Toppstyrt kunstfelt

Kronikk i Klassekampen 08.01.09:

Samtidskunsten er toppstyrt.

Det er Kulturdepartementet, Norsk Kulturråd og fagutvalgene utnevnt av Norsk Kulturråd som styrer den retningen kunstfeltet skal ha. De gir midler til, og løfter opp prosjekter som svarer på de oppgavene de selv har utformet.
Dette bidrar til en innskrenking av kunstneriske uttrykk og en klar føring der kunstnerne, for å få tildelt midler, må tilpasse eller utvikle prosjekter som tilfredsstiller de kriteriene Kulturdepartementet, Norsk Kulturråd og fagutvalget i Norsk Kulturråd har satt. Norsk Kulturråd velger selv medlemmer til fagutvalgene.
Per Kvist er kunsthistoriker og leder for fagutvalget for billedkunst. Marit Paasche er kunstkritiker og nestleder. En total dominans av kunstteoretikere i fagutvalgets ledelse medfører selvfølgelig at kunstteoretikere og teoribasert kunst har kommando i forhold til å sette agenda for hvilke typer kunstneriske prosjekter som skal tildeles midler og ha krav på offentlig interesse. Ved å gå inn på Norsk Kulturråd sine nettsider kan man registrere at det er opprettet en del “oppgaver” det med all sannsynlighet kun vil være kunstteoretikere, teoribaserte eller teorivennlige prosjekter som kan svare på.

I en artikkel I Klassekampen 4. desember refererer Jo Bech Karlsen til kunstkritiker Marit Paasche som for noe år siden konstaterte at “Kunstfeltet er i økende grad blitt strømlinjeformet og kommersialisert ”
Paasche stilte nesa lagelig til hogg når hun sa dette. Hun er selv en av de faktorene som har bidratt til at kunst i tett forening med kunstteori har utviklet seg til ren merkevarebygging der kunstnerne markedsføres som kommersiell merkevarer á la Mac Donalds eller Coca Cola. “Nykonseptualisme” er Paasches hovedbidrag til den moderne, hype samtidskunstscenen der Pin Up – gutter og - jenter utdannet fra kunstakademiene blir ”brandet” som intellektuelle kunstpop-idoler.

Slektsstevne
Flere kunstteoretikerne, kritikere og kuratorer velger ut kunstnere som de promoterer, analyserer og teoretiserer over. Slik bygger man en merkevare. Det fører til et symbiotisk forhold mellom teoretikere og utvalgte kunstnere som fremstår som "ektepar" eller "team". Disse “teamene” slår seg sammen med andre “team” og til sammen blir de å se på som et slags “slektsstevne”, som sørger for hverandre.

Kunsten skal ikke være toppstyrt. En toppstyrt kunst basert på rådende teoretiske føringer - gjerne av akademisk merke, er kunst på avveie. Den blir forutsigbar og ufarlig. For at kunstnerne fritt skal kunne utvikle prosjekter, og for å sikre en bredde der det å eksperimentere er en del av arbeidsprosessen, må ”stiloppgavene” fra Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet avvikles.
Det er håpløst når kunstnere sitter i dagevis for å få sine prosjekter til å passe inn i søknadsoppgaver som heter:
Kunst og ny teknologi; Kulturelle endringsprosesser; Mangfoldsåret 2008; Kulturminneåret 2009 eller Manuskriptutvikling - kunstfaglig litteratur.
Det er allerede skrevet hundrevis av søknader der man som kunstinstitusjon eller kunstner forsøker å lage prosjekter som kan komme inn under kulturminnesekken. Penger er vesentlig for produksjon, og kunstfeltet svarer på satsningsområder Norsk Kulturråd skal belønne i euro, dollar eller norske kroner. Oppgavene utelukker mulighetene for et selvstendig utgangspunkt og medfører, slik jeg ser det, at deler av den offentlige støttede kunstproduksjonen er rene bestillingsverk.

Kunstteoretikere overtar kunstfeltet og stikker av med pengene.
Går man inn på Norsk Kulturråd sine sider og studerer kriteriene for å søke om støtte til Manusutvikling - kunstfaglig litteratur, ser man at dette er en oppgave skreddersydd for teoretikere. Det er tilfeldigvis også det eneste prosjektet der mottager får en lønn på kr.21 000 i måneden. Det eksisterer ingen tilsvarende ordning i Norsk Kulturråd der billedkunstnere kan ta ut lønn for å utføre et prosjekt.

”Den fjonge kunsten”
Når teorifikserte kunstteoretikerne får makt mister kunstscenen en form for verdighet og blir til en intellektuell strippeklubb.
"Den farlige kunsten" som man så fjongt kalte det på Norsk Kulturråds årskonferanse bar preg av var svært lite farlig. Bortsett fra Vibeke Løkkebergs bok som går direkte inn og setter spørsmålstegn ved den heroiske norske motstandsbevegelsen, og sånn sett sår tvil om en bestående sannhet som er hegnet om av hele Norge, var det etter mitt syn lite som kan betegnes som "Den farlige kunsten".
Skal noe betegnes som “Den farlige kunsten”, må kunstverket sette et søkelys på en bestående sannhet/ oppfatning, eller rokke ved noe fundamentalt.
Og du skal være ekstremt teoribasert, prippen og uten kropp om du opplever de kunstverkene Norsk Kulturråd presenterte på sin årskonferanse som “ Den farlige kunsten”

Hva bør gjøres annerledes?
Fordel alle midlene på to poster: Prosjekt og utstillingstøtte. La idé, innhold og håndverk være de bærende kvalitetene man bedømmer etter. Nedfell i vedtektene til Norsk Kulturråd at det skal være billedkunstnere og kunsthåndverkere som leder og nestleder i fagutvalget for billedkunst. Og så bør man fjerne alle kriteriene forskjellige utvalg i Norsk Kulturråd har konstruert, for å ekskludere gode prosjekter fra å få tildelt midler.
Tonje Gjevjon
Billed - og performancekunstner
Styreleder Akershus Kunstsenter
Styreleder BOA