KUNSTEN OG MAKTEN
Paul Grøtvedt tilsvar til Aslaug Vaa sitt innlegg i Klassekampen 02.03.09
Siden slutten av 1800-tallet har norske kunstnere utkjempet en rekke nødvendige kamper. Det startet med kravet om selvråderett og styring over kunstformidlingen. Motstanderne var borgerskapet, som kontrollerte utstillingssteder og forsvarte sin egen konvensjonelle smak.
Kunstnerne argumenterte den gang for at det var de som hadde den rette kompetansen, følgelig fikk de etter hvert også gjennomslag for sine krav.
Denne striden og dette utfallet ble retningsgivende for kunstnernes kamp om selvstendighet, faglig innflytelse og levelige kår. Kunstnerne gikk her i bresjen på så mange måter, ikke minst på det kunstneriske feltet. Det var ikke teoretikerne som introduserte de mange moderne uttrykksformene. Det var kunstnerne, som søkte nye veier og nye erfaringer. Deretter kom teoretikerne og fortolket kunstnernes verker.
Mange av dagens kunstteoretikere mener at dette er en feil vinkling. De hevder at det primært er de teoretisk skolerte som gir kunstverket mening og kunstnerisk status. Kort sagt skaper kunsten. Jeg tror ikke kunsthistorikeren Aaslaug Vaa står for det synspunktet, men hun skriver seg inn i den tradisjonen ved å sidestille kunsten og teorien.
Aaslaug Vaa skjønner ikke hvorfor jeg setter 1990-tallet som et skille mellom den kunstnerstyrte og den teoribaserte vinklingen på kunstfenomenet. Her burde jeg vel ha presisert at det gjelder for norske forhold, mens fremveksten av teoristyrt innflytelse og hegemoni skjer i USA allerede på 1960-tallet. Da har Clement Greenberg som modernismeapologet utspilt sin rolle. Hans innflytelse og makt over amerikansk kunstliv blir overtatt av andre.
På 1960-tallet er det kunstteoretikerne Arthur C. Danto og George Dickie som dikterer kunstfeltet. De legger premissene for en ny vinkling på kunsten der verkkarakteren oppheves og den teoretiske diskursen blir alfa og omega. Primærobjektet, dvs. kunstverket blir først kunst når teoretikeren og det institusjonelle maktapparatet har avgitt sin dom. Først fratar man kunstverket makt, så ekskluderer man kunstnerne fra innflytelsessfæren.
Dette er dagens dominerende kunstteoretiske strategier, og de tar ikke sikte på dialog med kunstnerne. Nei, kunstnerne er utdefinerte, det samme er den kunsten de skaper. Tilbake har vi et kunstbegrep som er klekket ut av teoretikere, som kun refererer til en språklig og begrepsmessig dimensjon. Derved blir teoretikerne selvskrevne til å styre og kontrollere kunstvurderingen. Dette handler naturligvis om makt, og den har fått stadig større spredning, slik den også med stor tyngde dominerer de normative funksjonene i kunstlivet.
At kunstnerne har styring over de midler de blir tildelt, skulle bare mangle. Det skulle bare mangle om de ikke også hadde innflytelse over evalueringen av de kunstneriske uttrykk som sirkulerer i de offentlige kanaler. Deres votum trenger ikke å være enerådende, men de representerer en så uomgjengelig og viktig kompetanse at den er selvskreven i dagens kunstliv.
Ja, den er like selvskreven i dag som for 100 år siden. Den gang ble borgerskapet drevet på defensiven, med rette. I løpet av de to siste tiårene har kunstnerne havnet der, med urette. Det er det ingen grunn til å finne seg i. Kunstnerne må derfor ta opp kampen og kreve sin rett til innflytelse. Kampen er like viktig nå som for et sekel side. Det er ingen andre enn kunstnerne som kan forsvare kunsten og dens profesjonelle status.
Viser innlegg med etiketten kunstdebatt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kunstdebatt. Vis alle innlegg
onsdag 4. mars 2009
mandag 16. februar 2009
Revirkamp mellom kunstnere og teoretikere
Publisert i Klassekampen 17.02.09
Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.
Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.
Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.
Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.
Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.
Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.
Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA
Kunsthistoriker Aslaug Vaa hevder i en kronikk 13.02.09 at billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken ikke er truet.
Undertegnede og mange andre her nede på jorden vurderer situasjonen annerledes.
Vaa hevder videre at “Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre”. Faktum er at kunstnere er primærprodusenter og absolutt ikke avhengig av kunsthistorikere eller “akademiske teorier” for å utvikle interessant kunst. Kunsthistorikere derimot er sekundærprodusenter og totalt avhengig av at kunstnere produserer kunst de kan analysere. Uten kunstnere, ikke noe behov for kunstkritikere, kunsthistorikere osv.
Vaa mener videre det er greit at “Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater”. Å utvikle og produsere kunst handler primært ikke om å tilfredsstille Kulturdepartementet eller konsumentenes eksisterende behov. Når Kulturdepartementet og Kulturrådet trer bestillingsverk ned over hodene på kunstnere, er det et forsøk på å diktere hva det profesjonelle kunstfeltet skal fokusere på. Når denne åpenlyse føringen får dominere gir det assosiasjoner til regimer vi egentlig ikke ønsker å sammenligne oss med.
Årets hit i Kulturdepartementet er “Kulturminneåret”. Ser man på Kulturrådets nettsider finner man at det lønner seg å sy sammen et kulturminneprosjekt. Å bestille noen kunstneriske produksjoner til spesielle anledninger er noe annet enn å legge føringer for hele kunstfeltet.
“Teorien er et bindeledd mellom kapital og kunst” skriver Ester Robstad i sitt innlegg i debatten 12.02.09. Hun skriver videre: ”Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.”
Når Staten og Teoretikeren forsøker å innskrenke det naturlige mangfoldet gjennom å belønne de tilpasningsdyktige kunstnerne blir orginaliteten i kunstfeltet truet.
Kunstteori handler også om kunstnernes reelle drivkraft.
Prosjektet ”Herre i eget hus” er initiert av billedkunstneren Elisabeth Medbøe. Det bygger videre på et forskningsprosjekt hun jobbet med i doktorgradsprogrammet ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Prosjektet har kunstpraksis, teori og mangfold som undertittel og setter fokus på kunnskapsproduksjonen i kunstfeltet med tema: drivkraften bak det å lage kunst, forbilder og idealdannelse i et internasjonalt perspektiv og impulser og referanser kunstnere faktisk bruker. Prosjektet vil initiere kunstnerstyrte diskusjoner om kunnskap og holdninger i eget fagfelt, og skape debatt og dialog med den kunstoffentlighet som omgir oss. Gjennom prosjekter som ”Herre i eget hus” kan kunstfeltet finne næring til hvordan teori og kunnskap bidrar i prosessene omkring utvikling av kunstneriske prosjekter.
Revirkamp
Kunstteoretikere setter gjennom kunstkritikk agenda for hvilke prosjekter og kunstnerskap som skal få offentlig oppmerksomhet. Når teoretikerne i tilegg sitter i fagutvalgene i Kulturrådet og er rådende innefor kunstutdanningsinstitusjonene er det grunn til å se på om ikke dette får uheldige konsekvenser for utviklingen av orginalitet, mangfold og bredde innefor kunstfeltet.
At det sitter kunstnere i posisjoner på kunstsentrene er en selvfølge. Vaa blander rollene når hun trekke frem kunstsentrene som eksempler på at kunstnere fortsatt har makt men synliggjør den revirkampen som er oppstått mellom kunstnere og teoretiker. Det er bra.
At det er en psykisk utfordring for enkelte kunsthistorikere å erkjenne at kunstnerne har spesialkunnskap om kunstneriske prosesser er problematisk. Det kan virke som om flere kunsthistorikere ønsker å ta del i den kunstneriske skapelsesprosessen.
Å avklare roller i forhold til primær- og sekundærprodusenter er derfor vesentlig for å kunne bygge strukturer og systemer omkring kunstfeltet som sikrer ivaretakelse av både kunstnernes og teoretikernes spesialkompetanse.
Tonje Gjevjon
Styreleder i BOA
Billedkunstnernes posisjon i den offentlige kunstpolitikken
Publisert i Klassekampen 13.02.09
skrevet av Aaslaug Vaa, kunsthistoriker
Ubegrunnede påstander
Pågående debatt om spørsmålet om maktrelasjonene i dagens norske kunstfelt avslører først og fremst at debattnivået er overfladisk og fragmentarisk. I kjølvannet av Tonje Gjevjons kritikk av sammensetningen av og fordelingspolitikken i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd har ikke minst Klassekampens journalist Olav Østrem, som har vært drivende i debatten, kommet med påstander og styrende spørsmål. Billedkunstner Gjevjons (Klassekampen: 08.01) påstår at kuratorer og teoretikere fordriver kunstnerne fra maktposisjoner i kunstfeltet, i tillegg stikker de av med pengene. Jeg kan ikke se at Klassekampen har funnet det maktpåliggende å undersøke hvordan det rent faktisk forholder seg med hensyn til kunstnernes innflytelse i den offentlige kunstpolitikken.
Styring
Gjevjon er ikke bare kunstner, hun er også styreleder for Akershus Kunstsenter, ett av Norges femten kunstnersentre: ”Kunstnersentrene er en samlet formidlingskjede, drevet av bildekunstnernes og kunsthåndverkernes distriktsorganisasjoner i fellesskap.” I det vesentlige er kunstnersentrene finansiert av stat, fylkeskommune og vertskommune fordi de anses som egnet kulturpolitisk virkemiddel for å stimulere til kunstpraksis i hele landet. Sentrene var i sin tid initiert av kunstnerne selv og har utviklet seg i henhold kunstnernes kunstpolitiske beslutninger. Staten og kunstnernes egne stipendordninger styres også av kunstnerne selv. Statens Utstillingsstipend (2007:3,8mill) fordeles formelt av Norsk Kulturråd på bakgrunn av søknader sendt til og behandlet regionalt av kunstnerstyrte utvalg ved kunstnersentrene. Statens kunstnerstipend for billedkunstnere (2008: ca.15mill, arbeidsstipend, garanti-inntekt og diversestipend) fordeles formelt av en komité med tverrfaglig sammensetning på bakgrunn av innstilling fra stipendkomiteen som er ensidig sammensatt av valgte representanter fra kunstnerorganisasjonene. Den samme komiteen innstiller også de årlige stipendene fra Billedkunstnernes Vederlagfond og Bildende Kunstneres Hjelpefond (2008:ca. 30mill). Når det gjelder utsmykkingspolitikk er også kunstnerne en vesentlig premissleverandør for hvilke kunstnere som mottar denne type oppdrag. Både i kommunale, fylkeskommunale og statlige prosjekter er det fortsatt slik at kunstnerne nærmest har monopol på fagkonsulenttjenesten.
Norsk kulturråds prosjektmidler
Det er ikke min oppgave å se på hele kunstfeltet. Valg billedkundt og hvis Vaa er misfornøyd med det kan hun foreta en større undersøkelse på egenhånd.
Verken Klassekampen eller Gjevjon nevner disse ordningene. Derimot dreier det seg bare om bevilgningen til billedkunst i Norsk kulturråd (2008:14,5 mill). Dette er prosjektmidler, ikke stipend. Kulturrådet har formulert klare mål og prioriteringer den enkelte søker kan forholde seg til. På bakgrunn av Gjevjons kritikk må man spørre seg om hva som er galt med at kulturrådet vil ”… stimulere til skapende virksomhet innenfor billedkunst, kunsthåndverk og kunstnerisk fotografi, og å stimulere til utprøving av nye formidlingsformer som kan gjøre kunst mer tilgjengelig for publikum”. På nettsiden er det konkretisert hva slags virkemidler de har og hvilke satsningsfelt som er vedtatt. Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater. Det er gjort noen kulturpolitiske verdivurderinger med hensyn til hvor en vil prioritere å rette innsatsen. I utvalget som innstiller på fordelingen av midlene er fire av seks medlemmer billedkunstnere. Mitt spørsmål er hvordan det lar seg legitimere å hevde at kunstnernes makt over de offentlige ressursene som stilles til disposisjon for produksjon av billedkunst i Norge trues av yrkesgrupper med akademisk bakgrunn?
Kunstfeltet
I overensstemmelse med Konow Lunds påpekning består kunstfeltet av noen flere aktører enn kunstnere, kuratorer og teoretiker. Her opererer samlere (hvor den norske stat har funnet det opportunt å la en av dem styre landets største kunstinstitusjon i sju år utover årene ved Samtidskunstmuseet), gallerister, museer, utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer og kunstkritikere. Spørsmålet er hvorvidt det private feltet får dominere, fordi landets største kunstmuseum har vært preget av konflikter i år etter år, og fordi museumsvesenets oppmerksomhet de siste ti - femten årene har dreid seg om museumsreformen i stedet for spørsmålet om hva som skal være museet oppgave i det 21. århundret. Norges største kunstutdanninger i Oslo kan vel heller ikke sies å være noe nasjonalt eller internasjonalt forbilde verken før eller etter sammenslåingen, og hvilke aviser og tidskrifter har ressurser til å ansette kunstkritikere som agerer uavhengig av det praktiserende kunstfeltet? En ting er sikkert, det finnes ingen utvei dersom debatten blir stående i den dikotomien Klassekampen bidrar til å etablere: i skillet mellom praksis og teori. Billedkunstfeltet i Norge er stilt overfor så mange utfordringer pga. sviktende driftsforhold ved de mest sentrale offentlige institusjonene og på grunn av splittelser og sekterisme i miljøet. Ikke minst bidrar disse forholdene til at dette området taper i kampen om de offentlige ressursene. Bare 5% av Norsk Kulturråds årlige bevilgning går til billedkunst.
Konklusjon
Når avisa Klassekampen gjør seg til talsmann for å fremme skillet mellom kunstteori og kunstpraksis vitner det om et reaksjonært kunstsyn og et uttrykk for at kunstverket forstås som et særskilt objekt som er rettet mot en spesifikk estetisk erfaring. For noen år siden sto en viktig debatt om vår litteraturforståelse på spill i denne avisa, da motsatte redaksjonen seg det formalistisk modernistiske kunstsynet de nå gjør seg til talsmann for. Selv er jeg av den oppfatning at kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre. Begge deler springer ut av sine respektive kulturelle kontekster. Det utelukker selvfølgelig ikke spørsmålet om makt. Men, det innebærer også at vi alle er ansvarlige for å bestrebe og etablere en saklig debatt hvor vi forsøker å separere det ene spørsmålet fra det andre og vurderer dem hver i sær kritisk og fra flest mulige ståsteder.
Skribenten
Aaslaug Vaa har vært fylkeskultursjef i Nordland i 22 år og tidligere kultur- og kinosjef i Åsnes kommune. Hun er utdannet agronom, lærer og er cand.philol. i kunsthistorie.
skrevet av Aaslaug Vaa, kunsthistoriker
Ubegrunnede påstander
Pågående debatt om spørsmålet om maktrelasjonene i dagens norske kunstfelt avslører først og fremst at debattnivået er overfladisk og fragmentarisk. I kjølvannet av Tonje Gjevjons kritikk av sammensetningen av og fordelingspolitikken i fagutvalget for billedkunst i Norsk Kulturråd har ikke minst Klassekampens journalist Olav Østrem, som har vært drivende i debatten, kommet med påstander og styrende spørsmål. Billedkunstner Gjevjons (Klassekampen: 08.01) påstår at kuratorer og teoretikere fordriver kunstnerne fra maktposisjoner i kunstfeltet, i tillegg stikker de av med pengene. Jeg kan ikke se at Klassekampen har funnet det maktpåliggende å undersøke hvordan det rent faktisk forholder seg med hensyn til kunstnernes innflytelse i den offentlige kunstpolitikken.
Styring
Gjevjon er ikke bare kunstner, hun er også styreleder for Akershus Kunstsenter, ett av Norges femten kunstnersentre: ”Kunstnersentrene er en samlet formidlingskjede, drevet av bildekunstnernes og kunsthåndverkernes distriktsorganisasjoner i fellesskap.” I det vesentlige er kunstnersentrene finansiert av stat, fylkeskommune og vertskommune fordi de anses som egnet kulturpolitisk virkemiddel for å stimulere til kunstpraksis i hele landet. Sentrene var i sin tid initiert av kunstnerne selv og har utviklet seg i henhold kunstnernes kunstpolitiske beslutninger. Staten og kunstnernes egne stipendordninger styres også av kunstnerne selv. Statens Utstillingsstipend (2007:3,8mill) fordeles formelt av Norsk Kulturråd på bakgrunn av søknader sendt til og behandlet regionalt av kunstnerstyrte utvalg ved kunstnersentrene. Statens kunstnerstipend for billedkunstnere (2008: ca.15mill, arbeidsstipend, garanti-inntekt og diversestipend) fordeles formelt av en komité med tverrfaglig sammensetning på bakgrunn av innstilling fra stipendkomiteen som er ensidig sammensatt av valgte representanter fra kunstnerorganisasjonene. Den samme komiteen innstiller også de årlige stipendene fra Billedkunstnernes Vederlagfond og Bildende Kunstneres Hjelpefond (2008:ca. 30mill). Når det gjelder utsmykkingspolitikk er også kunstnerne en vesentlig premissleverandør for hvilke kunstnere som mottar denne type oppdrag. Både i kommunale, fylkeskommunale og statlige prosjekter er det fortsatt slik at kunstnerne nærmest har monopol på fagkonsulenttjenesten.
Norsk kulturråds prosjektmidler
Det er ikke min oppgave å se på hele kunstfeltet. Valg billedkundt og hvis Vaa er misfornøyd med det kan hun foreta en større undersøkelse på egenhånd.
Verken Klassekampen eller Gjevjon nevner disse ordningene. Derimot dreier det seg bare om bevilgningen til billedkunst i Norsk kulturråd (2008:14,5 mill). Dette er prosjektmidler, ikke stipend. Kulturrådet har formulert klare mål og prioriteringer den enkelte søker kan forholde seg til. På bakgrunn av Gjevjons kritikk må man spørre seg om hva som er galt med at kulturrådet vil ”… stimulere til skapende virksomhet innenfor billedkunst, kunsthåndverk og kunstnerisk fotografi, og å stimulere til utprøving av nye formidlingsformer som kan gjøre kunst mer tilgjengelig for publikum”. På nettsiden er det konkretisert hva slags virkemidler de har og hvilke satsningsfelt som er vedtatt. Fellesskapet har avsatt ressurser for å få noen spesifikke resultater. Det er gjort noen kulturpolitiske verdivurderinger med hensyn til hvor en vil prioritere å rette innsatsen. I utvalget som innstiller på fordelingen av midlene er fire av seks medlemmer billedkunstnere. Mitt spørsmål er hvordan det lar seg legitimere å hevde at kunstnernes makt over de offentlige ressursene som stilles til disposisjon for produksjon av billedkunst i Norge trues av yrkesgrupper med akademisk bakgrunn?
Kunstfeltet
I overensstemmelse med Konow Lunds påpekning består kunstfeltet av noen flere aktører enn kunstnere, kuratorer og teoretiker. Her opererer samlere (hvor den norske stat har funnet det opportunt å la en av dem styre landets største kunstinstitusjon i sju år utover årene ved Samtidskunstmuseet), gallerister, museer, utdanningsinstitusjoner, forskningsmiljøer og kunstkritikere. Spørsmålet er hvorvidt det private feltet får dominere, fordi landets største kunstmuseum har vært preget av konflikter i år etter år, og fordi museumsvesenets oppmerksomhet de siste ti - femten årene har dreid seg om museumsreformen i stedet for spørsmålet om hva som skal være museet oppgave i det 21. århundret. Norges største kunstutdanninger i Oslo kan vel heller ikke sies å være noe nasjonalt eller internasjonalt forbilde verken før eller etter sammenslåingen, og hvilke aviser og tidskrifter har ressurser til å ansette kunstkritikere som agerer uavhengig av det praktiserende kunstfeltet? En ting er sikkert, det finnes ingen utvei dersom debatten blir stående i den dikotomien Klassekampen bidrar til å etablere: i skillet mellom praksis og teori. Billedkunstfeltet i Norge er stilt overfor så mange utfordringer pga. sviktende driftsforhold ved de mest sentrale offentlige institusjonene og på grunn av splittelser og sekterisme i miljøet. Ikke minst bidrar disse forholdene til at dette området taper i kampen om de offentlige ressursene. Bare 5% av Norsk Kulturråds årlige bevilgning går til billedkunst.
Konklusjon
Når avisa Klassekampen gjør seg til talsmann for å fremme skillet mellom kunstteori og kunstpraksis vitner det om et reaksjonært kunstsyn og et uttrykk for at kunstverket forstås som et særskilt objekt som er rettet mot en spesifikk estetisk erfaring. For noen år siden sto en viktig debatt om vår litteraturforståelse på spill i denne avisa, da motsatte redaksjonen seg det formalistisk modernistiske kunstsynet de nå gjør seg til talsmann for. Selv er jeg av den oppfatning at kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengig av hverandre. Begge deler springer ut av sine respektive kulturelle kontekster. Det utelukker selvfølgelig ikke spørsmålet om makt. Men, det innebærer også at vi alle er ansvarlige for å bestrebe og etablere en saklig debatt hvor vi forsøker å separere det ene spørsmålet fra det andre og vurderer dem hver i sær kritisk og fra flest mulige ståsteder.
Skribenten
Aaslaug Vaa har vært fylkeskultursjef i Nordland i 22 år og tidligere kultur- og kinosjef i Åsnes kommune. Hun er utdannet agronom, lærer og er cand.philol. i kunsthistorie.
Samspill teori & kapital (& kunst)
Publisert i Klassekampen 12.02.09
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner
Samspill teori & kapital (& kunst)
Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.
Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.
Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.
Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.
Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.
De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.
Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.
Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.
Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.
Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag
skrevet av Ester Robstad, billedkunstner
Samspill teori & kapital (& kunst)
Det er sant at kapitalen styrer kunsten og slik representerer en makt, men teorien kan hindre kunsten, og slik representere en vegg.
Teorien er i stor grad et bindeledd mellom kapital og kunst, spesielt når teoretiske søknader skal representere kunstnerens visjoner og slik angi grunnlag for prosjektstøtte. Kan man ikke skrive en søknad og formulere en ønsket virkning av prosjektet, stiller man svært dårlig i kampen om øremerket kapital.
Når dyktige kunstnere under utdanning ved Kunsthøyskolen i Oslo (her: Kunstfag) ikke klarer å i plenum begrunne sitt kunstverk, vil de verbalt sterke overta definisjonsmakten og leserinngangen til verket, og kunstneren selv kan komme til å svare (og har svart) “sikkert det” eller “jammen det er jo ikke sånn”, rødmende over sin egen manglende formidlingsevne.
Selv om manglende verbalitet ikke reduserer kunstverket, prosjektet eller kunstneren, vil det fremstå slik i en verbal sammenheng.
Det kan i enkelte kreative miljøer i Oslo bli så viktig å definere sitt prosjekt som et krysningspunkt mellom ulike (vedtatt interessante) teorietikere, at begrunnelsen av verket overgår realiseringen av det, og er hva som diskuteres og eventuelt krediteres. Hvorvidt prosjektet overhodet gjennomføres blir også underordnet fordi prosessen om å bevisstgjøre seg selv og andre om hensikten, i seg selv kan omdefineres til å være verket.
De som derimot arbeider praktisk fra begynnelsen, kan bli (og ble, av enkelte undervisere og medstudenter på KhiO), antatt å være ubevisste og å “ikke vare lenge” i kunstfeltet (som nå er avhengig av verbaliseringen) eller som utøvende uavhengig av miljø og øremerket kapital.
Å lage prosjektbeskrivelse er dessuten hvordan man søker opptak til kunstfaglige mastergradsstudier ved KhiO. Dermed vil en gruppe kunstnere stille svakere i denne søknadsprosessen, eventuelt avstå fra å søke, nettopp på grunn av reglene for søknadsskrivingen.
Spørsmålet blir hvorvidt teoretiseringen - både i forkant og etterkant av verkene - gir riktig eller villedende grunnlag for utvelgelsen av prosjekter (og kunstnere/kunstnermiljøer) som skal finansieres, med tanke på kunst-utviklingen generelt i Norge, i Oslo og på tvers av landegrensene.
Som en kvinne med 25 års erfaring i juryering sa: “Det er ofte de søknadene som leveres etter søknadsfristen og er et eneste rot, som representerer de beste prosjektene, men det vet jo ikke de som er nye i dette”.
Ester Robstad, utdannet ved KhiO, institutt for Farge, Kunstfag
Inhabile kunstnere
Publisert i Klassekampen 10.02.09
skrevet av Sæmund Fiskvik, plateprodusent
Marit Paasche og flere med henne forteller med den største selvfølgelighet at kunstnere som sitter i Kulturrådets utvalg uten videre kan søke sitt eget utvalg om støtte - man må bare passe på å gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Å ja? Den eneste som har stilt spørsmål ved det er Kari Hauge i fredagens avis, og hun spør med rette.
Kulturrådet er underlagt forvaltningsloven, og juridisk er det mer enn tvilsomt om man unnslipper inhabilitet ved å rusle en slik liten runde på gangen. Ellers kan man altså sitte der og behandle alle sine konkurrenter - ja for alle søkere er konkurrenter ved slik runder. Og hva med resten av utvalget som da skal sitte der og behandle søknaden til sin utvalgskollega, og noen minutter senere skal fortelle vedkommende om hun fikk støtte eller ikke. Uff. Naturligvis blir vedkommende sittende i en særstilling, også fordi hun fra sitt utvalgsarbeid kjenner utvalgets indre liv og kan utmeisle søknaden skreddersydd.
Det juridiske spørsmålet ble meget nøye utredet i det tidligere Kassettavgiftsfondet (nå Kulturrådets Fond for Lyd og Bilde) som i starten var ledet av dr. jurisene Bjørn Stordrange og Jon Bing. Undertegnede satt der sammen med dem i mange år, og konklusjonen var klar:
Det er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet at man deltar i et utvalg der man selv er søker. Velger man å søke, må man tre ut av utvalget for hele søknadsrunden, ikke bare gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Dette ble nedfelt i det skriftlige reglementet. Når sluttet Kulturrådet å holde seg til en slik rydding praksis?
Det hjelper lite å vise til at Norge er et lite land, at alle alle kjenner alle og at det er få folk som vil sitte i slike utvalg dersom man ikke får anledning til å søke. Loven er klar, og det skulle vært interessant å se hva departementets jurister ville komme fram til dersom noen innklaget et tilfelle der utvalget innstilte på støtte til et av utvalgets medlemmer.
Sæmund Fiskvik
skrevet av Sæmund Fiskvik, plateprodusent
Marit Paasche og flere med henne forteller med den største selvfølgelighet at kunstnere som sitter i Kulturrådets utvalg uten videre kan søke sitt eget utvalg om støtte - man må bare passe på å gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Å ja? Den eneste som har stilt spørsmål ved det er Kari Hauge i fredagens avis, og hun spør med rette.
Kulturrådet er underlagt forvaltningsloven, og juridisk er det mer enn tvilsomt om man unnslipper inhabilitet ved å rusle en slik liten runde på gangen. Ellers kan man altså sitte der og behandle alle sine konkurrenter - ja for alle søkere er konkurrenter ved slik runder. Og hva med resten av utvalget som da skal sitte der og behandle søknaden til sin utvalgskollega, og noen minutter senere skal fortelle vedkommende om hun fikk støtte eller ikke. Uff. Naturligvis blir vedkommende sittende i en særstilling, også fordi hun fra sitt utvalgsarbeid kjenner utvalgets indre liv og kan utmeisle søknaden skreddersydd.
Det juridiske spørsmålet ble meget nøye utredet i det tidligere Kassettavgiftsfondet (nå Kulturrådets Fond for Lyd og Bilde) som i starten var ledet av dr. jurisene Bjørn Stordrange og Jon Bing. Undertegnede satt der sammen med dem i mange år, og konklusjonen var klar:
Det er i strid med forvaltningslovens krav til habilitet at man deltar i et utvalg der man selv er søker. Velger man å søke, må man tre ut av utvalget for hele søknadsrunden, ikke bare gå på gangen under behandlingen av egen søknad. Dette ble nedfelt i det skriftlige reglementet. Når sluttet Kulturrådet å holde seg til en slik rydding praksis?
Det hjelper lite å vise til at Norge er et lite land, at alle alle kjenner alle og at det er få folk som vil sitte i slike utvalg dersom man ikke får anledning til å søke. Loven er klar, og det skulle vært interessant å se hva departementets jurister ville komme fram til dersom noen innklaget et tilfelle der utvalget innstilte på støtte til et av utvalgets medlemmer.
Sæmund Fiskvik
Abonner på:
Innlegg (Atom)
