amås i en artikkel I Aftenposten 10.05.09
Jeg skjønner poenget til Åmås, men om Fremskrittspartiet får makt, endrer de bare systemet så de får gjennomført sin destruksjon av det offentlig støttede kulturfeltet uansett. Det kan jo ikke være sånn at Giske skal måtte lage vanntette systemer som FrP ikke kan omgjøre?
Norsk Kulturråd har for mange byråkrater og akademikere, sier avgått kulturrådsmedlem Marit Moum Aune til Klassekampen 08.05.09.
Dagen etter lanserte Kulturminister Giske forslag til endringer i Norsk Kulturråd. Regjeringen og kulturministeren vil frata Kulturrådet rollen som kulturpolitisk arena. Giske foreslår blant annet å erstatte Kulturrådet med et kunstnerråd bestående av kunstnere. Giske begrunner sine endringer med at han vil ha flere aktive, utøvende kunstnere inn i rådet. Det kan styrke dets legitimitet og prestisje i de ulike fagmiljøene, i alle fall hvis man unngår de mest forutsigbare organisasjonspampene og velger frittalende personer som kan snakke med en klar og tydelig stemme i offentlighetens kunst- og kulturdebatter.
Gjennom dette forslaget til endringer anerkjenner Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske den kunstfaglige kompetansen kunstnere innehar. Og ikke nok med det, Giske viser sin tillit til kunstnernes fagkompetanse gjennom å gi kunstnere posisjon og påvirkningskraft over eget fagfelt. Dette er et tydelig signal fra den rødgrønne regjeringen om at det å være kunstner er et yrke og at det er kunstnere som skal være premissleverandører innefor kunstfeltet. Dette er vel strengt tatt et så stort løft at ingen har maktet å ta det innover seg ennå.
Slik jeg ser det er det naturlig at utnevnelsen av Kulturrådet ligger under Kulturdepartementet som faktisk er det departementet som har overordnet ansvar for kulturfeltet. Det medfører dessuten tydeligere ansvarsfordeling og mer gjennomskinnelighet at utvelgelsen av rådet samles på ett sted. At utvelgelsen foretas av andre enn kunstnere og deres respektive organisasjoner kan medføre mindre muligheter for kameraderi og korrupsjon. Medlemmene i Norske Billedkunstnere velger selv kandidater til stipendkomiteen som tildeler Statens kunstnerstipend. Å fordele makten er bra. Rådgiverne innenfor hvert fagfelt i Norsk Kulturråd er selve hukommelsen og kontinuiteten når det gjelder kunnskap om søknadsmassen. Det er rådgiverne som fremlegger søknadene for fagutvalgene med en førstehåndsinnstilling. Å trekke veksel på den oversikten og kunnskapen disse rådgiverne har tilegnet seg er viktig. Det bør derfor vurderes om rådgiverne innefor det enkelte fagfeltet, sammen med respektive seksjonslederne skal kunne forslå medlemmer til fagutvalgene. Det vil så fall medføre at tre forskjellige instanser utnevner til tre forskjellige utvalg, og det er et godt argument for å unngå maktkonsentrasjon.
Vigdis Moe Skarstein er nasjonalbibliotikar og leder for Norsk Kulturråd. Løken-utvalget vil ha slutt på slike rollekombinasjoner, og dette slutter Regjeringen seg nå til. En naturlig konsekvens av dette er at Kulturrådets administrasjon følger opp dette signalet og sørger for at fagutvalgene ikke består av kunstkritikere eller kuratorer som definitivt innehar dobbeltroller og klare interessekonflikter. Dobbeltroller og korrupsjon var et av temaene i vinterens debatt “Toppstyrt kunstfelt” som ble ført i Klassekampen. Undertegnede startet debatten og er veldig fornøyd med at Kulturminister Giske, teaterinstruktør Marit Moum Aune og flere andre kommer med forslag som styrker og legitimerer kunstnernes faglige kompetanse og posisjon i samfunnet. I det øyeblikket man blir tilkjennegitt maktposisjoner har man som yrkesgruppe blitt anerkjent for å inneha en særegen fagkompetanse innefor sitt felt. Sånn sett er Giskes forslag om et kunstnerråd revolusjonerende.
At Giske foreslår å innskrenke Rådet til 10 personer er uproblematisk. Man kan hente inn ekstern kompetanse om man skulle komme i situasjoner der Rådet ikke selv besitter den nødvendige kompetansen.
Kunstnere og deres kunst inngår i en sammenheng med andre mennesker. Denne konteksten medfører at kunstnere er nødt til å forholde seg til etiske problemstillinger. Den senere tids diskusjoner omkring Morten Traaviks ”Miss Landmine Angola”- prosjekt, Bjarne Melgaards siste maleriutstilling og for den saks skyld Fritt ords valg av prisvinner for 2009 er tegn i tiden. Tegn på at etisk og moralsk ansvar ikke lenger er ansett som nødvendig. Kan man diskutere om rådet også kunne fungere som et etisk råd, som på grunnlag av etiske vurderinger skal kunne gripe inn og eventuelt avvise innstillinger fra fagutvalgene? Diskusjon og bevissthet omkring etiske problemstillinger burde være en vesentlig oppgave for Kulturrådet, og en prinsipiell debatt omkring dette er kanskje på sin plass?
“Likevel betyr Trond Giskes nye, stramme grep om Norsk kulturråd en sterk sentralisering av den offentlige kulturmakten – til statsrådens kontor. Mange kulturaktører synes ikke å skjønne hva dette kan føre til, fordi de naturlig nok er så begeistret for den rekordstore økningen i statlige tilskudd en meget sterk statsråd har fått til. Også de kommer til å angre på manglende motstand mot maktkonsentrasjonen den dag en kulturminister fra det Fremskrittspartiet de forakter så dypt kan begynne å utnevne folk til alle nøkkelverv i norsk kulturliv” hevder Kulturredaktør Knut Olav Amås i en artikkel I Aftenposten 10.05.09
Jeg skjønner poenget til Åmås, men om Fremskrittspartiet får makt, endrer de bare systemet så de får gjennomført sin destruksjon av det offentlig støttede kulturfeltet uansett. Det kan jo ikke være sånn at Giske skal måtte lage vanntette systemer som FrP ikke kan omgjøre?
mandag 16. mars 2009
Materie og mening
Jørund Aase har skrevet en masteroppgave som heter "Materie og mening"
Ønsker man et jorda blikk på forhold mellom kunst, praksis, teori og mening bør man lese denne masteroppgaven.
Mange kunstteoretikere kan lære noe av Aases genuine ønske om og evne til å kommunisere...
Jørund Aases masteroppgave finner du her:
Ønsker man et jorda blikk på forhold mellom kunst, praksis, teori og mening bør man lese denne masteroppgaven.
Mange kunstteoretikere kan lære noe av Aases genuine ønske om og evne til å kommunisere...
Jørund Aases masteroppgave finner du her:
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Truls Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori. Undertegnede skrev et tilsvar, men fikk tilbakemelding fra Aftenposten som lød:"Innlegget ditt er aktuelt, men det er litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige leser av våre debattsider, så vi takker høflig nei denne gangen".
Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:
Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:
1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.
2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.
3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:
Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:
1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.
2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.
3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
torsdag 12. mars 2009
slik har det alltid vært, slik skal det alltid være? Tilsvar til Ole Jacob Bull, Direktør Norsk Kulturråd
Slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være?
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009. Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009. Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
onsdag 11. mars 2009
Uhåndterlig fra Tonje Gjevjon
Med tanke på Klassekampens lesere skal jeg på vegne av Kulturrådet gjøre et forsøk på oppklare noen av de misforståelser Tonje Gjevjon bringer til torgs. I det siste innlegget den 2. mars ser det ut til å være Kulturrådets arbeidsformer som bekymrer henne, og jeg skal punktvis kommentere noe av det som er forståelig i det hun skriver.
1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.
2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.
3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?
4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.
Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.
Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd
1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.
2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.
3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?
4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.
Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.
Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd
tirsdag 10. mars 2009
Følg debatten omkring det toppstyrt kunstfeltet på Norsk Kulturråd sin sider
Debatten i Klassekampen som startet med kronikken "Toppstyrt Kunstfelt" har pågått i to måneder.
Les alle innleggene i debatten her:
Les alle innleggene i debatten her:
Abonner på:
Innlegg (Atom)
