Jørund Aase har skrevet en masteroppgave som heter "Materie og mening"
Ønsker man et jorda blikk på forhold mellom kunst, praksis, teori og mening bør man lese denne masteroppgaven.
Mange kunstteoretikere kan lære noe av Aases genuine ønske om og evne til å kommunisere...
Jørund Aases masteroppgave finner du her:
mandag 16. mars 2009
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Truls Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori. Undertegnede skrev et tilsvar, men fikk tilbakemelding fra Aftenposten som lød:"Innlegget ditt er aktuelt, men det er litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige leser av våre debattsider, så vi takker høflig nei denne gangen".
Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:
Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:
1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.
2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.
3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Da satt jeg meg ned og skrev et nytt innlegg som fremsto som mer tilgjengelig for Aftenpostens lesere. I dag fikk jeg dette svaret fra Aftenposten:" Beklager sent svar! Vi har det så trangt nå at vi må prioritere andre innlegg" Aftenposten har avvist alle innlegg som kunne belyse andre sider av debatten som har foregått i Klassekampen. Bortsett fra ett innlegg av Hanne Herrmann som Aftenposten ba om at ble redusert ned til 1100 tegn med mellomrom.. Det er omtrent nok plass til å fortelle en vits. Her følger mitt andre innlegg tilpasset Aftenpostens lesere:
Kunstnere har alltid brukt teori som i sin kunstneriske praksis. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Debatten som har pågått i Klassekampen har blant annet belyst følgende punkter:
1.Rolleavklaring:
Det er ingenting som tilsier at kunstteoretikere gjennom sin utdannelse innehar noe som helst fagkompetanse i forhold til å utvikle kunstfeltet. Kunsthistorikere/ teoretikere har ikke kompetanse på kunstneriske prosesser. Å kartlegge kunstteoretikernes fagkompetanse vil kunne bidra til å avgrense og definerer aktuelle og uaktuelle virkeområder. Dette vil også medføre en tydeligere rolleforståelse.
2.Norsk Kulturråd:
Hvem skal sitte i Norsk Kulturråds fagutvalg?
Mange kunstnere har også teoriutdannelse. Hvorfor ikke dra veksel på denne dobbeltkompetansen?
Kunstfaglige tekster er ikke billedkunst og bør derfor hente midler fra annet sted enn billedkunstfeltet.
Norsk kulturråd legger føringer som medfører at kunstnere designer sine prosjekter og formulerer seg slik at prosjektene blir tilpasset kunstteoretikernes analyser av det allerede rådende kunstfeltet. Men kunst skal ikke være reproduktiv og følge trender, den skal være skapende.
3.Hvem forsørger hvem?
Billedkunstnere mottar ikke lønn for å planlegge, utvikle, produsere, lede, gjennomføre eller stille ut statlig støttede prosjekter.
Derimot sørger kunstnere for at sekretærene i Norsk Kulturråd, byråkratene i Kulturdepartementet, kunstkritikerne, kunsthistorikerne, alle de ansatte på kunstinstitusjonene, transportbyråer, virksomheter som selger produksjonsutstyr, eiendomsutleiere, kunstforhandlere, forlagsbransjen, postvesenet m.fl. har mulighet for fast arbeid og inntekt.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet, habilitetsspørsmål og om at kunstnere må få betalt når de gjennomfører statlig støttede prosjekter. Ramberg er kunsthistoriker og får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han, byråkratene og for den saks skyld folk flest overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon, Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
torsdag 12. mars 2009
slik har det alltid vært, slik skal det alltid være? Tilsvar til Ole Jacob Bull, Direktør Norsk Kulturråd
Slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være?
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009. Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Ole Jacob Bull, direktør i Norsk Kulturråd ønsker ”å oppklare noen av de misforståelser undertegnede bringer til torget” i sitt innlegg ”Uhåndterlig av Tonje Gjevjon” 6.mars 2009. Misforståelser er ikke bra. Men å kategorisere uenighet som misforståelser er direkte misvisende. I det følgende ønsker jeg derfor å gjøre mine argumenter mer håndterlig.
Å forsvare et system, slik Bull gjør, med at det har vært slik det er i dag siden 1965 vitner om mangel på vilje til å fornye seg. Slik har det vært, slik er det nå, og slik skal det alltid være?
Når makten er fordelt på unødvendig få personer, som er praksis i Kulturrådet, går det ut over den samlede vurderingsevnen og mangfoldet. At ingen tidligere offentlig har gitt uttrykk for at dette er suspekt eller en fare for habiliteten/ kredibiliteten betyr ikke at det ikke er grunn til forandring.
At Kulturrådets 13 medlemmer også har verv i andre verv i kultur og samfunnsliv er ikke i seg selv et problem, men stiller krav til habilitet i saksbehandlingen, sier Bull. Når flere sentrale maktposisjoner i kulturfeltet er fordelt på en og samme person , som f.eks er tilfelle i forhold til Vigdis Moe Skarstein, er det uheldig.
Hvorfor ikke fordele makten på flere fagpersoner? Ønsker man mangfold må man vise det i praksis, ikke bare på papiret. Dette imøtekommer riktignok Bull gjennom å gi utrykk for ”at enkelte verv kan være vanskelig å kombinere med medlemskap i Kulturrådet”.
Bull har registrert at jeg ikke lot meg målbinde av de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/ inhabilitet kommer opp, og som Bull gjorde rede for i sitt innlegg i Klassekampen 12. februar. Jeg ønsker forandring , ikke forklaringer som understøtter dagens praksis. Å peke på regler og retningslinjer som understøtter systemet slik det er, holder ikke når det er forandringer som etterspørres.
Bull lurer på hva undertegnede mener når jeg etterlyser ”armlengdes avstand” samtidig som jeg roper på Kulturministeren for å få Norsk Kulturråd på rett kjøl.
En armlengdes avstand går utover regler og retningslinjer. ”Loven” er bare utgangspunktet, et minimum. Armlengdes avstand handler også om å legitimere en praksis overfor den søknadsmassen som til enhver tid er avhengig av Norsk Kulturråds håndtering og praksis. Å fordele makten er en måte å legitimere det organet som skal ivareta mangfold og bredde i fordelingen av de få midlene som er tildelt Kulturrådet. Kulturrådet velger selv hvem som skal sitte i de forskjellige fagutvalgene, og er ikke bundet på hender og føtter slik Bull antyder. Alle institusjoner som vil overleve må vise egen vilje og evne til å kontinuerlig vurdere, profesjonalisere og forandre egne ordninger og systemer.
Om det er elementer i forholdet Norsk Kulturråd og Kulturdepartementet jeg ikke har fått med meg, så beklager jeg det. Men at jeg roper på Giske er et direkte resultat av at Kulturrådet ikke makter å innse at tiden er inne for en opprydning om de ønsker legitimitet blant kunstnerne selv. Og til orientering er ikke jeg den eneste i landet som reagerer på Norsk Kulturråds praksis.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
onsdag 11. mars 2009
Uhåndterlig fra Tonje Gjevjon
Med tanke på Klassekampens lesere skal jeg på vegne av Kulturrådet gjøre et forsøk på oppklare noen av de misforståelser Tonje Gjevjon bringer til torgs. I det siste innlegget den 2. mars ser det ut til å være Kulturrådets arbeidsformer som bekymrer henne, og jeg skal punktvis kommentere noe av det som er forståelig i det hun skriver.
1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.
2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.
3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?
4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.
Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.
Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd
1. At en og samme person samtidig kan være medlem av Kulturrådet og sitte som leder eller medlem av et fagutvalg, har vært praksis i institusjonen siden grunnleggelsen i 1965, og har gjennomsyret organisasjonen fullstendig siden midten av 1990-tallet. Som følge av den meget store søknadsmengden til Kulturrådet, ble fagutvalgene på den tiden delegert myndighet til å fatte vedtak om bevilgning på søknader på inntil kr 200 000, og for å legitimere denne delegeringen, ble dette systemet innført. Man kan muligens mene mye om det, men at det er suspekt eller i seg selv en fare for habiliteten, er det ingen som hittil har påstått.
2. At Kulturrådets 13 medlemmer også har andre verv i kultur- og samfunnsliv, er ikke i seg selv et problem, men stiller selvsagt krav til habilitet i saksbehandlingen. Man kan imidlertid godt se for seg at visse verv er vanskeligere å kombinere med medlemskap i Kulturrådet enn andre. At de regler og retningslinjer Kulturrådet følger når spørsmål om habilitet/inhabilitet skal avgjøres i hvert enkelt tilfelle, og som undertegnede gjorde rede for i Klassekampen den 12. februar, ikke gjør inntrykk på Tonje Gjevjon, får vi ta til etterretning. Det later ikke til at noen form for oppklaring fra vår side gjør det.
3. Tonje Gjevjon gjentar friskt påstandene om at ”fagutvalgenes ikke-akademiske medlemmer ofte føyer seg etter ekspertisen og de politisk styrte retningslinjene fremfor å argumentere for et annet syn.” Dette har tidligere vært kommentert i innlegg fra Kulturrådets side. Hva denne påstanden bygger på, har hun aldri gjort rede for. Hva hun for øvrig mener med ”politisk styrte retningslinjer” forblir også en gåte. Tror hun Kulturrådet er en slags kommissarisk institusjon som sensurerer det hun kaller den frie kunsten? Eller er det Stortingets generelle retningslinjer for den statlige kulturpolitikken hun sikter til?
4. Tonje Gjevjon etterlyser det hun kaller ”armlengdes avstand” – hva hun nå forstår med det – samtidig som hun roper på kulturministeren for å få ham til ”å få Norsk kulturråd på rett kjøl”. Det er mulig hun selv ikke ser ironien i dette, men særlig betryggende virker det ikke fra en tillitsvalgt billedkunstner.
Sett i forhold til det pågangsmot og den grad av påståelighet debattanten legger for dagen, er det i det hele tatt slående hvor lite hun faktisk vet om de forholdene hun tar opp i sine innlegg. Ettersom oppklaring av faktiske misforståelser og feil fra Kulturrådets side heller ikke gjør inntrykk, anser vi denne delen av debatten for avsluttet fra vår side. At hun også har reist en viktig debatt om teori og praksis i kunstfeltet, er en annen sak og en annen debatt.
Ole Jacob Bull
Direktør i Norsk kulturråd
tirsdag 10. mars 2009
Følg debatten omkring det toppstyrt kunstfeltet på Norsk Kulturråd sin sider
Debatten i Klassekampen som startet med kronikken "Toppstyrt Kunstfelt" har pågått i to måneder.
Les alle innleggene i debatten her:
Les alle innleggene i debatten her:
Hijab-kunstnerne, teoriskeptikerne og samplingkultur.
Mona Klubbens tilsvar til Truls Ramberg.
Dette innlegget ble avvist av Aftenposten.
Truls Ramberg kommenterer i Aftenposten 4.mars under metaoverskriften «Teoriangsten herjer i kunstlivet» debatten omkring det “Toppstyrte kunstfeltet” som siden januar har pågått i Klassekampen.
Ramberg har kun tilsynelatende synliggjort noen poeng når han stiller seg metakritisk til Klassekampens debatt. Hans kommentator- og kritikerspråklige nyanser er direkte samplede vendinger fra siste tidens hijabdebatt. Innlegget hans evner å ytterligere konstatere at det er noe ved kunsten, og dette noe kan man enten kan være for eller mot. Denne konstateringen begrunner han gjennom å lade sin egen tekst med samplede strofer fra ytterpunkter i den siste tidens hijabfikserte mediespråk.
Ramberg mener at avisen Klassekampen ved å slippe til grupper som er motivert av egen posisjonering og som ikke er interesserte i å vise bredde og derfor stigmatiserer andre fagfeller, bidrar til polarisering av kunstfeltet. Man vil med andre ord ikke ha mangfold; man vil ha det man kjenner til, man kjenner seg utrygg når det skjer noe nytt; Klassekampens debatt er rett og slett preget av de som lider av fremmedfrykt!
Rambergs metakommentar føyer seg inn i rekken av tekster som nyter godt av strømninger som preger samtiden for å få frem et bestemt syn, det kalles populisme. Så kan man spørre seg hva Ramberg ønsker å oppnå ved å sample fra et polarisert mediaspråk?
Det blir vanskelig å se hvilke klargjørende tilskudd Ramberg tilføyer debatten mellom «kunst- og teori» og «kunstteori» når en vurderer teksten i lys av drøftingsteknikk. Hva slags mediapraksis samplingen hans fører til er en annen sak. Tar man kommentaren «teoriangsten herjer i kunstlivet» på alvor og blir det naturlig å spørre seg om Ramberg går i ledetog med «kunsthijaben»? Sidestiller han seg selv og kommentarens ståpunkt med et gitt hijabsyn, er Ramberhg solidaritetsforkjemperen i kunstverdenen som bryter ned og avslører farlige tendenser?
Ramberg går altså ut og «avslører» teoriskeptikerene ved å skrive en kommentar ved hjelp av sampling, men bryter ikke selv inn som kommentator.
Mona Klubben
billedkunstner og styremedlem i
Miljøpartiet de Grønne, Oslo.
Dette innlegget ble avvist av Aftenposten.
Truls Ramberg kommenterer i Aftenposten 4.mars under metaoverskriften «Teoriangsten herjer i kunstlivet» debatten omkring det “Toppstyrte kunstfeltet” som siden januar har pågått i Klassekampen.
Ramberg har kun tilsynelatende synliggjort noen poeng når han stiller seg metakritisk til Klassekampens debatt. Hans kommentator- og kritikerspråklige nyanser er direkte samplede vendinger fra siste tidens hijabdebatt. Innlegget hans evner å ytterligere konstatere at det er noe ved kunsten, og dette noe kan man enten kan være for eller mot. Denne konstateringen begrunner han gjennom å lade sin egen tekst med samplede strofer fra ytterpunkter i den siste tidens hijabfikserte mediespråk.
Ramberg mener at avisen Klassekampen ved å slippe til grupper som er motivert av egen posisjonering og som ikke er interesserte i å vise bredde og derfor stigmatiserer andre fagfeller, bidrar til polarisering av kunstfeltet. Man vil med andre ord ikke ha mangfold; man vil ha det man kjenner til, man kjenner seg utrygg når det skjer noe nytt; Klassekampens debatt er rett og slett preget av de som lider av fremmedfrykt!
Rambergs metakommentar føyer seg inn i rekken av tekster som nyter godt av strømninger som preger samtiden for å få frem et bestemt syn, det kalles populisme. Så kan man spørre seg hva Ramberg ønsker å oppnå ved å sample fra et polarisert mediaspråk?
Det blir vanskelig å se hvilke klargjørende tilskudd Ramberg tilføyer debatten mellom «kunst- og teori» og «kunstteori» når en vurderer teksten i lys av drøftingsteknikk. Hva slags mediapraksis samplingen hans fører til er en annen sak. Tar man kommentaren «teoriangsten herjer i kunstlivet» på alvor og blir det naturlig å spørre seg om Ramberg går i ledetog med «kunsthijaben»? Sidestiller han seg selv og kommentarens ståpunkt med et gitt hijabsyn, er Ramberhg solidaritetsforkjemperen i kunstverdenen som bryter ned og avslører farlige tendenser?
Ramberg går altså ut og «avslører» teoriskeptikerene ved å skrive en kommentar ved hjelp av sampling, men bryter ikke selv inn som kommentator.
Mona Klubben
billedkunstner og styremedlem i
Miljøpartiet de Grønne, Oslo.
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Tilsvar til Truls Ramberg " Teoriangsten herjer i kunstlivet 4 mars. Aftenposten avviste innlegget.
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, blant annet at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori.
Ramberg må skille mellom kunstteoretikere og teori. Kunstnere har alltid brukt teori som et av flere verktøy i sin kunstneriske praksis. Teori satt i system av f.eks filosofer og sosiologer og teori bygget på erfaringer og kunnskap. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid satt spørsmålstegn ved hvordan en teoretisk retning får dominere et kunstfelt som burde romme et mangfold av retninger. Og det er argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Den rådende teoribaserte kunsten som Ramberg omtaler, er slik jeg ser det, ofte readymades flankert av verbale referanser presentert som akademisk kunstteori. Men hva er kunst og hva er rene tankeeksperimenter presentert som kunst?
Ramberg etterlyser konkrete eksempler omkring det jeg mener er destruktive konsekvenser ved teoretikernes posisjonering i kunstfeltet. Et eksempel er ”stiloppgavene” til Kulturrådet som leder for fagutvalget for billedkunst, kunsthistoriker Per Kvist forsvarer med den begrunnelse at oppgavene gjenspeiler strømningene i søknadsmassen til Kulturrådet. Men hvorfor konstruerer Kulturrådet oppgaver der kunstnere for å slippe gjennom i en søknadsprosess må tilpasse seg gårsdagens trender?
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge dem. Trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Når kunsthistorikere og kunstteoretikere setter agenda for kunstfeltet er det en katastrofe for utforskningen og utviklingen av nye uttrykk. Kunstteoretikere er analytikere som kan si noe om hva som rører seg i kunsten, ikke hva som burde røre seg i fremtidens kunstuttrykk. Det er bare kunstnere har kompetanse på å utvikle og lage kunst.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet. Ramberg får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
HVILKE TEORISKEPTIKERE?
Ramberg hevder i sin kommentar ”Teoriangsten herjer i kunstlivet” 4.mars, blant annet at teoriskeptikerne trekker et absolutt skille mellom kunst og teori.
Ramberg må skille mellom kunstteoretikere og teori. Kunstnere har alltid brukt teori som et av flere verktøy i sin kunstneriske praksis. Teori satt i system av f.eks filosofer og sosiologer og teori bygget på erfaringer og kunnskap. Det er ingen teoriskeptikere som har deltatt i debatten. Det er imidlertid satt spørsmålstegn ved hvordan en teoretisk retning får dominere et kunstfelt som burde romme et mangfold av retninger. Og det er argumentert for at det er kunstnerne som har kompetanse på kunstneriske prosesser og derfor bør sette premissene for utviklingen av kunstfeltet.
Den rådende teoribaserte kunsten som Ramberg omtaler, er slik jeg ser det, ofte readymades flankert av verbale referanser presentert som akademisk kunstteori. Men hva er kunst og hva er rene tankeeksperimenter presentert som kunst?
Ramberg etterlyser konkrete eksempler omkring det jeg mener er destruktive konsekvenser ved teoretikernes posisjonering i kunstfeltet. Et eksempel er ”stiloppgavene” til Kulturrådet som leder for fagutvalget for billedkunst, kunsthistoriker Per Kvist forsvarer med den begrunnelse at oppgavene gjenspeiler strømningene i søknadsmassen til Kulturrådet. Men hvorfor konstruerer Kulturrådet oppgaver der kunstnere for å slippe gjennom i en søknadsprosess må tilpasse seg gårsdagens trender?
Essensen av improvisasjonsutøver Lisa Dillan sin masteroppgave; ”Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer” er at utvikling innenfor ethvert fagfelt handler om å bryte med rådende strømninger og trender, ikke følge dem. Trendene er jo allerede der. Å tilpasse seg den rådende kunstretningen er derfor ikke utviklende.
Når kunsthistorikere og kunstteoretikere setter agenda for kunstfeltet er det en katastrofe for utforskningen og utviklingen av nye uttrykk. Kunstteoretikere er analytikere som kan si noe om hva som rører seg i kunsten, ikke hva som burde røre seg i fremtidens kunstuttrykk. Det er bare kunstnere har kompetanse på å utvikle og lage kunst.
Debatten i Klassekampen har i hovedsak handlet om hvem som skal sette agenda for kunstfeltet. Ramberg får analysere så mye han vil, men utviklingen av kunstfeltet må han overlate til kunstnerne. Vanskeligere er det ikke.
Tonje Gjevjon
Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
