”Labyrintprosess” i Norsk Kulturråd

I Klassekampen 8. juli var det to tilsvar på undertegnedes innlegg ”Kulturrådets Hemmelighetskremmeri”. Jeg forholder meg til fungerende direktør i Norsk Kulturråd Guris Skjeldals tilsvar ”Om utvalgsoppnevning i Kulturrådet” da jeg mener det også dekker Tove Bakkes synspunkter i ”Gjevjons kremmerier”, om enn i en annen form.

SkjeIdal hevder jeg har gitt uttrykk for at ”det er suspekt at rådgiverne i Norsk Kulturråds administrasjon kommer med forslag til fagutvalgsmedlemmer” og at ”(…) kunstnerorganisasjonene bør ha rett til å foreslå hvem som skal sitte i fagutvalgene”. Dette stemmer ikke. Det jeg har hevdet er at det åpner for spekulasjoner når forlagstillers forslag til kandidater ikke er tilgjengelig for offentligheten og at kunstnerorganisasjonene, fordi de forvalter Statens Kunstnerstipend, ikke bør ha forslagsrett til hvem som skal sitte i fagutvalgene. Mitt anliggende er å unngå maktkonsentrasjon.

På NRK Dagsnytt Atten den 7. juli presiserer Skjeldal at det ikke er enkeltpersoner i administrasjonen som finner kandidater til fagutvalgene. I følge Skjeldal er det administrasjonen som system som står bak de forslagene som legges frem for rådet. Hvordan er det mulig? Administrasjonen består jo av enkeltpersoner med hvert sitt hode? Det dukker vel ikke bare plutselig opp et navn fra en hatt i administrasjonens korridor?

Skjeldal mener at administrasjonens praksis omkring forslag til fagutvalgsmedlemmer bør være unntatt fra offentlighetsloven gjennom § 14.1 i Offentlighetsloven.

Ser man nærmere på § 14.1 finner man at Norsk Kulturråd kan, men ikke må, nekte offentligheten innsyn i den prosessen vi her snakker om.

Det store spørsmålet er likevel hvorfor ledelsen i administrasjonen ønsker at den delen av prosessen som administrasjonen er ansvarlig for skal være lukket og unntatt offentlighetslovens § 14.1

Åpner man for offentlig innsyn i denne prosessen vil det kunne medføre følgende:

1. Den reelle forslagsstiller i administrasjonen eller rådet ansvarliggjøres

2. Den enkelte rådgiver eller rådsmedlems forslag, med begrunnelse, blir således en del av et offentlig dokument som allmennheten har innsyn i.

3. Innsyn og personlig ansvar vil styrke og legitimere rådgivernes, rådets og de valgte medlemmenes arbeid overfor en kritisk offentlighet.

Så hvorfor gjemme seg bak § 14.1 i offentlighetsloven?

Fagutvalgene i Norsk Kulturråd tildeler flere hundre millioner kroner til diverse kunstprosjekter. Innsyn og åpenhet gir tillit. Det handler om etterrettelighet.

Det er ledelsen i Norsk Kulturråd sin oppgave å sørge for å skape denne tilliten.

Tonje Gjevjon; Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

gjevjon@online.no

Tilsvar på " Hemmelighetskremmerier i Kulturrådet"

Fungerende direktør i Norsk Kulturråd Guri Skjeldal sitt tilsvar finner du her. 

Lenke:

Saksbehandler i Norsk Kulturråd Tove Bakke sitt tilsvar finne du her. 

Lenke:

Etterlyser "åpent" Kulturråd

Kafka i Kulturrådet.
Klassekampen 7. juli 2009. Se lenke

" Ingen ønsker seg homofile barn"

Dette er filosof Nina Karin Monsens påstand i Dagsavisen den 2.mai. Personlig har jeg ikke før nå viet spørsmålet en tanke. For et ønsket barn er en gave, en gave som ikke kan måle seg med noe annet. Når vi, min mann og jeg, holdt vår førstefødte i armene elsket vi henne akkurat som hun var. Vi var og er enda utrolig stolt og lykkelig over å ha skapt noe så utrolig flott. Når hun så kom og fortalte at hun hadde møtt ”the love of her life” en jente. Ja, så laget vi til bryllup, samlet familie og venner og festet langt ut i de små timer. Vi har fått en fin svigerdatter og har en lykkelig datter. For du skjønner, eller kan hende det er det du ikke gjør, filosof Nina Karin Monsen, at det å være mor og far er ikke å gradere menneskeverdet til våre barn etter hvilke seksuell legning de har.

Monsen gjentar i Dagsavisen sine tidligere uttalelser om kronprins Håkon og prinsesse Märthas valg av livspartnere der hun sier at ” Håkon og Märtha har (i vårt sosiale hierarki) valgt seg livspartnere på laveste hylle” En uttalelse hun utdyper med følgende tilleggskommentar. ”Det finnes vel en hylle under dem, uteliggere, prostituerte og kriminelle”.

Hvilke menneskesyn er det her Monsen avslører? Hvor vi befinner oss innenfor det sosiale hierarki sier da uendelig lite om oss som mennesker, det være seg om vi befinner oss på topp eller bunn. En slik nedlatende og indirekte fordømmende beskrivelse av mennesker er slik jeg leser ikke bare denne, men mange andre av Monsens uttalelser og tekster, et varemerke for hennes ”modige” samfunnsengasjement. For i Fritt Ord komiteen kaller de visst den skribent virksomhet hun bedriver for å utvise personlig mot. Et ”personlig mot” som nå har ført til at mobben har kunne slå seg løs og drapstrue Friele.
Hva sier så leder og nestleder i Fritt Ord til den reaksjon som valg av prisvinner har fått?
Styreleder Francis Sejersted kommenter den slik i Dagbladet den 30 april: ”Vi var forberedt på demonstrasjoner og diskusjon, men at noen skulle bli trakassert var ikke i våre tanker. Det er veldig leit at Kim Friele opplever dette nå”. Det spørsmål jeg da stiller meg er: hvilken verden befinner Sejersted seg i? Er det en virkelig en nyhet for ham at det skjer trakassering, mobbing og drapstrusler mot homofile?

Nestleder Rieber-Mohns kommentar er: ”Det har vært en voldsom baluba, og det kan tyde på at vi har gjort noe viktig”. En kommentar jeg lar tale for seg selv.
Slik jeg ser det går i år Fritt Ord pris til en person som underbygger, ikke bryter ned fordommer.


Gunhild Gjevjon

Revolusjonerende fra Kulturminister Trond Giske.

Innlegge ble publisert i forkortet versjon Klassekampen 13.05.09


Norsk Kulturråd har for mange byråkrater og akademikere, sier avgått kulturrådsmedlem Marit Moum Aune til Klassekampen 08.05.09.

Dagen etter lanserte Kulturminister Giske forslag til endringer i Norsk Kulturråd. Regjeringen og kulturministeren vil frata Kulturrådet rollen som kulturpolitisk arena. Giske foreslår blant annet å erstatte Kulturrådet med et kunstnerråd bestående av kunstnere. Giske begrunner sine endringer med at han vil ha flere aktive, utøvende kunstnere inn i rådet. Det kan styrke dets legitimitet og prestisje i de ulike fagmiljøene, i alle fall hvis man unngår de mest forutsigbare organisasjonspampene og velger frittalende personer som kan snakke med en klar og tydelig stemme i offentlighetens kunst- og kulturdebatter.

Gjennom dette forslaget til endringer anerkjenner Kulturdepartementet og kulturminister Trond Giske den kunstfaglige kompetansen kunstnere innehar. Og ikke nok med det, Giske viser sin tillit til kunstnernes fagkompetanse gjennom å gi kunstnere posisjon og påvirkningskraft over eget fagfelt. Dette er et tydelig signal fra den rødgrønne regjeringen om at det å være kunstner er et yrke og at det er kunstnere som skal være premissleverandører innefor kunstfeltet. Dette er vel strengt tatt et så stort løft at ingen har maktet å ta det innover seg ennå.

Slik jeg ser det er det naturlig at utnevnelsen av Kulturrådet ligger under Kulturdepartementet som faktisk er det departementet som har overordnet ansvar for kulturfeltet. Det medfører dessuten tydeligere ansvarsfordeling og mer gjennomskinnelighet at utvelgelsen av rådet samles på ett sted. At utvelgelsen foretas av andre enn kunstnere og deres respektive organisasjoner kan medføre mindre muligheter for kameraderi og korrupsjon. Medlemmene i Norske Billedkunstnere velger selv kandidater til stipendkomiteen som tildeler Statens kunstnerstipend. Å fordele makten er bra. Rådgiverne innenfor hvert fagfelt i Norsk Kulturråd er selve hukommelsen og kontinuiteten når det gjelder kunnskap om søknadsmassen. Det er rådgiverne som fremlegger søknadene for fagutvalgene med en førstehåndsinnstilling. Å trekke veksel på den oversikten og kunnskapen disse rådgiverne har tilegnet seg er viktig. Det bør derfor vurderes om rådgiverne innefor det enkelte fagfeltet, sammen med respektive seksjonslederne skal kunne forslå medlemmer til fagutvalgene. Det vil så fall medføre at tre forskjellige instanser utnevner til tre forskjellige utvalg, og det er et godt argument for å unngå maktkonsentrasjon.

Vigdis Moe Skarstein er nasjonalbibliotikar og leder for Norsk Kulturråd. Løken-utvalget vil ha slutt på slike rollekombinasjoner, og dette slutter Regjeringen seg nå til. En naturlig konsekvens av dette er at Kulturrådets administrasjon følger opp dette signalet og sørger for at fagutvalgene ikke består av kunstkritikere eller kuratorer som definitivt innehar dobbeltroller og klare interessekonflikter. Dobbeltroller og korrupsjon var et av temaene i vinterens debatt “Toppstyrt kunstfelt” som ble ført i Klassekampen. Undertegnede startet debatten og er veldig fornøyd med at Kulturminister Giske, teaterinstruktør Marit Moum Aune og flere andre kommer med forslag som styrker og legitimerer kunstnernes faglige kompetanse og posisjon i samfunnet. I det øyeblikket man blir tilkjennegitt maktposisjoner har man som yrkesgruppe blitt anerkjent for å inneha en særegen fagkompetanse innefor sitt felt. Sånn sett er Giskes forslag om et kunstnerråd revolusjonerende.

At Giske foreslår å innskrenke Rådet til 10 personer er uproblematisk. Man kan hente inn ekstern kompetanse om man skulle komme i situasjoner der Rådet ikke selv besitter den nødvendige kompetansen.

Kunstnere og deres kunst inngår i en sammenheng med andre mennesker. Denne konteksten medfører at kunstnere er nødt til å forholde seg til etiske problemstillinger. Den senere tids diskusjoner omkring Morten Traaviks ”Miss Landmine Angola”- prosjekt, Bjarne Melgaards siste maleriutstilling og for den saks skyld Fritt ords valg av prisvinner for 2009 er tegn i tiden. Tegn på at etisk og moralsk ansvar ikke lenger er ansett som nødvendig. Kan man diskutere om rådet også kunne fungere som et etisk råd, som på grunnlag av etiske vurderinger skal kunne gripe inn og eventuelt avvise innstillinger fra fagutvalgene? Diskusjon og bevissthet omkring etiske problemstillinger burde være en vesentlig oppgave for Kulturrådet, og en prinsipiell debatt omkring dette er kanskje på sin plass?

“Likevel betyr Trond Giskes nye, stramme grep om Norsk kulturråd en sterk sentralisering av den offentlige kulturmakten – til statsrådens kontor. Mange kulturaktører synes ikke å skjønne hva dette kan føre til, fordi de naturlig nok er så begeistret for den rekordstore økningen i statlige tilskudd en meget sterk statsråd har fått til. Også de kommer til å angre på manglende motstand mot maktkonsentrasjonen den dag en kulturminister fra det Fremskrittspartiet de forakter så dypt kan begynne å utnevne folk til alle nøkkelverv i norsk kulturliv” hevder Kulturredaktør Knut Olav Amås i en artikkel I Aftenposten 10.05.09

Jeg skjønner poenget til Åmås, men om Fremskrittspartiet får makt, endrer de bare systemet så de får gjennomført sin destruksjon av det offentlig støttede kulturfeltet uansett. Det kan jo ikke være sånn at Giske skal måtte lage vanntette systemer som FrP ikke kan omgjøre?

Materie og mening

Jørund Aase har skrevet en masteroppgave som heter "Materie og mening"
Ønsker man et jorda blikk på forhold mellom kunst, praksis, teori og mening bør man lese denne masteroppgaven.
Mange kunstteoretikere kan lære noe av Aases genuine ønske om og evne til å kommunisere...
Jørund Aases masteroppgave finner du her:

HVILKE TEORISKEPTIKERE?

Truls Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori. Undertegnede skrev et tilsvar, men fikk tilbakemelding fra Aftenposten som lød:"Innlegget ditt er aktuelt, men det er litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige leser av våre debattsider, så vi takker høflig nei denne gangen".

Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:


Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.

Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:

1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.

2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.

3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.


Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)