KUNSTEN OG MAKTEN

KUNSTEN OG MAKTEN
Paul Grøtvedt tilsvar til Aslaug Vaa sitt innlegg i Klassekampen 02.03.09

Siden slutten av 1800-tallet har norske kunstnere utkjempet en rekke nødvendige kamper. Det startet med kravet om selvråderett og styring over kunstformidlingen. Motstanderne var borgerskapet, som kontrollerte utstillingssteder og forsvarte sin egen konvensjonelle smak.
Kunstnerne argumenterte den gang for at det var de som hadde den rette kompetansen, følgelig fikk de etter hvert også gjennomslag for sine krav.

Denne striden og dette utfallet ble retningsgivende for kunstnernes kamp om selvstendighet, faglig innflytelse og levelige kår. Kunstnerne gikk her i bresjen på så mange måter, ikke minst på det kunstneriske feltet. Det var ikke teoretikerne som introduserte de mange moderne uttrykksformene. Det var kunstnerne, som søkte nye veier og nye erfaringer. Deretter kom teoretikerne og fortolket kunstnernes verker.

Mange av dagens kunstteoretikere mener at dette er en feil vinkling. De hevder at det primært er de teoretisk skolerte som gir kunstverket mening og kunstnerisk status. Kort sagt skaper kunsten. Jeg tror ikke kunsthistorikeren Aaslaug Vaa står for det synspunktet, men hun skriver seg inn i den tradisjonen ved å sidestille kunsten og teorien.
Aaslaug Vaa skjønner ikke hvorfor jeg setter 1990-tallet som et skille mellom den kunstnerstyrte og den teoribaserte vinklingen på kunstfenomenet. Her burde jeg vel ha presisert at det gjelder for norske forhold, mens fremveksten av teoristyrt innflytelse og hegemoni skjer i USA allerede på 1960-tallet. Da har Clement Greenberg som modernismeapologet utspilt sin rolle. Hans innflytelse og makt over amerikansk kunstliv blir overtatt av andre.
På 1960-tallet er det kunstteoretikerne Arthur C. Danto og George Dickie som dikterer kunstfeltet. De legger premissene for en ny vinkling på kunsten der verkkarakteren oppheves og den teoretiske diskursen blir alfa og omega. Primærobjektet, dvs. kunstverket blir først kunst når teoretikeren og det institusjonelle maktapparatet har avgitt sin dom. Først fratar man kunstverket makt, så ekskluderer man kunstnerne fra innflytelsessfæren.
Dette er dagens dominerende kunstteoretiske strategier, og de tar ikke sikte på dialog med kunstnerne. Nei, kunstnerne er utdefinerte, det samme er den kunsten de skaper. Tilbake har vi et kunstbegrep som er klekket ut av teoretikere, som kun refererer til en språklig og begrepsmessig dimensjon. Derved blir teoretikerne selvskrevne til å styre og kontrollere kunstvurderingen. Dette handler naturligvis om makt, og den har fått stadig større spredning, slik den også med stor tyngde dominerer de normative funksjonene i kunstlivet.
At kunstnerne har styring over de midler de blir tildelt, skulle bare mangle. Det skulle bare mangle om de ikke også hadde innflytelse over evalueringen av de kunstneriske uttrykk som sirkulerer i de offentlige kanaler. Deres votum trenger ikke å være enerådende, men de representerer en så uomgjengelig og viktig kompetanse at den er selvskreven i dagens kunstliv.
Ja, den er like selvskreven i dag som for 100 år siden. Den gang ble borgerskapet drevet på defensiven, med rette. I løpet av de to siste tiårene har kunstnerne havnet der, med urette. Det er det ingen grunn til å finne seg i. Kunstnerne må derfor ta opp kampen og kreve sin rett til innflytelse. Kampen er like viktig nå som for et sekel side. Det er ingen andre enn kunstnerne som kan forsvare kunsten og dens profesjonelle status.

KUNSTTEORI ELLER KUNSTPRAKSIS

Innlegget er skrevet av Paul Grøtvedt, billedkunstner og kunstteoretiker
Publisert i Klassekampen 18.02.2009

Kunsthistorikeren Aaslaug Vaa har en interessant kronikk om ”Kunsten og teorien” i fredagens Klassekampen. Artikkelen handler ikke så mye om kunst og teori, men om fordelingen av statlige kunstmidler, og hvilke fagfolk som fordeler dem. Det er riktig som hun påpeker at kunstnerne har hånd i hanke med mesteparten av disse midlene. Den situasjonsbeskrivelsen er grei, og skulle borge for at kunstnerne fortsatt har stor innflytelse over sin arbeidssituasjon og sine inntektskilder.

I følge Aaslaug Vaa er dermed ikke kunstnernes posisjon truet. En slik situasjon forutsetter naturligvis at kunstnernes innflytelse på det punkt ikke blir presset eller endret. Det har man ingen garanti for. Et blikk på dagens kunstfelt, der en økende vektlegging av teoretiske vinklinger på kunstfenomenet og den kunstneriske praksis, gir avgjort grunn til bekymring.
Før 1990 ble kunstfeltet begrunnet ut fra den kunstneriske praksis, mens dagens legitimering gjøres ut fra en kunstteoretisk diskurs.

Når Aaslaug Vaa skriver ”Kunstpraksis og kunstdiskurs utvikles i gjensidig utveksling med hverandre og er gjensidig avhengige av hverandre.”, virker det ganske tilforlatelig og forsonende. Men formuleringen er på ingen måte forsonende. Den markerer tvert i mot en teoretisk vinkling på kunstfenomenet som gir teorien forrang. Kunstdiskursen har tidligere hatt minimal innflytelse på kunstpraksis. Kunstteorien og estetikken har riktignok fotfulgt kunsten, men stort sett operert som uavhengige fagområder, uten at de i nevneverdig grad har influert kreativiteten.

Historisk ser vi at kunsten påvirker kunstteorien, og ikke omvendt. Hvorfor de nå skal sidestilles, må naturligvis sees på bakgrunn av den omfattende konseptualisering kunstfenomenet de siste tiårene er blitt utsatt for. I klartekst betyr det en oppløsning av verkkarakteren og om å forflytte fokus til kunstdiskursen. Ja, egentlig handler denne vinklingen om at selve diskursen utgjør det kunstneriske.

Mot denne bakgrunnen er det forståelig at kunstnerne blir bekymret. Med sin bakgrunn i det praktisk skapende, er de ikke skolert for diskurser på det kunstteoretiske plan. Når de i tillegg får vite at kunsten handler om diskurs og ikke praktisk skapende virke, er de faglig sett utdefinert. De teoretisk skolerte fagfolkene overtar dermed styringen av kunstfeltet, som primært ikke handler om den økonomisk fordelingen av midler, men å besitte den symbolske makten og kontrollen over kunstfenomenet.

Det er her vi finner kjernen i debatten om kunst og teori. Det er den symbolske makten som bestemmer hvilke kunstnere som er interessante og viktige, hvem som skal kritiseres i mediene og hvilke som skal gis god kritikk. En kunstner som ikke har vært omtalt i mediene, eksisterer ikke. Den symbolske makten ligger hos dagens teoretikere, som legger premissene for hva som er kunst og hvilken kunst vi skal ha.

Aaslaug Vaas forestilling om ”gjensidig utveksling” mellom kunst og teori, representerer et snedig uttrykk for den symbolske makten. Det betyr at kunstnerne må akseptere teoriens forrang, og innrette seg der etter. Nå er kunstnerne ikke i mot teori og estetisk tenkning, men slik refleksjoner må være basert på og forstås ut fra en skapende praksis, og ikke omvandt. På det punkt ser jeg at professor Stan Grøgaard ved KIHO har kommet til vett og forstand. Han innser nå at teoretiseringen i kunstfagene har gått for langt.