Gudene i samtidskunsten

Kronikk Dagbladet 12. november 2012: Gudene i samtidskunsten

Lady Hvada- kronikk Aftenposten 19.10.10

Bare den kommersielle pornoindustrien har utviklet seg så lite og er så fantasiløs og kjedelig som musikkvideogenren. Link til kronikken:

http://www.aftenposten.no/meninger/article3863953.ece

Folk flest er også forskjellig

Publisert i Dagbladet 16.08.09

I “Folk flest vet best”, Dagbladet 08.08 svarer kulturpolitisk talsmann i Frp, Ulf Erik Knudsen på undertegnedes innlegg “Frps forakt for fagkompetanse“. Knudsen har dessverre ikke fått med seg at jeg snakker om kunsten før den er produsert og ikke etter at den er produsert, som Knudsen velger å fokusere på i sitt tilsvar.

Ivar Bjørnson i Enslaved trekker i Dagbladet 12.08 debatten tilbake til det den handler om, nemlig at folk flest ikke vet best og legger til; ”Derfor kjøper jeg bøker, hører på radio, ser dokumentarer, spør fagfolk, mine foreldre og så videre”

Jeg ga i mitt innlegg uttrykk for at det skal være folk med fagkompetanse som velger ut hvilke prosjekter som skal bli tildelt statlige midler, og at det ikke er kunstnerne sin oppgave å tilfredsstille massene eller fôre massene med det de vil ha. At publikum får velge hvilke kunst og kulturtilbud de ønsker å utsette seg for etter at kunsten er produsert, er en selvfølge, men det er vel et poeng at det er et variert tilbud å velge mellom.

jeg argumenterte også for at kunstnernes oppgave er å skape, ikke tilfredsstille massenes ønsker. For hva vet vi om hva folk vil ha? Er det ikke litt frekt å påberope seg kunnskapen om hva folk ønsker å oppleve av kunst og kultur?

Knudsen har to fordommer han trekker frem så fort anledningen byr seg:

1. Kunstnerne sitter på Kunstnernes Hus og drikker rødvin.
2. Kunstnere har sugerør ned i statskassen.

Knudsen kan ikke komme med tall eller kilder som understøtter disse påstandene. Dette gir assosiasjoner til innvandrer-regnskapet Frp bestilte i 2000 fordi de var så skråsikre på at man skulle få tall som viste at flyktningene støvsugde Os’ kommunekasse. Det endelige regnskapet viste at innvandrerne bidro positivt til kommunekassa. Et kunstnerregnskap vil kanskje vise at kunstnerne bidrar til å øke samfunnsøkonomien?

Men fakta ikke er interessant for Frp. Frp søker å finne syndebukker, ikke realiteter. I tur og orden har Frp tatt for seg innvandrere, alenemødre, bønder, finnmarkinger, sosialklienter, homofile, narkomane og prostituerte. Og nå er det kunstnernes tur. Dette er ikke politikk, men ren strategi som har som mål å skape et offentlig rom for hets og stigmatisering av ulike grupperinger.

For å belyse Knudsens mangel på respekt for fagkompetanse vil jeg trekke frem en episode omtalt i media. Det dreier seg om en kunstner som søkte Norsk Kulturråd om støtte til et kunstprosjekt hvor hun skulle strikke en stålampe. Da Knudsen fikk høre om dette og så for seg en strikket stålampe, fikk han latterkrampe, gikk ut i media og latterliggjorde fagkomitéen som ville tildele dette prosjektet statlige midler. Det Knudsen ikke skjønte var at det patetiske bildet han fikk av en strikket stålampe i hodet sitt, var det han som skapte. At Knudsen høylydt driter ut sin egen evne til å forestille seg kunstnerens prosjekt, er bare et godt argument for at det bør sitte fagfolk i disse komitéene.

Å være profesjonell kunstner er ingen lek eller hobby. Det er hardt arbeid. Samfunnet trenger vårt bidrag, og Frp trenger en kulturpolitisk talsmann med større refleksjonsevne.

Tonje Gjevjon
Billed- og performancekunstner

"Nazi-Tyskland? Firkantet klode? Helgefylla?"

Ivar Bjørnson, komponist og gitarist, Enslaved

svarer på Ulf Erik Knudsens innlegg " Folk flest vet best"

-Ikke tro på Frp når de sier at "folk flest vet best"

Innlegget finner du her:

Tilsvar fra Ulf Erik Knudsen, kulturpolitisk talsmann i Frp

Folk flest vet best

tilsvaret leser du her:

Frp`s forakt for fagkompetanse

Innlegg i Dagbladet 4. august 2009

Innlegget finner du her

”Labyrintprosess” i Norsk Kulturråd

I Klassekampen 8. juli var det to tilsvar på undertegnedes innlegg ”Kulturrådets Hemmelighetskremmeri”. Jeg forholder meg til fungerende direktør i Norsk Kulturråd Guris Skjeldals tilsvar ”Om utvalgsoppnevning i Kulturrådet” da jeg mener det også dekker Tove Bakkes synspunkter i ”Gjevjons kremmerier”, om enn i en annen form.

SkjeIdal hevder jeg har gitt uttrykk for at ”det er suspekt at rådgiverne i Norsk Kulturråds administrasjon kommer med forslag til fagutvalgsmedlemmer” og at ”(…) kunstnerorganisasjonene bør ha rett til å foreslå hvem som skal sitte i fagutvalgene”. Dette stemmer ikke. Det jeg har hevdet er at det åpner for spekulasjoner når forlagstillers forslag til kandidater ikke er tilgjengelig for offentligheten og at kunstnerorganisasjonene, fordi de forvalter Statens Kunstnerstipend, ikke bør ha forslagsrett til hvem som skal sitte i fagutvalgene. Mitt anliggende er å unngå maktkonsentrasjon.

På NRK Dagsnytt Atten den 7. juli presiserer Skjeldal at det ikke er enkeltpersoner i administrasjonen som finner kandidater til fagutvalgene. I følge Skjeldal er det administrasjonen som system som står bak de forslagene som legges frem for rådet. Hvordan er det mulig? Administrasjonen består jo av enkeltpersoner med hvert sitt hode? Det dukker vel ikke bare plutselig opp et navn fra en hatt i administrasjonens korridor?

Skjeldal mener at administrasjonens praksis omkring forslag til fagutvalgsmedlemmer bør være unntatt fra offentlighetsloven gjennom § 14.1 i Offentlighetsloven.

Ser man nærmere på § 14.1 finner man at Norsk Kulturråd kan, men ikke må, nekte offentligheten innsyn i den prosessen vi her snakker om.

Det store spørsmålet er likevel hvorfor ledelsen i administrasjonen ønsker at den delen av prosessen som administrasjonen er ansvarlig for skal være lukket og unntatt offentlighetslovens § 14.1

Åpner man for offentlig innsyn i denne prosessen vil det kunne medføre følgende:

1. Den reelle forslagsstiller i administrasjonen eller rådet ansvarliggjøres

2. Den enkelte rådgiver eller rådsmedlems forslag, med begrunnelse, blir således en del av et offentlig dokument som allmennheten har innsyn i.

3. Innsyn og personlig ansvar vil styrke og legitimere rådgivernes, rådets og de valgte medlemmenes arbeid overfor en kritisk offentlighet.

Så hvorfor gjemme seg bak § 14.1 i offentlighetsloven?

Fagutvalgene i Norsk Kulturråd tildeler flere hundre millioner kroner til diverse kunstprosjekter. Innsyn og åpenhet gir tillit. Det handler om etterrettelighet.

Det er ledelsen i Norsk Kulturråd sin oppgave å sørge for å skape denne tilliten.

Tonje Gjevjon; Styreleder for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA)

gjevjon@online.no